Dette innlegget ble opprinnelig publisert på pennenermektigere.no 29. august 2021. Siden da har jeg funnet mer info og revidert innlegget, og republiserer det derfor nå.

Om historien hadde utspilt seg bare ørlite grann annerledes på senhøsten i 1953, kunne vi ha endt opp med en Parker-fabrikk her i Norge. Initiativtakeren var fabrikkeier Arnold Wiig, og i dagens innlegg skal vi se nærmere på denne glemte delen av norsk penne- og industrihistorie.

“… det finnes til alle tider eksempler på driftige mennesker, som har maktet å skape store forretninger og bedrifter uten annen startkapital enn seg selv. Til denne gruppe mennesker hører Arnold Wiig.”
– Karl Georg Jacobsen, “Haldenbiografier”, bind 2

Arnold Wiig var født i 1911 i Halden. Som tenåring jobbet han som bondedreng, og han trivdes såpass godt med det at han valgte å utdanne seg til agronom. Tidlig på 30-tallet startet han blomsterforretningen Blomster Wiig sammen med moren sin. Ved siden av butikken reiste han rundt og solgte artikler til blomsterbransjen. Etter hvert begynte han å lage en del av disse produktene selv, og sakte men sikkert bygget han opp det som skulle bli Arnold Wiigs Fabrikker på Idd, som i dag er en del av Halden kommune.

Arnold Wiigs Fabrikker vokste altså fram litt etter litt, men offisielt ble firmaet etablert i 1938. De første årene laget han smijernslysestaker i foreldrenes uthus, og fikk bygget et lite pottemakeri ved siden av gartneriet og blomsterbutikken. Tross i den tyske okkupasjonen klarte han tidlig i 40-årene å sette opp en mer ordentlig fabrikkbygning, og kunne da begynne å skalere opp produksjonen.

Wiig var med i motstandsbevegelsen under krigen, og brukte blant annet fabrikken sin som skalkeskjul for sabotører, smuglere og andre motstandsmenn som trengte å ligge lavt i terrenget en stund. Da kom de og “fikk seg jobb” hos AWF, men de ble sjelden værende særlig lenge. Wiig var også aktiv i grensetransporten under så og si hele okkupasjonen. Han hadde blant annet et tett samarbeid med den kjente Milorg-lederen Jens Christian Hauge. Det er spesielt én historie som er omtalt i flere kilder, blant annet av Hauge selv. Hauge reiste ofte via Sverige for å delta i hemmelige møter med den norske regjeringen i London, og turen gikk da gjerne gjennom Halden-området. På senhøsten 1943 var det ekstra mye vakthold og patruljer i disse grensetraktene, og Arnold Wiig tok i bruk en kreativ løsning for å få loset Milorg-sjefen til grensen. Her er det beskrevet i Jens Christian Hauges egne ord:

Da jeg kom til Arnold Wiig, sa han at det var slemt med kontroller for tiden, han skulle imidlertid til Bokerød med kranser til begravelsen til en gammel kvinne som het Lina. Han foreslo at han skulle legge meg mellom blomster og kranser, først et lag med kranser, så jeg, og så mer kranser og blomster. Det var jo mange måter å komme til grensen på; dette var den rene himmelfart. Jeg husker at det var en bedøvende deilig lukt av alle disse blomster. Jeg gjorde den refleksjon at det var synd at Lina ikke skulle kunne ha glede av denne blomsterduften slik som jeg. Jeg gjorde med også den refleksjon at det dog var godt at Lina ikke ville få vite at hennes kranser allerede var brukt en gang. Vi måtte passere et par tyske kontrollposter underveis, sa Wiig etterpå, men det var jo ingen som kunne mistenke blomsterhandlerens bil på vei til Linas begravelse i Bokerød.

Etter krigen tok produksjonen ved Wiigs fabrikk seg opp. Fabrikkbygningen brant ned våren 1947, men et år senere sto et nytt bygg klart, og heretter gikk produksjonen rett til værs. Mens keramikkproduksjonen under krigen hadde vært av heller laber kvalitet, hentet Wiig etter krigen inn ekspertise fra Sverige, og produktene fikk snart rykte på seg for å være veldig gode.

