Jeg husker godt en av mine aller første forelskelser. Jeg var seks eller syv år. Jeg trenger bare å se et bilde av henne og jeg kjenner følelsen. Drømmejenta het Lillefix. Hun var overjordisk vakker. Hun hadde langt gyllent hår. Hun var uoppnåelig. Hun var for gammel for meg desverre. Hun tilhørte dessuten et annet univers. Jeg satt fast i tre dimensjoner, mens hun levde sitt liv i to. Når jeg ser på bildet der hun kysser Idefix på hodet, så kjenner jeg fortsatt sorg for at jeg ikke var en liten hvit hund. Hun var ikke forelsket i meg. Hun var forelsket i Tragikomix.

Vi var flere som var forelsket i Lillefix. Er det noen som utrykker følelsene på en måte jeg kan kjenne meg igjen i, så er det Obelix. Han gjør det eneste fornuftige i en slik situasjon. Han springer ut i skogen for å plukke blomster. Du kan forstå irritasjonen til Obelix når han finner en romersk patrulje stående midt i blomsterengen. Obelix gjør det han pleier å gjøre. Han gir dem bank. Han tar tak i dem en for en. Romerne får seg en luftetur. De havner mørbanket i trærne. For en gangs skyld gjør Obelix dette uten entusiasme. Obelix er ikke i skogen for å banke romere. Han er i skogen for å plukke blåveis til Lillefix.

Jeg føler med Obelix. Jeg kjenner det her jeg sitter og skriver. Obelix manner seg opp. Han har blitt peppet opp av kameraten Asterix. Han samler alle krefter og våger seg bort til drømmejenta med blomstene han har plukket. Hvilken ung forelsket gutt forstår vel ikke det? Pulsen min stiger bare ved tanken. Jeg kjenner adrenalinet i kroppen. Du har sett jenta. Bare å se på henne gjør at det knyter seg. Kreftene som skal til for å tørre å gå bort og prate med henne er ufattelige. Alt for mange unge gutter våger ikke. Obelix våger. Han går bort til Lillefix. Han er ør i hodet. Han får ikke frem et ord. Kameraten må dunke borti han for å få han til å snakke. Alt Obelix får frem er: «GLMPFW …». 

På tidspunktet vi blir kjent med Lillefix har akkurat hennes elskede Tragikomix blitt tvangsvervet inn i den romerske hæren. Han har blitt sendt til Afrika for å slåss. Obelix kjenner på sin egen hjertesorg. Han legger til side sitt eget knuste hjerte. Han er villig til å gjøre alt for å glede Lillefix. Om han ikke selv kan få oppleve kjærligheten, så kan han i det minste hjelpe Lillefix. Hennes lykke blir viktigere enn hans egen. Obelix tar oppgaven som en ekte helt og eventyret begynner. Første steg blir at Asterix og Obelix verver seg i den romerske hæren. Resten kan du lese om selv. Om du aldri har lest om når Asterix og Obelix kler seg i keiserens klær, så kan jeg si at dette er stor litteratur. Du får møte et multikulturelt persongalleri. Dine historiske perspektiver vil bli utfordret. Fantasien din kommer til å få nye vinger. Alle de fantastiske tegningene er utført for hånd med blekk, pennesplitt og malerpensel.

Jeg var seks år da jeg leste Asterix og Obelix for første gang. Hver lørdag var vi på kjøpesenteret der vi bodde i Merksem i Antwerpen. Dette var i årene 1974-1976. «Asterix og Obelix» var en av tegneseriene vi kunne velge mellom når vi var på butikken. Min bror Runar og jeg valgte alltid bladet som på flamsk het «Een avontuur van Asterix de Galliër». Asterix var heldigvis på mange eventyr, så det var blader nok å velge i.

