Jeg begynte å skrive dette innlegget rett etter NaNoWriMo i fjor, men det ble aldri til at jeg publiserte det. Jeg tenkte det kunne gi et lite innblikk i hvordan jeg opplevde fjorårets NaNoWriMo, og bestemte meg derfor for at jeg skulle skrive det ferdig og publisere nå, når vi står på terskelen til en ny roman-skrive-måned.

Jeg husker at jeg vurderte fram og tilbake gjennom nesten hele 2019 om jeg skulle skrive NaNoWriMo for hånd igjen, eller om jeg skulle gjøre det på data. Hovedargumentet for å gjøre det på data var at jeg hadde lyst til å prøve å skrive 200.000 ord på én måned. Jeg hadde også lyst til å prøve meg på 50.000 ord i løpet av ei helg, og 30.000 ord på én dag. Ingen av disse målene ville være realistiske hvis jeg skrev for hånd. Det var dessuten flere som hadde planer om å prøve seg på 200K i fjor, og det å kunne gjøre det sammen med noen ble såpass fristende at jeg til slutt bestemte meg for å gå for det.

Før jeg fortsetter vil jeg bare si at disse ordmålene var rimelig hårete, og jeg skal ikke veldig mange år tilbake i tid før jeg hadde ansett alle de tre målene som fullstendig urealistiske. 2019 var det åttende året jeg deltok på NaNoWriMo, og gjennom de årene hadde jeg gradvis økt mengden ord jeg var komfortabel med å skrive på en dag, og ikke minst funnet teknikker for å klare å produsere mye tekst på kort tid. Jeg husker fortsatt godt hvor mye jeg strevde med å komme over 50.000 ord på en måned det første året jeg var med, eller hvor utslitt jeg var den første gangen jeg klarte å skrive 10.000 ord på en dag. Som med alt annet er NaNoWriMo en treningssak. Jeg har også alltid følt at det er en måned hvor man skal utfordre seg selv, og teste sine egne grenser, så for meg har det vært en selvfølge å sette meg litt forskjellige mål fra år til år. 50K ord gikk bra, hva om jeg prøver 100K? Det gikk også bra! La oss se om vi kan tøye strikken og klare 200K! Et par ganger har jeg også skrevet for hånd, som på mange måter er en helt annen type utfordring. Men i fjor skrev jeg på data, og da ville jeg sette lista høyt.

Jeg prøvde meg på 200K i 2017 også, men hadde flere faktorer mot meg. For det første var jeg på turné hele måneden. Dette involverte mye kjøring, rigging, spilling og en del hotelldøgn. Jeg husker at jeg satt og skrev hvert minutt jeg hadde ledig, men måtte til slutt legge inn årene den siste uka da jeg begynte å få smerter i den ene hånda. Året etter, i 2018, bestemte jeg meg for å skrive for hånd. Dermed følte jeg i 2019 at jeg hadde noe uoppgjort med 200K-grensa. Det var nå eller aldri!

Jeg ville starte hardt, og satte meg som mål å passere 50.000 ord i løpet av den første helga. 1. november var på en fredag, så jeg tok meg fri fra jobb denne dagen for å få en god start på skrivinga. Vi skulle også ha kick-off-skrivemøte i Trondheim den ettermiddagen, og ved å ta meg fri fra jobb slapp jeg en del stress rett før skrivemøtet.

Jeg sto opp tidlig, og satt og skrev hele dagen fram til jeg skulle på skrivemøte. Møtet ble også produktivt, og på slutten av dagen hadde jeg passert 21.000 ord. Dagen etter skrev jeg 19.000 ord, og dermed kunne jeg relativt komfortabelt cruise inn til 50.000 søndag 3. november. Første delmål var dermed oppnådd.

Deretter fulgte noen dager med lite skriving, ettersom jeg var opptatt med andre ting, og når neste helg nærmet seg økte jeg på igjen. Lørdag 9. november hadde vi den årlige regionskrigen, hvor de forskjellige landsdelene i Norge konkurrerer om å skrive flest ord. I Trondheim har vi tradisjon for å ha skrivemøte fra kl. 10 på morgenen og helt til midnatt under regionskrigen, og dette året var ikke noe unntak. Jeg bestemte meg for at denne dagen ville være den beste muligheten min til å klare målet om 30.000 ord på én dag. Hvis jeg klarte det ville jeg også passere 100.000 ord denne dagen.

For å være så sikker som mulig på å få det til valgte jeg å stå opp kl. 4 på morgenen den 9. november, og fikk dermed skrevet noen tusen ord før jeg dro på skrivemøte kl. 10. Under møtet var vi opptatt av å skrive så mye som mulig, ettersom vi ønsket å vinne regionskrigen. Jeg tror klokka var et sted mellom ti og halv elleve på kvelden da jeg passerte 100.000 ord og klarte dagsmålet på 30.000. Innen klokken slo midnatt hadde jeg skrevet 32.000.

