Dette innlegget skal handle om fisketyveri, brannstifting, skatte- og forsikringssvindel. Det skal handle om saneringen av et distrikt i hovedstaden, og om det å stå på feil side i en krig. Vi skal møte en underoffiser, lærer, organist, forfatter, kjøpmann og fabrikkeier. Ja, og en operasangerinne! Og vi skal høre om et brødrepar fra Senja som flyttet til Oslo og startet hver sin blyantfabrikk.

Brødrene Jens Hagerup Nikolaisen Vassvik og Aksel Emil Vassvik ble født henholdsvis 22. september 1884 og 29. mai 1893 på Tranøy, lengst sør på Senja. Foreldrene het Nicolai og Ingeborg Jensen, og de to brødrene var del av en ungeflokk på ni eller ti søsken. Noen av søsknene (uklart hvor mange, skjønt en kilde antyder to brødre og to søstre) reiste til Amerika rundt århundreskiftet.

De første historiske kildene jeg har klart å finne som omtaler brødrene er fra 1911. I oktober dette året skrev både Bodø Tidende og Helgelands Blad om tre karer fra Tranøy som var tiltalt for å to år tidligere ha stjålet i overkant av to tusen fisk som hang til tørk etter lofotfisket. De tre var brødrene Jens, som da var 27 år gammel, Norman (25 år) og Aksel (18 år). I rettsaken kom det fram at de tre ikke hadde stjålet fisken selv, men at de hadde møtt to menn som solgte dem den stjålne fisken for en billig penge. Eldste bror Jens forklarte i retten at de hadde kjøpt fisken med en plan om å selge den videre med fortjeneste, og hadde ikke tenkt over at de kanskje brøt loven. Helgelands Blad refererte til Hagerups forklaring:

“Da dette i forhold til priserne var billig, slog de til, og det faldt dem ikke da ind, at der kunde være noe mistænkelig ved tilbudet. Der var godt fiske, og vedkommende mand hadde som yderligere grund anført, at de snart skulde tjene op igjen tapet ved aa sælge saa billig. Der var ved optællingen 2024 fisk i partiet. Paa heimturen hadde de kommet til aa tale om, at det dog var litt rart, at vedkommende ikke hadde solgt til handelsmand.“

Brødrene Vassvik ble til slutt dømt for heleri, og straffet med henholdsvis 45, 30 og 24 dagers betinget fengsel.

Vi kommer tilbake til Aksel senere i dette innlegget, men først skal vi se nærmere på Jens.

En mann av mange talenter

Jens Hagerup var i utgangspunktet utdannet underoffiser i hæren, men i 1910 ble han uteksaminert fra Tromsø offentlige lærerskole. Han studerte også et år i København, og jobbet deretter som lærer flere steder i landet i løpet av de neste ti årene. Han jobbet også litt som organist, når det var behov for det, og i 1912 startet han en forretning i Lyngen sammen med en av brødrene sine. Det varte i omtrent et år før firmaet ble lagt ned, og Jens igjen flyttet på seg.

I 1919 befant Hagerup seg i Glomfjord i Meløy, hvor han startet opp bedriften Hagerup Vassvik & Co., sammen med Emil Ingebrigtsen. Firmaet skulle drive kjøpmannshandel i Glomfjord. Også denne forretningen ble en kort affære. To år senere bodde Hagerup sørpå, i Langesund, hvor han jobbet som lærer. Sommeren 1921 brant huset hans ned under mystiske omstendigheter. Brannårsaken ble aldri oppklart, og Hagerup fikk utbetalt en forsikringssum på kr 42 000,-. Disse pengene brukte han til å flytte nordover igjen, denne gangen til Harstad, hvor han startet opp en tekstilvarebutikk under firmanavnet J. Hagerup & Co. aktieselskap.

Hagerup var også forfatter. Han ga ut debutromanen, “Susanna” i 1922. Boken skildret fiskerlivet på Senja, og fikk en del oppmerksomhet for den romantiske måten samene ble beskrevet på. Jens Hagerup skrev flere bøker utover 20-tallet som for det meste fikk god mottakelse.

Butikkbrann

Hagerup flyttet butikken sin inn i egen gård i Harstad i september 1922, og natt til 26. november samme år oppsto det brann i lokalene. Slukkemannskapene klarte å få has på brannen før bygningen ble overtent, men det meste av varebeholdningen var helt ødelagt. Hagerup bygget aldri opp butikken på nytt, og han tok med seg familien og flyttet til Oslo (den gang Kristiania) kort tid etter.

13. november 1923 ble han arrestert i Kristiania, tiltalt for “assurancesvik, brandstiftelse, underslag, bedrageri og falsk” i forbindelse med brannen året før. Rettsaken sto i Harstad vinteren 1924, og ble en lang affære. Gjennom en to-ukers rettsak uttalte hele 48 vitner seg i saken.