AWF produserte også såkalte Syco-krukker på lisens fra det danske Syborg & Co. Dette var en avtale som kom i stand i 1946. Det spesielle med disse pottene var at de var laget av kalksteinmasse, et porøst materiale som pustet, og gjorde at plantene trivdes mye bedre. Syco-pottene ble svært populære, og Wiig hadde enerett på produksjon og salg av dem i både Norge og Sverige. Sammen med sin samarbeidspartner og svoger, Albert Larsson, opprettet Wiig en egen fabrikkbygning kun for Syco-produksjon i Tistedal, og kjøpte i tillegg en fabrikk i Strømstad hvor de samme pottene ble produsert i stor skala. Vi kommer tilbake til denne Strømstad-fabrikken om litt.

I tillegg til keramikk, hadde Arnold Wiigs Fabrikker etter hvert en egen avdeling som laget smijernsprodukter, de var en av de første fabrikkene i Norge som laget lamper med lysstoffrør, og de laget også lysreklame. En periode produserte de til og med lekebiler, men det var kortvarig, og ikke noen stor suksess. I ettertid er det nok keramikkproduktene og lampene fabrikken er mest kjent for. Et kjapt søk på Finn.no viser at det fortsatt i dag er mange AWF-gjenstander rundt omkring i det ganske land.

Rundt 1950 hadde fabrikken et sted mellom 200-300 ansatte. Dette gjorde AWF til et av de største foretakene i Halden. Det var omtrent halvt om halvt menn og kvinner som jobbet der, og arbeidsmiljøet skal ha vært usedvanlig godt. Det var kameratslige forhold hos Arnold Wiig, og han beskrives som en jovial sjef som det var lett å snakke med. Rolf Emil Johansen, som var ansatt hos AWF under og etter krigen, forteller i boken “Bak fabrikkportene” (2000) om en nattevakt på fabrikken, som fikk i oppgave å følge med på en prototype av en ny vase som sto i brennovnen. Vakten sovnet i løpet av natten, og da han våknet oppdaget han til sin store forskrekkelse at vasen var borte. Han hadde skrekkelig dårlig samvittighet, og beklaget seg fælt, men utpå dagen fant Arnold Wiig ham: “Ta det med ro du Svenson. Jeg var så spent på den vasen at jeg gikk opp her grytidlig. Da var den ferdig, og jeg tok den ut. Du sov så godt så jeg hadde ikke hjerte til å vekke deg”.

Som nevnt kjøpte Arnold Wiig opp en fabrikk i Strømstad. Det er litt uklart akkurat når dette oppkjøpet skjedde, men trolig i 1949 eller 1950. Fabrikken hadde tidligere vært en fyllepennfabrikk, og alle maskinene fra penneproduksjonen sto igjen. Strømstad pennefabrikk kan ikke ha vært en langvarig suksess for de tidligere eierne. Sveriges første fyllepennfabrikk var angivelig Aktiebolaget Stockholms Reservoarpennfabrik i 1944, og det tyder på at fabrikken i Strømstad må ha startet senere. Den kan med andre ord ikke ha holdt det gående mer enn noen få år. 14. september 1951 skrev Smaalenenes Amtstidende at

Strømstads pennefabrikk ble som tidligere nevnt, ingen suksess. Vanskelighetene begynte snart å gi seg tilkjenne, og ledelsen viste seg ikke voksen for å ride av stormen. Det hele gikk i baklås, og avvikling av det hele var det eneste som kunne komme på tale.

Maskinene fra pennefabrikken ble flyttet til Arnold Wiigs fabrikkompleks i Halden, med det mål at man skulle starte fyllepennproduksjon der.

17. februar 1951 meldte Halden Arbeiderblad at det var etablert en fyllepennfabrikk, og at man i første omgang skulle lage en serie med 4000 fyllepenner. Fabrikken ansatte ingeniør Olle Nilsson, som hadde vært driftsleder på den svenske pennefabrikken, samt tre andre som også hadde jobbet der. Sammen med tre nyansatte nordmenn, fikk de ansvaret for penneproduksjonen hos AWF.

