I denne utgaven av Kjartaniske vers skal du få bli kjent med en sjelden blyant og en smart kapitalist. Historien minner mer om et eventyr enn en fortelling fra virkeligheten. Hvordan det hele egentlig foregikk varierer litt etter hvem du spør og hvilke kilder du benytter, men i all hovedsak har alt du nå skal lese faktisk skjedd.

Dagens innlegg handler også om det å kunne identifisere elementære behov i et kommunistisk land og finne ut hva det er mulig å tjene penger på. Noen ser muligheter alle steder. Vet du hvem som bidro til at det ble utviklet og produsert kvalitetsblyanter i Sovjetunionen? Han ble av mange omtalt som Lenins utvalgte kapitalist. Han var amerikaner og het Armand Hammer. Du har antagelig sett oldebarnet på film. Oldebarnet er Armie Hammer. Han er blant annet kjent fra eventyrfilmen Mirror Mirror, med blant annet Julia Roberts, og actionkomedien The Man from U.N.C.L.E.

Det er altså Armie’s tippoldefar, Dr. Armand Hammer, denne fortellingen handler om. Hammer kom til Russland sommeren 1921. Han kom for å tjene penger. Han ønsket å gjøre forretninger i et jomfruelig marked og få istand avtaler for å importere medisiner og kjemikalier fra familiebedriften i USA. Det er mange meninger om Dr. Armand Hammer. Noen fremstiller han som en egoistisk og rå forretningsmann som var mest opptatt av å skape seg et overdådig ettermæle. Andre, ikke minst han selv, betraktet Hammer som en dyktig forretningsmann som var god til å oppdage muligheter, flink til å sjarmere fremtidige forretningspartnere og ekspert på å lande de beste avtalene. Mye tyder på at han var litt av alt dette.

Et eksempel på behovet for å skape seg et flott ettermæle kan være at han i 1990 åpnet et museum oppkalt etter seg selv. Det er egentlig ikke så spesielt. Vi har flere lignende eksempler bare i Norge. Hans mest berømte og eksklusive innkjøp var Codex Leicester. Det er en av de mest kjente gjenstandene som eksisterer etter Leonardo da Vinci. Det er en bok på 72 sider med vitenskapelige refleksjoner og tegninger gjort av da Vinci selv. Hammer forsøkte forgjeves å endre navnet på boken til Codex Hammer. Det høres kanskje også ut som en vill og eksentrisk idé, men tanken er ikke merkeligere enn at en av bokens tidligere eiere, jarlen av Leicester, Thomas Coke, valgte i 1719 å gjøre nettopp det. Hammer kunne faktisk hevde at han forsøkte å følge en tradisjon. Boken heter fortsatt Codex Leicester. Det er Bill Gates som for tiden eier den.

Det året Hammer kom til Russland hadde Lenin sittet ved makten i nesten fire år. Landet var i endring og under oppbygning. Det manglet det meste. Det var nærmest endeløse muligheter for den som klarte å finne ut hvordan samfunnet fungerte. Hammer var kreativ og god på å manøvrere i nye og ukjente situasjoner. Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk ble født 7. november 1917, men i Hammers egne memoarer ble landet fortsatt omtalt som Russland. Sovjetunionen ble offisielt etablert først i 1922.

Hammer kom til et land preget av sult og depresjon. Landet hadde derimot en overflod av ressurser. Hammer mente at russerne manglet initiativ. Han hevdet at Lenin var bekymret for det samme. Selv var Hammer full av pågangsmot og energi. Han gikk straks igang med å importere korn fra USA. Han var forretningsmann nok til å forstå at kornbåtene ikke kunne reise tomme tilbake. Han fylte båtene som skulle i retur med verdifulle russiske varer som pels og russisk kaviar.

Lenin fikk snusen i at det fantes en initiativrik amerikaner som opererte i Petrograd. Han ordnet det sånn at de fikk møtes. Lenin og Hammer reiste sammen og pratet sammen. Hammer snakket feilfritt og elegant russisk. Han delte villig sine tanker om hva han mente han kunne få tak i og hva han kunne få til. Hammer hevder selv at Lenin var dessillusjonert over utviklingen og savnet at noen tok tak. Lenin trengte også folk som kunne skaffe nødvendige varer. Hammer var ubeskjedent på tilbudssiden. Lenin ordnet det byråkratiske. På rekordtid fikk Hammer helt spesielle privilegier og kunne drive handel nærmest uten begrensninger. Han etablerte også fangststasjoner for pels over hele Russland og begynte gruvedrift for å få tak i den ettertraktede råvaren asbest. Det ble til en blomstrende forretning.

Ikke overraskende for Armand Hammer fikk han etter noen få år beskjed om at sovjeterne ønsket å ta kontrollen på importen og eksporten selv. Hammer hadde tjent gode penger, men følte seg ikke ferdig med landet riktig ennå. Neste mulighet kom som et forslag fra Leonid Krasin. Det var også han som hadde kommet med de dårlige nyhetene. Krasin hadde et nytt forslag. Kanskje Hammer ville starte industriell produksjon i stedet? Hammer grublet over hva han kunne ta tak i. Svaret kom ved en tilfeldighet en dag han skulle kjøpe seg en blyant.

En blyant kostet på den tiden mellom to og tre cent i USA. Butikken han tilfeldigvis stakk innom i Moskva solgte alt innen kontorreksita. I denne butikken kostet en enkelt blyant 26 cent (50 kopek). Den fikk han kun kjøpe dersom han også kjøpte papirvarer. Prisen var ikke uvanlig for Moskva. Blyanter ble i all hovedsak importert fra Faber i Tyskland. Faber var på den tiden blant de fremste i verden på teknologi for masseproduksjon av blyanter. De var dyre og det var få butikker som solgte dem. Forhandleren Hammer var innom den dagen var villig til å selge en enkelt blyant alene siden han var utlending, men da måtte han betale 52 cent (1 Rubel). I USA kunne du få over to dusin kvalitetsblyanter for samme prisen.