Alt tydet på at brannen var påsatt. Det hadde ikke vært fyr i ovnen da brannen startet, og et ekspertvitne som hadde undersøkt det elektriske anlegget i bygget hadde ikke funnet noe feil ved det. Det var ingen tegn til innbrudd. Flere vitner hadde lagt merke til at det var påfallende lite varer i butikken i dagene før brannen, og det ble spekulert i om Hagerup hadde flyttet mye av beholdningen for å forberede en brann i butikken. Hagerup hadde tatt med seg kassaboken og vareboken hjem, men glemt igjen kontoboken (hovedboken) i butikken. Etterforskerne fant ikke spor av boken etter brannen, selv om de fant mange andre papirrester som ikke hadde brent helt ned. Man fant spor av parafin flere steder på gulvet i rommet hvor brannen hadde startet.

Hagerup selv hadde alibi. Han hadde forlatt butikken noen timer før brannen for å besøke en slektning i Kvæfjord. En av etterforskerne framla en teori om at Hagerup kunne ha tent et stearinlys før han dro, og på den måten rigget til en brann som ville starte når stearinlyset brant helt ned en god stund senere. Det var også mistanke om at Hagerup hadde jukset med beløpene i kassaboken over lengre tid. Det ble antydet at boken var nyere enn tiltalte ville ha det til, og at han hadde laget den i etterkant av brannen. Han ble i tillegg beskyldt for å ha løyet om verdiene i butikken til forsikringsselskapet, for å få utbetalt mer penger enn han hadde krav på.

Det var mange indisier, men ingen klare beviser i saken, og 10. mars 1924 ble til slutt Jens Hagerup frifunnet på alle punkter.

Hele saken var forståelig nok en belastning for Hagerup, og noe han ikke klarte å legge bak seg på flere år. I 1926 ga han ut boken “Brenning”, som handler om en kjøpmann som opplever å bli beskyldt for å ha brent ned sin egen butikk. Hagerup gikk her så langt som å la noen av karakterene få samme navn som de tilsvarende personene som hadde vært involvert i hans egen brannsak noen år tidligere. Hagerup ble kritisert for dette i media, og mange mente at han som forfatter burde holdt seg for god for å henge ut folk som hadde prøvd å gjøre en god jobb.

---

“Fabrikeres blyanter i Norge?”

I spalten “Spørsmaalskassen” i avisen Øvre Smalalenene kom det 22. januar 1932 et spørsmål om hvorvidt det ble fabrikert blyanter i Norge.

Brødrene Moltzay Papirhandel og industri i Oslo besvarte spørsmålet i avisen:

“Noen norsk blyantfabrikk eksisterer ikke og vil neppe kunne bli noen lukrativ affære. Den moderne blyantindustri forutsetter stordrift av slike dimensjoner, at de tre verdensfirmaer A. W. Faber, Johann Faber og L. & C. Hardtmuth har dannet et interessefellesskap for å kunne gjøre driften lønnsom.

Norge har ingen av de nødvendige råstoffer, hverken treet eller grafitten, og har ingen betingelser for en regningssvarende drift. Selv om man ved hjelp av tollforhøielse vilde prøve på å sikre sig det innenlandske forbruk, vil man måtte konkurrere på verdensmarkedet med overskuddsproduksjonen.”

Bare et par måneder senere skulle Jens Hagerup gjøre uttalelsene fra Brødrene Moltzay til skamme.

Den Norske Blyantfabrikk

Jens Hagerup startet opp Den Norske Blyantfabrikk på vårparten 1932. Selskapet ble stiftet 3. mars, med Hagerup som disponent og eneste styremedlem, og registrert i Oslo Handelsregister 12. mars.

Han hentet inn hjelp fra utlandet for å komme i gang med produksjonen. 1. juni samme år, meldte avisa Nordlys at “En tysk spesialist i fabrikasjon av blyanter, George Scherf, er meddelt 6 måneders arbeidstillatelse hos Den Norske Blyantfabrikk, Oslo, som skal igangsette blyantfabrikasjon, en ny norsk industri.”

I løpet av sommeren 1932 kom produksjonen i gang, og 10. september samme år skrev Helgelands Blad: “Norges Industri” meddeler at det har lyktes etablere en norsk blyantfabrikk, og at norske blyanter allerede er på markedet, produktet er anmeldt til årets varemesse. Man håper også kunne præparere et norsk tremateriale som kan brukes til blyantfremstillingen, og man akter utvide virksomheten til også å fremstille penskaft.”

