Om historien hadde utspilt seg bare ørlite grann annerledes på senhøsten i 1953, kunne vi ha endt opp med en Parker-fabrikk her i Norge. Initiativtakeren var fabrikkeier Arnold Wiig, og i dagens innlegg skal vi se nærmere på denne glemte delen av norsk penne- og industrihistorie.

«… det finnes til alle tider eksempler på driftige mennesker, som har maktet å skape store forretninger og bedrifter uten annen startkapital enn seg selv. Til denne gruppe mennesker hører Arnold Wiig.»
– Karl Georg Jacobsen, «Haldenbiografier», bind 2

Arnold Wiig var født i 1911 i Halden. Som tenåring jobbet han som bondedreng, og han trivdes såpass godt med det at han valgte å utdanne seg til agronom. Tidlig på 30-tallet startet han blomsterforretningen «Blomster Wiig» sammen med moren sin. Ved siden av butikken reiste han rundt og solgte artikler til blomsterbransjen. Etter hvert begynte han å lage en del av disse produktene selv, og sakte men sikkert bygget han opp det som skulle bli Arnold Wiigs Fabrikker på Idd, som i dag er en del av Halden kommune.

Arnold Wiigs Fabrikker vokste altså fram litt etter litt, men offisielt ble firmaet etablert i 1938. Fabrikken er nok mest kjent for diverse keramikkprodukter og etter hvert lamper, og et kjapt søk på Finn.no viser at det fortsatt i dag er mange AWF-gjenstander rundt omkring i det ganske land. AWF produserte også såkalte Syco-krukker på lisens fra det danske Syborg & Co. I tillegg hadde de en avdeling som laget smijernsprodukter, de var en av de første fabrikkene i Norge som laget lamper med lysstoffrør, og de laget også lysreklame. En periode produserte de til og med lekebiler, men det var kortvarig, og ikke noen stor suksess.

I tillegg til sin egen fabrikk i Halden, var Wiig også aksjeeier og administrerende direktør for en keramikkfabrikk i Strömstad. Denne fabrikken holdt angivelig til i et bygg som tidligere hadde huset en pennefabrikk. Da pennefabrikken gikk konkurs, kjøpte Wiig opp både lokalene og utstyret. Maskinene ble flyttet til fabrikken i Halden, med det mål at man skulle starte fyllepennproduksjon.

17. februar 1951 meldte Halden Arbeiderblad at det var etablert en fyllepennfabrikk, og at man i første omgang skulle lage en serie med 4000 fyllepenner. Fabrikken ansatte tre mann som tidligere hadde jobbet på pennefabrikken i Strömstad, og som nå fikk ansvaret for penneproduksjonen hos AWF.

Avisen skrev videre: «Den fabrikasjon som nå er begynt blir betegnet som prøvedrift. Firmaet A. Wiig har visstnok ennå ikke definitivt bestemt seg for å ta opp konkurransen med Parker!»

En måned senere, 14. mars 1951 kom det en ny oppdatering fra fyllepennfabrikken i samme avis. Da kunne Arnold Wiig melde at de 4000 pennene ville være ferdige om en måneds tid, og at de straks ville motta splitter fra England. Bortsett fra selve splittene, var alle delene til pennene produsert hos AWF.

Deretter blir det stille, og de neste opplysningene man kan finne om fyllepennproduksjonen hos Arnold Wiig, kommer på høsten to og et halvt år senere. Det er tydelig at de må ha opprettholdt en viss produksjon i mellomtiden, og hadde opparbeidet seg god kompetanse på fabrikasjon av fyllepenner, for 6. oktober 1953 kunne man lese om en aldri så liten sensasjon i Halden Arbeiderblad: Arnold Wiig skulle produsere Parker-fyllepenner på lisens!