På dette tidspunktet bestemte jeg meg for å ta det litt med ro i noen dager. Jeg lå veldig godt an til å klare målet på 200.000 før måneden var omme, og tenkte det kunne være greit å roe ned litt. Jeg skrev veldig lite i et par dager før jeg innså at jeg faktisk befant meg i et kappløp til 200.000 med en av de andre deltakerne, Eirin, som også hadde passert 100.000 på dette tidspunktet. Vi er begge konkurransemennesker, og dro hverandre framover. De neste fem dagene ble en spurt til 200.000. Disse dagene var preget av latterlig mye skriving og strategitenkning. Jeg studerte fremgangen til Eirin, og prøvde å regne meg fram til ca. hvilken dag det var realistisk at hun kunne klare å passere 200K. Deretter la jeg en plan for hva jeg måtte gjøre for å sikre at jeg nådde målet før det, og ga jernet for å få det til. Jeg kjenner Eirin ganske godt, og visste at jeg hadde kapasitet til å skrive raskere enn henne, men jeg visste også at hun hadde mye mer tid enn meg til å skrive disse dagene. Vi lå bare noen få hundre ord fra hverandre nesten hele uka, og det hele utviklet seg til en ordentlig thriller.

Den helga skulle vi ha et 24-timers-arrangement i Trondheim som vi kaller «De Håpløse Formuleringers Natt», og som jeg var med-arrangør på. Selv om jeg hadde fri fra jobb den fredagen fikk jeg ikke skrevet så mye som jeg hadde håpet, ettersom mesteparten av dagen gikk til å forberede dette arrangementet. Eirin, derimot, skrev 15.000 ord den fredagen, hvilket gjorde at hun ledet med rundt 6.000 ord da arrangementet (som hun også var med på) startet. Selv manglet jeg nå 42.500 ord for å komme til 200K, og jeg fant ut at den beste sjansen min for å vinne kappløpet var å skrive de 42.500 ordene jeg manglet i løpet av de neste 24 timene. Jeg visste at jeg ville bli nødt til å strekke meg langt for å klare det, men selv om Eirin hadde stor kapasitet selv, var jeg rimelig sikker på at hun ikke hadde et 40.000-ords-døgn i seg.

De Håpløse Formuleringers Natt startet kl. 12 på formiddagen lørdag 16. november, og varte til kl. 12 dagen etter. Jeg gikk forbi Eirin i løpet av lørdag kveld, men målet om 200K virket i overkant ambisiøst. I halv ti-tida søndag morgen hadde jeg fortsatt 7.500 ord igjen. Jeg visste at jeg kunne klare mellom tre og fire tusen ord på en time hvis jeg pushet, men var usikker på hvor realistisk det var etter å ha skrevet 35.000 ord det siste døgnet. Men jeg måtte prøve. Jeg husker ikke mye av de neste to timene. Jeg hadde ikke sovet på over et døgn, og lot bare fingrene løpe over tastaturet uten å estimere så mye av det som skjedde rundt meg. Det var en flyttilstand, hvor ideene bare strømmet rett ut i hendene uten at jeg egentlig var så bevisst på hva jeg skrev. Et år senere har jeg enda ikke lest det jeg skrev denne formiddagen. Jeg kan aldri i verden tenke meg at det var noe særlig kvalitet over det, men kvart på tolv passerte jeg 200.000 ord, og vant kappløpet.

De to ukene som fulgte ble mindre produktive. Jeg hadde klart målet mitt, og det mye tidligere enn jeg hadde trodd (jeg hadde vel strengt tatt regnet med at jeg bare så vidt ville klare det i løpet av hele måneden), og samtidig hadde den uka som ledet opp til 24-timersarrangementet vært såpass heftig at jeg mistet gnisten litt i andre halvdel av måneden. Eirin passerte 200K noen dager senere, og bestemte seg for å fortsette opp til 300K, noe hun klarte 30. november. Jeg vurderte å utvide mitt eget mål, og bli med videre opp til 300K, men er i ettertid glad for at jeg ikke gjorde det. En måned med mye skriving, hektiske dager på jobb, og ikke minst mye som foregikk på kveldstid, innhentet meg, og jeg merket mot slutten av måneden hvor sliten jeg faktisk var, etter en heftig november, og for den saks skyld høst. Gjennom resten av NaNoWriMo brukte jeg derfor energien min på å heller ordne med ting under skrivemøter, og heie fram de som ikke hadde nådd sine mål riktig enda.

Etter fjorårets NaNoWriMo har jeg fått et nytt mål, som jeg tror skal være realistisk hvis jeg virkelig går inn for det: nemlig å skrive 50.000 ord på én dag. Men det blir ikke i år. I år skal jeg skrive for hånd igjen, og har ingen andre mål enn å klare 50.000 ord på en måned. Jeg gleder meg!