Et par år etter at fabrikken hadde blitt etablert, hadde de kommet for alvor inn på markedet. Øvre Smaalenene meldte i desember 1933 at norske blyanter begynte å vinne terreng i skoleverket. Askim skolestyre bestemte i et møte 11. desember dette året at de skulle benytte blyanter fra Den Norske Blyantfabrikk. De hadde testet blyantene, og funnet at de var av vel så god kvalitet som de mer kjente utenlandske blyantene, og i tillegg langt billigere i pris. En av møtedeltakerne “hadde tidligere klaget på de norske blyanter, men nu var det kommet noen nye, og de var like så gode som de utenlandske”.

Anbudsstrid i Skien

Den Norske Blyantfabrikk var involvert i et par merkelige konflikter på midten av 30-tallet. Først ut var en uoverenstemmelse om et anbud på blyanter til Skien skolekrets høsten 1935.

I korte trekk gikk saken ut på at skolestyret hadde kjørt en anbudsrunde på norske blyanter, som kjøpmannen Erik St. Nilssen hadde vunnet. Problemet oppsto da blyantfabrikken, som skulle levere blyantene til kjøpmannen, fikk nyss i at Nilssen hadde satt en mye lavere salgspris i anbudet sitt enn det fabrikken hadde oppgitt som veiledende pris. Skolestyret og kjøpmann Nilssen mente at det jo måtte være opp til ham å sette hvilken pris han skulle selge blyantene for, mens fabrikken mente at han ved å sette en såpass lav pris undergravde markedet. De nektet dermed å levere blyantene, som igjen naturligvis førte til at Nilssen ikke klarte å levere bestillingen til skolestyret.

Dette førte til et par runder fram og tilbake mellom fabrikken og skolestyret i Telemark Arbeiderblad, hvor de luftet skittentøyet sitt i all offentlighet. Blyantfabrikken skrev 9. oktober:

“Den Norske Blyantfabrikk må som alle andre norske industrier ha rene salgslinjer, fra fabrikk til grossist, fra grossist til detaljist og fra detaljist til forbruker. Så også med blyanter til skolene. Og prisene må stipuleres med dette for øie. Når Deres bokhandler offererer Deres blyanter til priser som ligger under de priser en detaljist skal betale for blyantene, utelukkes disse fra å offerere skolene blyanter. Det er dette forhold som er påtalt, og vi finner det ikke beklagelig at fabrikken nekter å levere blyantene til Deres bokhandler når saken forholdt sig som den gjorde.”

Noen dager senere svarte skoleinspektøren kontant:
“Skolestyret har i dette tilfellet kun med bokhandler Erik St. Nilssen å gjøre, hvis anbud på leveranse av blyanter iår er godtatt av skolestyret. Skal en bokhandler ikke ha anledning til selv å fastsette sine anbudspriser blir anbudssystemet en karrikatur.”

Hva som skjedde videre i denne saken – om noe – vites ikke.

Industrihuset – kontraktsbrudd

En annen snedig sak skjedde i 1936, da Industrihuset A/S saksøkte blyantfabrikken for kontraktsbrudd. Industrihuset lå i Trondheimsveien på Nedre Sinsen, og var et av de største kompleksene av næringsbygg i Oslo. En lang rekke fabrikker holdt til her, blant annet Den Norske Blyantfabrikk.

Detaljene i denne saken er litt grumsete, men angivelig hadde fabrikken en kontrakt som gikk ut på at Industrihuset hadde rett til enesalg av blyantfabrikkens produkter. Industrihuset mente at fabrikken hadde hindret dette. Blyantfabrikken på sin side mente at også Industrihuset var skyldig i kontraktsbrudd, og gikk dermed til motsøksmål. Saken var først oppe i byretten, som kom fram til at begge parter var skyldige. De to erstatningsbeløpene kanselerte nesten ut hverandre, med det resultatet at blyantfabrikken måtte betale et mellomlegg på kr. 163,-… Industrihuset måtte betale saksomkostningene på kr. 400,-.

Interessant nok valgte begge parter å anke saken, og den havnet til slutt i Høyesterett, som i bunn og grunn kom fram til samme konklusjon, men satte et høyere erstatningsbeløp. I tillegg ble det også høyere saksomkostninger, som Industrihuset måtte betale også denne gangen.

De to partene må ha klart å skvære opp etter dette, for blyantfabrikken ble værende i Industrihuset.

“Bruk norske varer”

I 1937 hadde Den Norske Blyantfabrikk 12 ansatte, men Jens Hagerup uttalte i tidsskriftet Bygningsarbeideren at de lett kunne sysselsatt mange flere arbeidere om norske forbrukere hadde sluttet å kjøpe utenlandske blyanter til fordel for de norske.