Hammer kunne ikke fått bedre inspirasjon. I oktober 1925 inngikk han en avtale med myndighetene. Han lovte ikke bare at han skulle ha en fabrikk oppe og stå innen tolv måneder, men han skulle på den tiden i tillegg ha produsert blyanter til en verdi av minst en million dollar. Det var bare en hake ved avtalen. Hammer visste ingenting om å lage blyanter. I en artikkel om en av fabrikkene som ble etablert i Moskva i 1926, interessant nok oppkalt etter Leonid Krasin, beskrives det hvordan en blyant krever 83 tekniske operasjoner, en produksjonstid på 11 dager og 107 ulike råvarer. Så sent som i 1990 ble blyanter faktisk vurdert som blant de topp 700 mest komplekse artiklene i produksjon. Hammer hadde ingen anelse om hva han hadde begitt seg ut på.

Hammer var ikke redd for en utfordring, men han hadde ikke tenkt å finne opp løsningen helt selv. Han valgte en snarvei og reiste direkte til det stedet der de fleste blyantene i Sovjetunionen kom fra. Blyantene som ble solgt i Moskva og resten av landet ble i all hovedsak produsert i Nürnberg. Det som møtte Hammer der var hemmelighetskremmeri og fabrikker som var beskyttet som festninger. Det var ingen enkel sak å forsøke å drive industrispionasje i Nürnbergs blyantindustri. Hammer lot seg ikke knekke. Han manglet heller ikke fantasi.

Hammer fanget opp rykter om at det skulle finnes noen misfornøyde ansatte. Han fikk snust seg frem til en hevngjerring blyantingeniør som følte seg dårlig behandlet. Ingeniøren var lett å overbevise. Hammer tilbød han fire ganger den lønnen han hadde dersom han var villig til å bytte arbeidsgiver. Sammen klarte de til og med å få kjøpt nye tyske maskiner spesiallaget for å produsere blyanter. De fikk det til å se ut som de representerte et tysk selskap som skulle bygge en ny blyantfabrikk i Berlin. Andre hadde forsøkt å kjøpe tyske maskiner for eksport tidligere uten å lykkes. Han fikk maskinene levert til Berlin og sendte dem i hemmelighet videre til Moskva. Hammer rekruterte i tillegg alle de misfornøyde blyantarbeiderne han kom over. De tyske arbeiderne klarte han å smugle ut av landet ved å få det til å se ut som de skulle på gruppereise til Finland. Der hadde han gjort klar transport og arbeidsvisum videre til Sovjetunionen.

I rekordtempo ble det satt opp en fabrikk i lokalene til en gammel såpefabrikk i Moskva. Seks måneder foran skjema maktet han å oppfylle alle løfter han hadde gitt til myndighetene. Bare fire år etter at avtalen ble inngått, mot slutten av 1929, hadde Hammer klart å etablere fem blyantfabrikker. Allerede det tredje året produserte Hammer over sytti millioner blyanter årlig. Det var mer enn markedet i Sovjetunionen maktet å ta imot. Han kunne dermed eksportere tyve prosent av produksjonen. De mest populære blyantene het Diamond. De ble pakket i bokser merket A. HAMMER – AMERICAN INDUSTRIAL CONCESSION, U.S.S.R.

Fabrikkene var også en slags frihavn for forfulgte fra det gamle regimet. Lønningene var veldig gode. Mange av de ansatte var professorer, forfattere, generaler, kapteiner, tidligere politiske ledere og til og med tidligere adelige damer. Alle som bodde i Sovjetunionen på den tiden forsøkte å skape seg en ny identitet som legitime arbeidere. Med de beste lønningene ble blyantfabrikken en populær arbeidsplass og et ideelt sted å få til en personlig forvandling.

Hammer var som alltid klar over at heller ikke denne gullalderen kunne vare evig. Han var godt fornøyd da sovjeterne valgte å kjøpe fabrikkene i 1930. En av fabrikkene ble omdøpt til Sacco and Vanzetti Pencil Factory. Jeg har så langt ikke klart å finne dokumentasjon på det, men jeg tror en annen av de fem fabrikkene fikk navnet Krasin. Blyantmerket Krasin finnes fortsatt og fabrikken hevdes det at ble etablert i 1926. Leonid Krasin var den som foreslo at Hammer skulle begynne med industriell produksjon. Det gir mange interessante sammentreff.

Navnet Sacco og Vanzetti var ikke tilfeldig valgt. Sacco og Vanzetti var to italienske anarkister som bodde i USA. I 1921 ble de begge uskyldig dømt til døden. De ble henrettet i 1927. Dommen ble underkjent først i 1977. I 1921 demonstrerte 250.000 mennesker i Boston i en stille protest mot dommen. I Stockholm demonstrerte 50.000. Albert Einstein og George Bernard Shaw var blant dem som protesterte offentlig. I Sovjetunionen ble tragedien til propaganda. Sacco og Vanzetti ble til kommunistiske martyrer. De ble hedret ved å få en blyantfabrikk oppkalt etter seg. Ingen kapitalist kunne markedsført blyantene bedre …

Kilder:
Henry Petroski (1989). The Pencil. London: faber and faber.
Bob Considine (1976). Larger Than Life – A Biography of the Remarkable Dr. Armand Hammer. London: W. H. Allen.

Alle bilder er tatt av Kjartan Skogly Kversøy. Ingen blyanter ble spisset under arbeidet med denne artikkelen.