Det var en deilig sommermorgen i Umbria. Det er i hvert fall det jeg ser for meg. Datoen var 5. august 1528. En mann gikk med rynket panne. Han hadde verken tid til å tenke på det fine været eller at olivenhøsten så ut til å bli bra det året. Det hjalp heller ikke at druene snart var modne og skulle bli forvandlet til god vin. Mannen tenkte på helt andre ting. Han var oppgitt over at naboene ikke holdt fred. Det hadde vært trusler og voldelige episoder den siste tiden. Han bestemte seg for at det var på tide å skrive et brev til noen som kanskje kunne roe situasjonen.

Bare det at han han kunne skrive og brukte papir og blekk fortalte mye. Han hadde utdanning. Han tilhørte antagelig eliten. Det var ikke hvem som helst som hadde tilgang til den eksklusive teknologien som både gode skriveredskaper og papir var den gangen. Samtidig var Italia et foregangsland. Allerede på 1400-tallet var Italia en av landene i Europa der flest innbyggere kunne lese og skrive. I overkant av 15% av befolkningen kunne lese på det tidspunktet han skrev brevet.

1500-tallet kan virke fjernt i tid, men det foregikk masse spennende som fortsatt angår oss i dag. 11 år tidligere, i 1517, hadde Martin Luther (1483-1546) spikret sine 95 teser opp på døren til slottskirken i Wittenberg. Protestantismen var dermed født. En annen kjent person fra denne tiden er Niccolo Machiavelli (1469-1527). Boken hans Fyrsten leses fortsatt. Mange mener den har påvirket Europa nesten like mye som bibelen. Den siste utgaven på norsk kom ut så sent som i 2013. Den gir blant annet et dystert bilde på hvordan en skal gå frem for å lykkes som hersker. Det kan hende at for mange har lest den …

I min jakt etter gamle håndskrevne tekster kommer jeg av og til over ting som virker å være for godt til å være sant. I desember 2021 fant jeg et brev som var til salgs som angivelig var skrevet så tidlig som 1528. Kunne det virkelig være mulig å få kjøpt et brev som var nesten 500 år gammelt? Jeg tok sjansen og kjøpte brevet. Jeg aksepterte at det kunne være en forfalskning.

Alt tyder nå på at brevet er ekte. Brevet er antagelig for billig til at noen ville være villig til å legge ned arbeidet som skal til for å lage en troverdig forfalskning. Bare det å få tak i papir som stemmer med alderen, å finne blekk som er tidsriktig og ikke minst klare å få til den eldgamle teksten, ville kreve mye kunnskap og ressurser. Arbeidet med å fremstille en eventuell forfalskning ville sannsynligvis koste mange ganger det jeg betalte for brevet. Det er faktisk en stor fordel for oss som samler på gamle brev og dokumenter at gjenstandene har lav pris. Eksempler er ekteskapskontrakter, leiekontrakter og brev fra 1700-tallet og 1800-tallet. De finnes i store mengder. I de fleste tilfeller er de av god kvalitet. Ofte ble de skrevet på håndlaget kvalitetspapir eller på dyreskinn (vellum [kalveskinn] eller pergament [skinn av andre dyr]). Du vil finne mange til salgs på eBay for så lavt som 50-60 kroner. Det er sjelden at slike tekster koster noe særlig mer enn et par hundrelapper. Er du heldig så kan du få tak i eksemplarer både fra 1600-tallet og 1500-tallet for godt under en tusenlapp. Dokumenter som henviser til kjente personer eller hendelser kan selvsagt koste mye mer, men da er utfordringene med forfalskninger også større. For egen del syns jeg lav pris er en del av moroa. Noen ganger betyr det også at jeg er førstemann til å undersøke innholdet på flere århundrer. Tenk på det. Jeg får privilegiet å undersøke noe som nesten ingen andre har sett. Det er som å vekke sovende mysterier til live. Noen ganger avdekker jeg hemmeligheter som ellers ville ha blitt dømt til å bli glemt til evig tid.

I dette tilfellet skulle det vise seg at det å finne en person som kunne lese brevet var den største utfordringen. Det ble en interessant oppdagelsesreise i seg selv. Det er mange utfordringer med så pass gamle tekster som dette. For det første var det på denne tiden ennå ikke blitt enighet om en helhetlig og formell rettskriving. Det betydde at ord ofte ble skrevet omtrent slik de hørtes ut for den enkelte. Ofte kunne samme ordet bli skrevet på flere forskjellige måter i samme tekst. Det hevdes at William Shakespeare (1564-1616), som ble født 36 år etter at dette brevet ble skrevet, stavet sitt eget navn på ikke mindre enn 80 forskjellige måter. Selv engelske tekster med tydelig skrift kan være vanskelig å forstå selv om bokstavene er greie å finne ut av. Engelske tekster begynner å bli mer håndterlige når det er skrevet på 1700-tallet og fremover.

Om ikke rettskriving eller tegnsetting skulle gi deg nok motstand, så hadde gjerne det enkelte sted og det enkelte århundre sine egne spesialord. I tillegg vil sære forkortelser, spesialbokstaver, et mangfold av personlige håndskrifter, variasjoner i fonter og slitasje på blekk og papir være noen av de talløse utfordringene en står ovenfor når en skal forsøke å avkode et gammelt brev. For å toppe det hele, så var teksten jeg hadde fått tak i skrevet i det selgeren antok var en blanding av latin og gammel italiensk.

