I desember 1949 meldte Dagbladet at det endelig skulle anlegges en norsk fyllepennfabrikk, og at den skulle ligge i Ski. Østlandets blad motviste dette ryktet. De kunne bekrefte at det skulle settes opp et fabrikkbygg etter New Deal-prinsippet, hvor flere små bedrifter leide seg inn i samme bygg, men de hadde ikke hørt noe om noen fyllepennfabrikk.

Noen måneder senere, 12. april 1950, kunne de derimot bekrefte at jo, det skulle faktisk starte opp en fyllepennfabrikk i Ski, nærmere bestemt i Siggerudgrenda i Vellumstadvika. Bygget var reist av gårdbruker Arne Karlsrud, og skulle inneholde landhandleri, kafé og diverse småindustri. Karlsrud fortalte til Østlandets blad at han hadde leid ut noen lokaler til en «oslomann som har satt i gang – så vidt jeg vet – landets eneste fabrikk for helfabrikata av fyllepenner. Det er ikke de vanlige kulepennene som det visstnok er en del av fra før, men virkelige kvalitetsmessige penner av det slaget vi har importert fra utlandet tidligere».

Oslomannen Karlsrud snakket om var Jens Kristian Hejer (f. 1886), som tidligere hadde vært direktør for O. Mustads fabrikker i Karlovac, Jugoslavia. Han kom tilbake til Norge etter krigen, og startet for seg selv. Selskapet hans, Dorn Fyllepennfabrikk A/S, ble registrert i handelsregisteret 22. november 1949.

Selskapet hadde hovedkontor i Oslo, men selve fabrikken ble våren 1950 etablert i dette nye lokalet i Siggerud på Ski. Det var dyrt å bygge industriarealer i Oslo, og mange selskaper anla handelskontorer i hovedstaden, men la fabrikkvirksomheten utenfor byen. Det var i den forbindelse at Arne Karlsrud så sitt snitt, og satte opp et industribygg på tomta si, hvor Dorn og flere andre små firmaer leide lokaler til sin drift.

Dorn var et ambisiøst firma, som satte seg som mål å produsere 100 000 penner og mekaniske blyanter i året. Det skulle være rimelige penner som hvermannsen kunne ha råd til, og de første pennene som ble produsert solgte for 16-20 kroner per stykk. Maskinene på fabrikken ble i utgangspunktet lånt fra Sverige, men antakelig kjøpt opp av fabrikken etter hvert.

Det var flere forbindelser til Sverige der som det er litt vanskelig å nøste opp i. De som jobbet på fabrikken omtalte mange av delene de monterte med svenske navn (gummiblærene kalte de «blåsor», blant annet), og fabrikken hadde til å begynne med en ung, svensk formann som het Göran Nilsson.

Fabrikken hadde 10 arbeidere, som høsten 1950 søkte om å organisere seg gjennom Ski og omegns jern- og metallarbeiderforening. Der fikk de avslag, og ble sendt videre til Norsk kjemisk industriarbeiderforbund, ettersom de jobbet mest med plastmaterialer. Det vites ikke hva resultatet hos dette forbundet ble, men man kan jo tenke seg at det ikke var helt enkelt å vite hvilket forbund fyllepennarbeiderne passet best inn i. Dette var en ny industri her i landet.

Firmaet skiftet navn til College Fyllepennfabrikk A/S i desember 1952, skjønt på dette tidspunktet hadde de kalt pennene «College» en stund allerede. Det var fortsatt Jens Kristian Hejer som sto som enebestyrer, men bare en måned senere, 2. januar 1953, døde han. Etter dette er det usikkert hva som skjedde med fabrikken. Det er flere avisannonser fra 1953 for «fyllepennfabrikk i nærheten av Oslo til salgs for dødsbo», som må antas å være denne fabrikken, men mye tyder også på at driften fortsatte fram til rundt 1954.

Faktisk så finner vi en oppføring for College fyllepennfabrikk i Oslo adressebok så sent som i 1978. Adressen blir da oppgitt som Munkedamsv. 3B. Det kan tenkes at de ikke lenger hadde fabrikkvirksomhet, men at firmaet primært utførte service og reparasjoner på fyllepenner, men det er vanskelig å si sikkert.

Sannsynligvis var det nye eiere som tok driften videre i de samme lokalene etter at Hejer døde, men dette varte ikke så lenge. I november 1954 måtte de ut av bygget i Siggerudgrenda, ettersom dette skulle brukes til andre formål. Pennefabrikken ble da lagt ut for salg igjen.

I Aftenposten sto følgende salgsannonse på trykk i november 1954, som også sier litt om hvilket utstyr de hadde på fabrikken: Fyllepennfabrikk til salgs: Komplett maskinelt utstyr for produksjon av fyllepenner og skrublyanter skal selges, da lokalene skal benyttes for andre formål. Av utstyret nevnes: revolverdreiebenk, automatdreiebenk, centerless slipemaskin, forgyllingsbad med likeretter, 2 store monteringsbord med fast belysning og remdrift, freseutstyr for flere arbeidere, masse førsteklasses spesialverktøy, polermaskin med vifte. Videre en rekke deler og halvfabrikata, tilstrekkelig for flere tusen penner. En del vellagrede råvarer. Alt skal selges en bloc, og selgerne har antydet en pris av kr. 42 000, eller nærmeste bud.

Når man søker på «College fyllepenn» i avisarkiver og lignende, får man en del treff på midten av 50-tallet. Spesielt i 1954 ser det ut til at disse pennene var populære premier i loddtrekninger i diverse aviser, og jeg har også funnet en prisliste fra Misjonsbokhandelen på Gjøvik, som fortsatt hadde College-penner i mars 1955. Etter 1955 er det derimot slutt på så og si alle referanser til College-fyllepenner, så det er grunn til å tro at fabrikken rett og slett ble nedlagt da utstyret ble solgt, og at eventuelle nye eiere ikke videreførte driften.

Jeg har aldri klart å spore opp en Dorn-penn selv. Jeg trodde jeg skulle få tak i en penn i fjor sommer, da jeg ble kontaktet av en kar på Finn.no som lurte på om jeg ville kjøpe pennen hans. Han sendte også noen bilder, som jeg deler her. Jeg hørte dessverre aldri noe mer fra ham etter at jeg overførte betalingen til ham, og mottok aldri noen penn.

Ut fra bildene ser det ut til at dette er en ganske standard lavpris-penn fra 50-tallet, og veldig lik mange av de rimelige pennene som ble importert fra blant annet Tyskland. Pennen er en hendelfyller laget av ensfarget plast, og uten at jeg skal si det helt sikkert vil jeg anta at splitten er av stål. Med tanke på hvor mange penner fabrikken angivelig laget de årene de holdt på, synes jeg det er litt rart at det skal være så vanskelig å finne Dorn-penner i dag. Det kan dessverre si litt om kvaliteten på pennene at det nesten ikke eksisterer eksemplarer av dem lenger. Til sammenligning dukker det støtt og stadig opp Pan-penner som ble laget på samme tid, men det skal vi snakke om i morgendagens innlegg.