Avisen skrev videre: “Den fabrikasjon som nå er begynt blir betegnet som prøvedrift. Firmaet A. Wiig har visstnok ennå ikke definitivt bestemt seg for å ta opp konkurransen med Parker!”

En måned senere, 14. mars 1951 kom det en ny oppdatering fra fyllepennfabrikken i samme avis. Da kunne Arnold Wiig melde at de 4000 pennene ville være ferdige om en måneds tid, og at de straks ville motta splitter fra England. Bortsett fra selve splittene, var alle delene til pennene produsert hos AWF.

Etter den første runden med 4000 penner, laget de flere nye serier på 2000 penner. Hver av disse seriene tok omtrent en måned å lage. Skal man tro oppslaget om pennefabrikken i Smaalenenes Amtstidende 14. september 1951, ble det produsert minst 12.000 fyllepenner hos AWF i løpet av 1951, og alle pennene ble solgt her i Norge.

AWF sin penneproduksjon skal ha vært betydelig mer vellykket enn det hadde vært på Strømstadfabrikken, og det ble sagt at noe av grunnen til dette kan ha vært at den norske fabrikken kunne selge pennene billigere enn den svenske hadde gjort. I Sverige hadde pennene kostet over 50 svenske kroner per penn, mens i Norge ble prisen 39 kroner.

Etter noe mediaomtale i forbindelse med oppstarten av pennefabrikken, ble det stille, og de neste opplysningene man kan finne om denne delen av Arnold Wiigs virksomhet, kommer på høsten to og et halvt år senere. 2. oktober skriver avisen Vårt Land at det to dager tidligere hadde blitt inngått en avtale mellom AWF og den danske Parker-representanten Christian Olsen: Arnold Wiig skulle produsere Parker-fyllepenner på lisens!

Parker var – med god margin – den største penneprodusenten i verden på dette tidspunktet, og hadde flere fabrikker både i Amerika og Europa. En av disse var den danske Penol-fabrikken. Christian Olsen startet som Parker-importør tidlig på 1900-tallet. Utover 20-tallet slet han med å skaffe til veie nok av disse pennene til å dekke etterspørselen, og i 1928 startet han like godt sin egen fyllepennfabrikk. Den fikk navnet Penol (kort for Parker Pen Olsen, eller bare Pen Olsen). Penol laget penner under sitt eget merkenavn, men de fikk også etter hvert lisens for å lage penner for Parker.

Arnold Wiig besøkte Penol-fabrikken på tidlighøsten 1953. Han fikk på plass en avtale med Parker, og gikk inn i forhandlinger med norske myndigheter om import av splitter og en del andre deler som de ikke kunne produsere selv. Det skulle komme eksperter fra USA over for å hjelpe til med å få i gang produksjonen, og det var blant annet snakk om å lage Parker 51-penner hos AWF. Journalisten i Halden Arbeiderblad konstaterte at: “Det er sikkert ingen overdrivelse å si at en norsk fabrikasjon av et slikt anerkjent produkt som Parker-penner skulle ha alle betingelser for å bli en suksess”.

Vel… Optimismen rådet i nøyaktig én måned, før avisen meldte den 6. november samme år at “Ingen Parker-penner fra Halden likevel”:

Arnold Wiig forteller i en samtale med Halden Arbeiderblad at det er i orden med valuta til innførsel av splitter. Men Parker-konsernet som setter svært store krav til kvaliteten av pennene sine, forlanger at det til framstillingen her i landet skal brukes en del originaldeler. Disse originaldelene må man ha dansk og britisk valuta for å kunne innføre. Trass i en rekke konferanser har det ikke vært mulig å få et fast tilsagn om valuta fra handelsdepartementet.

Arnold Wiig uttalte i samme intervju at “Vi fortsetter forhandlingene, men ærlig talt har jeg lite håp om at vi kan få i stand denne fabrikasjonen”.