Parker var – med god margin – den største penneprodusenten i verden på dette tidspunktet, og hadde flere fabrikker både i Amerika og Europa. De hadde blant annet en fabrikk i Danmark, som Wiig besøkte høsten 1953. Han fikk på plass en avtale med Parker, og gikk inn i forhandlinger med norske myndigheter om import av splitter og en del andre deler som de ikke kunne produsere selv. Journalisten i Halden Arbeiderblad konstaterte at: «Det er sikkert ingen overdrivelse å si at en norsk fabrikasjon av et slikt anerkjent produkt som Parker-penner skulle ha alle betingelser for å bli en suksess».

Vel… Optimismen rådet i nøyaktig én måned, før avisen meldte den 6. november samme år at «Ingen Parker-penner fra Halden likevel»:

«Arnold Wiig forteller i en samtale med Halden Arbeiderblad at det er i orden med valuta til innførsel av splitter. Men Parker-konsernet som setter svært store krav til kvaliteten av pennene sine, forlanger at det til framstillingen her i landet skal brukes en del originaldeler. Disse originaldelene må man ha dansk og britisk valuta for å kunne innføre. Trass i en rekke konferanser har det ikke vært mulig å få et fast tilsagn om valuta fra handelsdepartementet.»

Arnold Wiig uttalte i samme intervju at «Vi fortsetter forhandlingene, men ærlig talt har jeg lite håp om at vi kan få i stand denne fabrikasjonen».

Problemene med handelsdepartementet må ha vært en enorm skuffelse for Wiig, som trolig ville ha tjent mange millioner om avtalen hadde gått i boks. I stedet tyder alt på at nedturen tok piffen fra penneproduksjonen hos AWF, og at den opphørte kort tid etterpå.

Arnold Wiigs Fabrikker fortsatte å fokusere på de varene de hadde suksess med; først og fremst keramikk og lamper. Utover på 60-tallet gikk det dårlig økonomisk med fabrikken. I 1966 ble den overtatt av finansieringsselskapet Incentive. Det fungerte dårlig for Arnold Wiig, som solgte seg ut i 1969 og flyttet til Oslo, hvor han startet Arnold Wiigs Handelsselskap og solgte gaveartikler. Samme år kjøpte Bjørn Fagerlie opp keramikkdelen av selskapet, og fortsatte produksjonen av keramikk fram til 1977. Lampefabrikken ved AWF ble oppkjøpt av Christiania Glasmagasin rundt nyttår 1972. De flyttet sin lampefabrikk fra Høvik Verk og inn i fabrikklokalene i Halden. Her ble det produsert lamper fram til fabrikken ble solgt til Glamox på slutten av 90-tallet.

Til syvende og sist er det altså ikke fyllepenner vi først og fremst husker Arnold Wiig for, men heller det rike utvalget av lamper, fat, krukker og andre keramikkartikler. Saken kunne nok raskt ha vært en annen om den norske produksjonen av Parker-penner faktisk hadde kommet seg ut av startblokka. I stedet nevnes heller AWF-fyllepennene i en bisetning – om de vies noe spalteplass i det hele tatt. Dette er historien om det som kunne ha blitt et norsk penneeventyr, men som til slutt bare endte opp med et par små notiser i en lokalavis.

Arnold Wiig døde sommeren 2001. Han var en mann med mange jern i ilden, og godt likt i sine hjemtrakter, noe som også kommer tydelig fram i det kjærlige minneordet som sto om ham i Halden Arbeiderblad 1. juni 2001:

Les også

Søndagssplitten – Hero: Kinas Parker

Kilder

Halden Arbeiderblad 17.02.1951
Halden Arbeiderblad 14.03.1951
Halden Arbeiderblad 06.10.1953
Halden Arbeiderblad 06.11.1953
Halden Arbeiderblad 18.12.1971
Halden Arbeiderblad 07.04.1993
Halden Arbeiderblad 01.06.2001
Karl Georg Jacobsen: Haldenbiografier, bind 2
Idd og Enningdalen historielag