Duften av kvalitetsgummi. Mmmm …

Prøv å dvele ved lukten du kjenner. Noen rynker umiddelbart på nesen. Noen påstår at det som treffer nesen minner om stanken fra råtne egg. Noen trekker seg da unna. De sløser dermed bort en mulighet for nye oppdagelser. Noen neser og hjerner går glipp av mye når det velger å la være å undre seg.

Enkelte dufter trenger hjelp fra en gjestfri tanke for å sette pris på dem. Noen ganger kreves det vilje for å reflektere over noe som kanskje oppleves fremmed og rart ved første snus. Det er som med smaken av oliven, muggost og rakfisk. Du må være villig til å stille deg spørsmål som: Kanskje jeg skal la lukten leke litt i nesen? Kanskje jeg skal smake en bit? Er dette bare rart fordi jeg ikke har forsøkt å vende meg til det? Kan det hende jeg tar feil? Kloke tenkere, som John Dewey (1985) og Hans-Georg Gadamer (1989), skriver at skråsikkerhet, og manglende villighet til undring, er tegn på treaktige hjerner. Det er å være fanget i fastlåste meninger. Det er å være ufri. Det er en form for senilitet. Det er å være usivilisert. Å reflektere er å børste støv av vanetenkning (Kversøy 2004 og 2013). Fyllepennelskere, som alle vet, er både undrende, nysgjerrige og siviliserte, så her er det muligheter for nye oppdagelser. Yrkespedagoger sier gjerne (Grendstad 1986): «Å lære er å oppdage». Du oppdager sjelden noe om du ikke undrer deg.

Få ting, slik jeg ser det, er deiligere enn å skrive med enn en fyllepenn laget i herdet naturgummi. Det nydelige materialet kalles ebonitt. Penner som er laget av dette materialet blir ikke “svette” i varmen på samme måte som plastpenner. Penner laget av ebonitt har en behagelig vekt. De er ikke for lette og ikke for tunge. Jeg syns at enkelte metallpenner blir litt tunge. Ebonittpenner er heller ikke for kalde. Den vulkaniserte gummien justerer seg etter kroppstemperaturen. Tenk å holde noe i hånden som er vulkanisert. Høres ikke det ut som noe som er smidd av en gud? Vulkan var den romerske guden for smeder og godartet bruk av ild. Om du trenger en penn som skal kjempe mot sverd, så er en vulkanisert penn akkurat det du trenger. Pennene dufter som ferske bildekk og trekull. De har en aroma som samler seg i nesen som minner om nystekt jordskokk.  

Jeg har fyllepenner i ebonitt som er over 100 år gamle. Flere av disse legger jeg med lett hjerte i penalet og tar med meg på jobb. Ebonittpenner er laget for bruk. De varer i generasjoner. En slik perle er min nesten perfekte Waterman 13 fra ca. 1910. Akkurat denne pennen trives best hjemme, men jeg har tilsvarende, blant annet en Waterman 12, som brukes daglig. Min vakre Waterman 13 er en BCHR (Black Chased Hard Rubber). Bare hør på ordene: SVART – SERRATERT – HARD – GUMMI. Det er som et dikt. Den ser ut som er drøm. Ebonittpenner er en fryd for alle sanser. De skal luktes på og berøres. De skal strykes lett og og vises frem. De skal skrives med. Du risikerer lengtende blikk fra dem som befinner seg i samme rom. Det er mulig du må ta pennen med på en messe for pennesamlere for å oppnå denne formen for tilbedelse, men om så er tilfelle, bli ikke overrasket om du hører lengselsfulle sukk fra de som står nærmest.

Waterman-pennen på bildet er en eyedropper. Det vil si at blekket fylles direkte i pennekroppen. Forstykket med gullsplitten skrus på plass etter fylling. Forstykket har altså gjenger. Vær varsom om den ikke har vært åpnet på en stund. Dette er ikke som hjulboltene på en bil. Tar du for hardt i kan den brekke. Varm opp pennekroppen med din og du skal se at gummigjengene løsner. Vær varsom med vann. Antikke ebonittpenner liker ikke varmt vann og tåler bare korte runder i kaldt. Etter fylling skrus delene sammen med lett kjærlig hånd. De holder seg tette selv om de bare er så vidt skrudd sammen. Er pennen riktig gammel kan den trenge en touch med silikonfett på gjengene for å holde seg tett. Min 100 år gamle Waterman trenger ikke slikt. Hun vet å holde på blekket og holde fingrene mine blekkfrie.

I skuffen i skrivebordet mitt ligger det tykknålede sprøyter. De er perfekte for å fylle slike penner. Det følger gjerne med en “eyedropper” (en pipette) når du kjøper en slik penn. Derfor kalles pennene nettopp for “eyedroppers”. Kjøper du en penn som har blitt over 100 år, så er det sjelden du får med den originale pipetten. Jeg foretrekker uansett å bruke tykknålede sprøyter fra apoteket i enten størrelsen 5ml eller 10ml.