Det første jeg måtte gjøre var å finne noen som var i stand til å lese teksten. Det ble et møysommelig detektivarbeid. Jeg tok kontakt med universiteter og tekstspesialister i hele Europa. Det var alltid noen som var behjelpelig med å sende meg videre til noen de trodde kunne finne ut av det. Jeg pløyde artikler om relaterte tema og stod til slutt igjen med to aktuelle navn. Den ene personen er forsker i Kroatia og den andre i Italia. Mannen som til slutt var villig til å finne ut av det var professor Roberto Vetrugno ved Università per Stranieri di Perugia. Jeg kjente på en overveldende nysgjerrighet og lettelse. Endelig skulle brevet avsløre hemmelighetene sine. Roberto Vetrugno, og universitetet han arbeider ved, befinner seg utrolig nok i nabolaget til der brevet en gang ble skrevet.

Brevet er skrevet i landsbyen til Gualdo Cattaneo. Det er en landsby i Umbria i Italia. Gualdo Cattaneo, Gualdum Captaneorum, var engang et viktig sted. Landsbyen er å finne på en av åsene ved foten av Martanifjellene. Grev Eduardo Cattaneo fikk området som sitt len i år 975. Han bestemte seg for å bygge et fort på stedet. Landsbyen har en historie som kan knyttes helt tilbake til Langobardene. Langobardene inntok Nord-Italia i år 568. Brevet, som dette innlegget handler om, ble skrevet nesten 1000 år etter det. På denne tiden var landsbyen blitt en del av Pavestatene. Landsbyen ble styrt av Paven mer eller mindre sammenhengende frem til Italia ble forent i 1860. Napoleon forstyrret riktignok eierskapet noen få år.

Tidsperspektivene er ganske fantastiske dersom vi tenker litt over dem. Langobardene overtok altså landsbyen rundt år 568. Litt over 400 år senere fikk Grev Eduardo Cattaneo stedet som takk for sin innsats av Keiseren av det Tysk-Romerske riket Otto den II av Sachsen (Røde Otto). 553 år etter det igjen var det noen som skrev brevet dette innlegget handler om. Endelig, 494 år senere, i 2022, sitter jeg med brevet i hånden og forsøker å finne ut av hva som står der. Tidsperspektivene er verd en tanke. Norge har vært en rik oljenasjon noen skarve tiår og miljøkrisen har vart litt lengre. Skulle menneskeheten fortsatt eksistere om 500 år er det vanskelig å forestille seg hvordan den tilværelsen kommer til å se ut.

Endelig skal du nå få bli kjent med hva som står i brevet. Oversettelsen er i sin helhet gjort av Roberto Vetrugno. I brevet kan du lese følgende:

Letter from the Defender [Captain] of Gualdo to the Priors [Gentlemen, Senators] of the city of […].

You know how many letters were written on the question of your Saraganesi and always on our part a non-judicial solution was offered. They have never wanted to agree to this but rather there have been threats and we did not expect this from them […] we pray that they will be satisfied that the case be discussed between them and this city, according to the judgement of one or two electors [judges] of Perugia or of some other place […] This when you inform us that they show that they are satisfied with what is due to them and with justice and that there be good relations between neighbours.

Rest assured that for our part we desire nothing more than good neighbourly relations, despite the fact that reason is on our side, since the Saragonese who have appealed to our Council have been pardoned by it with a fine of one florin each and have also been offered a bargain by the tax officer regarding the instalment they must pay; yet they have not been satisfied and have even tried to win through threats and hostile acts.  We therefore ask you to make them see reason. From Gualdo [Cattaneo?] 5 August 1528.

Den lille landsbyen Saragano finnes fortsatt. Det bor noen få innbyggere der i dag. Jeg lurer på hvorfor de en gang var så kranglevorne og hvorfor de var så modige at de våget å opponere mot naboene. Det ser ut som de hadde gjort noe ulovlig. Forbrytelsen førte til at de fikk en dom. I stedet for å akseptere dommen valgte de å yppe seg. Akkurat hvordan det har foregått sier brevet ingenting om. Brevskriveren opplever samtidig at de han representerer ikke står i en posisjon der de får kontroll over situasjonen. Han kaller opprørerne for Saraganesere. Saraganeserne hadde klaget på dommen og fått den omgjort til en bot. Det har de tydeligvis heller ikke vært fornøyd med. De valgte i stedet å forsøke å vinne frem med sin sak gjennom trusler og voldelige handlinger. Brevskriveren ber mottageren av brevet om å snakke med dem og appellere til deres fornuft. Brevskriveren ønsker godt naboskap og fred.

Det finnes flere brev som hører sammen med dette, men jeg hadde bare mulighet til å kjøpe og få oversatt dette ene. Det betyr at selv om teksten og innholdet ble gjort forståelig, så er det ennå arbeid som gjenstår for å forstå hele sammenhengen. Roberto foreslår at det er en oppgave som egner seg for lokalhistorikere i fremtiden.

Innlegget er skrevet av Kjartan Skogly Kversøy. Brevet er oversatt av Roberto Vetrugno.

Alle bilder er tatt av Kjartan Skogly Kversøy.

Teksten inneholder lenger til kildene som i dette tilfellet i stor grad er Store Norske Leksikon og Wikipedia.