I 1965 skrev René Goscinny «Asterix og Kleopatra». Albert Uderzo laget tegningene. På forsiden til den engelske versjonen fra 1978, som første gang ble utgitt på engelsk i 1969, står det at dette er den mest fantastiske historien som noensinne er tegnet. Jeg er ikke i tvil om at det er riktig. Uderzo tegnet et mesterverk. For å understreke hva slags bragd dette var har de listet opp utstyret som ble brukt. Det gikk med følgende:

• 14 liter tegneblekk (India ink)
• 30 malerkoster
• 62 bløte blyanter
• 1 hard blyant
• 27 viskelær
• 1984 papirark 
• 16 fargebånd til skrivemaskin
• 2 skrivemaskiner
• 208 liter øl (366 pints)   

Jeg vet ikke om noen kan forestille seg det å skulle tegne ut 14 liter tegneblekk. Jeg vil bli overrasket om jeg har brukt en hel liter på mine nesten 50 år som pennebruker. Jeg tegner med blekk og anbefaler alle å prøve det samme. Jeg skisser ikke med blyant på forhånd. Det blir som det blir. Jeg bruker en fleksibel Zebra G-splitt med en Tachikawa pennesplittholder. Jeg bruker både tegneblekk (India ink), jerngallusblekk og vanlig svart skriveblekk. Det svarte skriveblekket fra Pelikan 4001 syns jeg duger godt til tegning. Jeg tegner ikke som Uderzo, men tegner nok til å bli overveldet av hans vakre strek. Se på detaljene. Se på de fantastiske figurene han skaper og gir liv.

Frem til 1977 ble tekstene til Asterix og Obelix skrevet av René Goscinny og tegningene ble laget av Albert Uderzo. René Goscinny gikk bort det året. Etter 1977 fortsatte Uderzo å tegne de gærne gallerne i den lille landsbyen. Han skrev også tekstene selv. Albert Uderzo, tegneren av drømmejenta mi, døde tirsdag 24. mars denne uken. Han ble 92 år gammel. En stor pennebruker har gått bort. En av de viktigste tegneserieskaperne i det tyvende århundre har forlatt oss. Uderzo viste oss hva en tegneserie kan være. Han bidro til å gjøre tegneserier til litteratur som gledet voksne minst like mye som de gledet barn. Jeg har vært en av dem som har vært så heldig å få lese og drømme meg bort i historiene han var med på å skape. Historiene gleder meg like mye i dag som da jeg var seks.

Til slutt må jeg ta med at Lillefix ikke var den eneste kvinnen som vekket spennende tanker og nye følelser i et ungt guttesinn. I «Asterix og Kleopatra» ble jeg igjen konfrontert med, og bergtatt av, en vakker ung dame. Kleopatra var en helt annen type enn Lillefix. Dette var en dame som styrte et kongerike. Hun lot seg ikke pille på nesen. Kleopatra krevde å få viljen sin satt ut i livet. Allerede på første side skjeller hun ut selveste Cæsar og utfordrer han til et veddemål. Den romerske keiseren håndterer det hele med arrogant og forhistorisk mannsjåvinisme. Cæsars kommentar, i det han går, sier det meste: «Søt jente stort sett, men vinen går så lett til nesen på henne!  … som forøvrig er direkte nusselig – nesen altså!» (Goscinny & Uderzo 1981, s. 59). Uderzo og Goscinny viste meg allerede som seks-syvåring at det er lov å stille spørsmålstegn ved mennesker med makt. Jeg heiet selvsagt på Kleopatra …

Referanser
Goscinny, R. & Uderzo, A. (1973). Asterix en het 1ste Legioen. Antwerpen: Standaard-Uitgeverij
Goscinny, R. & Uderzo, A. (1978). Asterix and Cleopatra. London: Hodder and Stoughton
Goscinny, R. & Uderzo, A. (1981). Asterix og Kleopatra. Oslo: A/S Hjemmet
Goscinny, R. & Uderzo, A. (1982). Asterix i keiserens klær. Oslo: A/S Hjemmet

Alle bilder er tatt med kameramobil direkte fra de fire tegneserieheftene i referanselisten. Det øverste bildet i artikkelen er fra «Asterix i keiserens klær» (Goscinny og Uderzo 1982, s. 67)

Kjartan Skogly Kversøy er fast gjesteskribent på Fyllepenna.no, og hans spalte «Kjartaniske vers» kommer ut hver lørdag.