Vusvolen beskrives første gang av forfatteren Hallstein Bronskimlets i Flåklypa Tidende 6. årgang fra 1978. Vusvolen, Ruptimus Vulgaris (Aukrust 1978, s.5), beskrives som «sålegjenger». I samme bok omtales vusvolen også med det latinske navnet Eximus Vulgaris (Aukrust 1978, s.7), men så langt vi har kunnet bringe på det rene, er det mest brukte navnet Ruptimus Vulgaris.

Et fullvoksent eksemplar er like høyt som to Ringerikspoteter satt oppå hverandre. I henhold til Lovdata for Ringerikspoteten skal en godkjent Ringerikspotet være mellom 25mm og 52mm i diameter. Artikkelen i Flåklypa Tidende beskriver også størrelsen på vusvolen slik (Aukrust 1978, s.5): «Dersom man deler et vanlig ovnsbrød i to og deretter skjærer passelig tykke brødskiver utover mot skalken, vil vusvolhannen få et omfang tilsvarende brødskive nr. 6 og hunnen brødskive nr. 7.» Vusvolungen beskrives som å ha en størrelse tilsvarende omfanget av skalken på det samme brødet.

Siden «vanlig ovnsbrød» og «tilsvarende omfanget av» er noe uklare begreper har jeg i stedet tatt utgangspunkt i vårt lokale, populære og velsmakende brød – Grislet Kneip. Jeg har på denne måten, gjennom empiriske forsøk og omfattende analyser av den øvrig tilgjengelige data, estimert størrelsen på vusvolen. Brødet jeg har valgt er et standardbrød fra Bakermester Klausen i Krokstadelva.

Som tidligere kokk har jeg også hatt god nytte av min inngående kjennskap til Ringerikspoteten. Poteten er en kjenning fra tilberedning av utallige julebord. Ringerikspoteten serveres ofte som tilbehør til blant annet rakfisk. Jeg har som resultat kommet frem til at estimert høyde til en vusvolhann, stående på bakbena, er ca. 8 cm. Vusvolhunnen estimeres til ca. 7 cm og vusvolungen ca. 4 cm. Vusvolens genetiske slektskap vet vi dessverre lite om da ingen ennå har klart å fange en. Det kan hende det er muligheter for bedre data i nær fremtid. Det går nemlig rykter om at vusvolen nylig har blitt observert i potetåkre både i Lier og i Øvre Eiker. Det mangler ennå håndgripelig dokumentasjon. Hverken bilder eller genetisk materiale har så langt blitt samlet inn. Forskerne frykter at observasjonene som nylig er gjort kun er av den lokale «møllpauken». Bøndene i Lier og Øvre Eiker er rasende over at de fine herrer ved universitetene ikke tror de kan se forskjell på møllpauk og vusvol. En av bøndene uttaler følgende: “I Lier og Øvre Eiker stoler vi på hverandres ord.”

I forrige utgave av «Kjartaniske vers» ble leserne introdusert for snabeldyret. Snabeldyret ble ved en tilfeldighet oppdaget i øret til en lokal fisker i Langesund sommeren 2019. Fiskeren klaget over konstant rasling og kiling i venstre trommehinne og valgte ved sesongslutt å oppsøke fastlegen. Det viste seg at fiskeren slett ikke hadde fått en betennelse, men hadde en hårete skapning boende i øret. Dyret hadde satt seg fast i fiskerens svært hårete øregang. Pelsdotten ble enkelt fjernet ved et av legesentrene i Bamble kommune. Legen som utførte inngrepet hadde aldri sett noe lignende og sendte den utplukkede skapningen til nærmeste forskningsmiljø. Siden den gang er det gjort flere observasjoner av snabeldyret. Beboerne i Langesund har begynt å legge merke til det beskjedne lille dyret.

Forskere fra flere norske universiteter har samarbeidet om å klassifisere skapningen. Omfattende analyse av dyrets genmateriale har besvart mange spørsmål, men flere underlige oppdagelser har ført til at en rekke nye spørsmål har kommet til overflaten. Snabeldyret har eksistert i lokale myter og fortellinger siden tidenes morgen. Forskerne har gjennom sitt arbeid bekreftet at mytene faktisk er sanne og har samtidig avdekket mutasjoner ingen tidligere har sett maken til.

Snabeldyret, nå klasifisert som Rodentia Elephandae Norwegicus, tilhører delvis spissmusfamilien Soricidae. Det har i tillegg en mystisk genetisk sammenblanding med sjøpiggsvinet, Echinoidea. Sjøpiggsvinet kalles også for kråkeboller mange steder i landet. Forskerne har ikke maktet å forklare hvordan denne krysningen har gått til, men de lokale fortellingene i Langesund forklarer det hele med at det kan være snakk om overnaturlig inngripen fra guden Ninkilim.

Snabeldyret tilhører ørevoksgnagerfamilien Rodentia Auris Ceruminea. En fullvoksen hann er på størrelse med en en Ringeriksert. Vi har valgt å bruke en plante fra det samme området som Ringerikspoteten siden Flåklypa Tidende valgte å bruke denne typen referanse i den opprinnelige artikkelen fra 1978.

Snabeldyrets nærmeste genetiske slektning, pygmespissmusa (Suncus Etruscus), veier i snitt 1,8 gram. Snabeldyret veier sjelden over 0,2 gram. Sammenlignet med snabeldyret er vusvolen en kjempe. Den er estimert å kunne komme opp i en vekt på 35-40 gram. Vusvolens snute anslås til å være ca. 1/6 av kroppens lengde, mens snabeldyrets snabel, i maksimalt utstrakt tilstand, er 25% lengre enn kroppen. Når snabelen er i avslappet tilstand er tommelfingerregelen, angående forholdet mellom snabelen, kroppen og halen, følgende: 1/4 snabel, 1/4 kropp, 2/4 hale. Snabeldyr som sees med bollekinn er oftest hanner. Det er på denne måten de samler ørevoksgodbiter. Hensikten er transportere mat til de nyfødte ungene.

Det advares mot å erte snabeldyret. Dyret er vanligvis fredelig, men gjentatt plaging kan medføre utagerende metamorfose. Dette er noe en av forskerne nylig opplevde etter å ha gjennomført nærgående undersøkelser av et småsultent og irritabelt eksemplar over for lang tid. Særlig misliker snabeldyret å bli lagt på ryggen med buken eksponert. Snabeldyrhannen kan bli aggressiv ved pirking på fotsålene, på den følsomme nesen og på genitaliene. Det kan også skje tilsvarende reaksjon hos snabeldyrhunnen, men da oftest dersom hun opplever at ungene er i fare. I tilfeller av utagerende metamorfose rådes personer som befinner seg i umiddelbar nærhet å søke dekning. Bittet kan være svært smertefullt. Anfallet er vanligvis over i løpet av 16-18 minutter. Snabeldyret kommer raskt tilbake til sitt lune og omgjengelige humør. En liten godbit i form av ørevoks kan være nødvendig for å reetablere tilliten.