Problemene med handelsdepartementet må ha vært en enorm skuffelse for Wiig. Alt annet lå til rette, og så var det de kompliserte valutareglene i etterkrigsårene som torpederte det hele. Hele prosjektet gikk rett i vasken på grunn av statlig byråkrati. Hva som skjedde videre med penneproduksjonen hos AWF vites ikke. Den fortsatte neppe så veldig lenge etter dette.

Arnold Wiigs Fabrikker fortsatte å fokusere på de varene de hadde suksess med; først og fremst keramikk og lamper. Utover på 60-tallet gikk det dårlig økonomisk med fabrikken. I 1966 ble den overtatt av finansieringsselskapet Incentive. Det fungerte dårlig for Arnold Wiig, som solgte seg ut i 1969 og flyttet til Oslo, hvor han startet Arnold Wiigs Handelsselskap og solgte gaveartikler. Samme år kjøpte Bjørn Fagerlie opp keramikkdelen av selskapet, og fortsatte produksjonen av keramikk fram til 1977. Lampefabrikken ved AWF ble oppkjøpt av Christiania Glasmagasin rundt nyttår 1972. De flyttet sin lampefabrikk fra Høvik Verk og inn i fabrikklokalene i Halden. Her ble det produsert lamper fram til fabrikken ble solgt til Glamox på slutten av 90-tallet.

Til syvende og sist er det altså ikke fyllepenner vi først og fremst husker Arnold Wiig for, men heller det rike utvalget av lamper, fat, krukker og andre keramikkartikler. Saken kunne nok raskt ha vært en annen om den norske produksjonen av Parker-penner faktisk hadde kommet seg ut av startblokka. I stedet nevnes heller AWF-fyllepennene i en bisetning – om de vies noe spalteplass i det hele tatt. Dette er historien om det som kunne ha blitt et norsk penneeventyr, men som til slutt bare endte opp med et par små notiser i en lokalavis.

Arnold Wiig døde sommeren 2001. Han var en mann med mange jern i ilden, og godt likt i sine hjemtrakter, noe som også kommer tydelig fram i det kjærlige minneordet som sto om ham i Halden Arbeiderblad 1. juni 2001:

Les også

Søndagssplitten – Hero: Kinas Parker

Kilder

Fabrikkarbeideren, 1950, vol. 2, nr. 22 – “Et besøk i Arnold Wiig fabrikker”
Halden Arbeiderblad, 17.02.1951 – “Fyllepennfabrikk til Halden-distriktet”
Halden Arbeiderblad, 14.03.1951 – “Haldenfirma som favner stadig videre”
Smaalenenes Amtstidende, 14.09.1951 – “Pennefabrikkmaskinene i Strømstad er adskillig mer effektive på Idd”
Vårt Land, 02.10.1953 – “Halden KAN også, ikke bare”
Halden Arbeiderblad, 06.10.1953 – “Arnold Wiig skal fabrikere averdenskjente fyllepenner”
Halden Arbeiderblad, 06.11.1953 – “Ingen Parker-penner fra Halden likevel”
Halden Arbeiderblad, 18.12.1971 – “Mandag 3. januar rykker Høvik Verk inn hos AWF”
Halden Arbeiderblad, 07.04.1993 – “Keramikk og lys på Risum og Sommerro”
Halden Arbeiderblad, 01.06.2001 – “Arnold Wiig til minne”
Karl Georg Jacobsen: Haldenbiografier, bind 2, 1975
Jens Christian Hauge – Manuskripter – Taler, avisartikler, fjernsyns- og radioprogrammer og notater med emne fra krigsårene og frigjøringen, 1988
Ivar Bjørndal: Fra vannkraft til datakraft, 1998
Arvid Johanson – Fra union til krig og frigjøring, 1999
Halden historiske samlinger: På flukt – Illegalt arbeid og flyktningetrafikk i Halden 1940-45, 2000
Ivar Bjørndal: Bak fabrikkporten – Minner fra et arbeidsliv 1925-1975, 2000
Idd og Enningdalen historielag