Jeg ser for meg at Grev Dracula foretrakk en ebonittpenn. Ebonittpenner deler nemlig en egenskap med vampyrer. Ebonittpenner tåler ikke sol. Solen ødelegger de vakre kroppene deres. UV-stråler gjør kroppene deres brune. Ikke på en god måte. Legger du en ebonittpenn i solen, lenge nok, blir den oksidert, sprø og stygg. Jeg tar frem mine kun når jeg skal bruke dem. Når de ikke er i bruk ligger de trygt og godt i et penal eller i en skuff.

Denne typen penner lages den dag i dag. Særlig finnes det en del vakre indiske håndlagde ebonittpenner. De er vanligvis “eyedroppers”. Et kjennetegn ved de indiske pennene er at de kan frakte mye blekk. Har du en slik i lommen kan det være lurt å la den stå oppreist. Skulle den lekke blir det en stor blekkflekk. Det er ikke en penn som egner seg å ta med seg på flytur. For ordens skyld, så har mine indiske ebonittpenner aldri lekket en dråpe. Jeg legger dem rett i penalet med full tank og bekymrer meg ikke mer om det.

Min indiske, velduftende og hånddreide ASA modell “I Can“, av typen Full Ebonitt Green Orange Mottled fra 2015, tar hele 3 ml blekk. Du skal skrive mye om den skal gå tom i løpet av en dag. Mine indiske penner er også økonomiske. De er litt tørre på en god måte. På den måten varer blekket ekstra lenge. Penner som er litt tørre er særlig egnet til dårlig papir. En vintage Waterman er ofte våt og trenger papir som tåler det.

Alle ebonittpenner må dreies. Nedenfor finner du en link til produksjonsprosessen hos Ranga Pens. Den minner om penneproduksjonen til mester Harumi Tanaka som Anders beskrev på bloggen tidligere i uken. Jeg har kjøpt mine penner hos ASAPENS India, men Ranga har også et flott utvalg. Deres penner er minst like gode og produksjonen er gjort på samme måte. Se på det fantastiske håndverket som utføres i videoen. Når du får en slik penn i hånden kan du nesten ikke tro arbeidet er gjort for hånd. Se på de velbrukte og enkle redskapene. Presisjonen er rett og slett imponerende. Hadde noe slikt blitt gjort i Norge kan du være sikker på at en datastyrt CMC-maskin hadde stått for jobben. Dette er håndarbeid og kunsthåndverk.

Indias fyllepennkultur lever i beste velgående og er dypt assosiert med indias kloke helt Mahatma Gandhi. Gandhi argumenterte for at India skulle lage sine egne varer. Han kjempet for at bomullsklær skulle spinnes og veves i India. Produksjonen av Indiske ebonittpenner følger denne tradisjonen. De blir dreid for hånd i små lokale verksteder. Produsentene er klar over, og stolte av, at de gjør arbeid som kan assosieres med Gandhi. Gandhi skrev selvsagt med fyllepenn. All ebonitten som brukes til dette arbeidet lages også, så vidt jeg vet, i India. Loyal Ebonites er en av de største produsentene. De leverer vulkaniserte ebonittstenger klare for dreiing for $7-$35 per kilo.

Indiske penner i ebonitt er utrolig rimelige i forhold til arbeidet som legges ned og kvaliteten du får levert. Min “I Can” fra ASAPENS kostet under kr.350,- med frakt. Jeg syns den har en passelig størrelse, men den regnes for å være beskjeden etter indisk målestokk. Indiske hånddreide ebonittpenner skal være store. De skal syns. De er et statussymbol. De skal se ut som de kunne vært smidd med godartet ild av guden Vulkan.

Litteratur
Dewey, J. (1985). Democracy and Education. New York: Southern Illinois University Press
Gadamer, H. G. (1989). Truth and Method. London: Sheed & Ward
Grendstad, N. M. (1986). Å lære er å oppdage. Oslo: Didakta Norsk Forlag
Kversøy, K. S. (2004). Om formidling og forståelse i den praktiskmoralske diskursen. Oslo: Universitetet i Oslo
Kversøy, K. S. (2013). Etikk – en praktisk vinkling. Bergen: Fagbokforlaget
Stoker, B. (1897). Dracula. https://www.gutenberg.org/files/345/345-h/345-h.htm

Illustrasjoner og bilder
Alle tegninger i denne spalten er laget av Kjartan Skogly Kversøy om ikke annet står skrevet. Det samme gjelder bildene i spalten.

Kjartan Skogly Kversøy er fast gjesteskribent på Fyllepenna.no, og hans spalte “Kjartaniske vers” kommer ut hver lørdag.