Blyantfabrikken satte i gang en forholdsvis stor reklamekampanje i andre halvdel av trettiårene hvor hovedfokuset var å oppfordre forbrukere til å kjøpe norske varer:

Omvisning på fabrikken

7. mars 1941 publiserte Dagbladet en artikkel om Den Norske Blyantfabrikk. De hadde vært på besøk i fabrikken, og Jens Hagerup viste fram hele produksjonsprosessen:

“Både minene og trevirket som vi bruker innfører vi. Trevirket er av sedertre av forskjellig kvalitet. Det kommer fra California eller Sydstatene, skåret til i passe lange bretter omtrent så lange som blyanten. Bredden kan variere fra tre til om lag åtte centimenter, og tykkelsen er litt større enn det halve tverrsnittet av en blyant.

Disse små brettene går først gjennom det vi kaller nutemaskinen som høvler den ene siden glatt samtidig som den skjærer ut en rekke parallelle fordypninger, nuter, svarende til minenes halve tverrsnitt. Etter at trebrettene er strøket over med lim, legges minene inn og så limes et annet brett over.

De sammenlimte brettene med minene inni legges i press. Dagen etter får trebrettene nøyaktig den lengden som blyanten skal ha ved å stusses i skrubbemaskinen og fra den går råemnet over i høvelen. Høvelmaskina er liksom basen, skjønner De; for det er i den blyantene kommer til verden. Høveltanna har form av et roterende hjul og ved å passere det på oversiden får treplaten rifler svarende til antall av blyanter som kan lages av en treplate, i dette tilfelle åtte. På tilbakeveien gjennom maskinen passerer nå platen høveltannas underside og de åtte blyantene faller brune og slanke ned i kassen.

Fra høvelen går turen til polermaskinen der seks smergelskiver pusser hver sin side av blyanten, og så er det fargemaskinen som tar fatt. Disse blyantene som De ser her blir hvite; men vi har alle mulige farger. Flere gangers farging er nødvendig, og så følger lakeringen. Etter at blyantendene er pusset for den malingen som setter seg fast på dem etter å ha passert fargebeholderen går blyantene til stemplingsmaskinen for å få firmamerket. Så blir de buntet sammen, pakket og er ferdige til å sendes ut på markedet.”

Hagerup fikk deretter spørsmål om hva de hadde på lager av trevirke, ettersom innførselen av tre fra USA var ikke-eksisterende i tysk-okkuperte Norge i 1941. Fabrikkeieren forklarte da at de hadde treverk på lager, men at de også kunne lage blyanter av norske tresorter, som lønn, osp og hvitbøk, selv om den amerikanske sederen var den beste, ettersom det ikke var kvister i den. Sedertre var også det som var lettest å spisse.

Hagerup nevnte i dette intervjuet at det norske forbruket av blyanter lå på rundt 23 000 blyanter per dag. Omtrent halvparten av dette behovet ble dekket av hans fabrikk og “den andre norske blyantfabrikken her i landet, Oslo Blyantfabrikk” (vi kommer tilbake til Oslo Blyantfabrikk senere i dette innlegget). Den Norske Blyantfabrikk hadde på dette tidspunktet 8-9 arbeidere, som produserte opp mot 14 000 blyanter hver dag.

Nasjonal Samling og eksklusjon fra forfatterforeningen

Jens Hagerup var medlem i Nasjonal Samling både før og under krigen. Man kan til en viss grad se på både romanene hans og delvis også uttalelser han kom med, samt noen av reklamene for blyantene hans, at han hadde en nasjonalistisk tankegang. Som fabrikkeier i en bransje med sterk konkurranse fra utenlandske bedrifter, hadde han også økonomiske interesser som kan bidra til å forklare denne partitilhørigheten.

Det at Hagerup tilhørte en gruppe forfattere som støttet nazistene under krigen, gjorde faktisk at forfatterskapet hans fikk en liten boost i media akkurat i krigsårene. Etter krigen, derimot, ble det andre boller. De som hadde vært på nazistenes side under krigen var ikke særlig høyt aktet i det norske samfunnet i etterkrigsårene, og opplevde en god del kritikk og ekskludering, naturlig nok. Forfatterforeningen hadde et møte 1. oktober 1945 hvor de besluttet å kaste ut en rekke forfattere fra foreningen fordi de hadde vært medlemmer av NS under krigen. Jens Hagerup var en av disse.

Hagerup hadde ikke skrevet noen bøker på en del år på dette tidspunktet. Den siste boken hans, “Sommernatt i Nordland” hadde kommet ut i 1934, og det er mye som tyder på at han ga opp forfatterkarrieren omtrent i det samme vaset som han gikk inn i industrien og ble fabrikkeier. Likevel: medlemsskapet i NS har nok preget ettermælet hans som forfatter. Det er for eksempel ingen av bøkene hans som har blitt utgitt på nytt, til tross for at de fikk jevnt over gode skussmål av anmelderne da de kom. I dag finner man ikke noe som helst om Jens Hagerup hverken i Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk litteraturhistorie eller på Wikipedia. Litteraturnett Nord-Norge har en oppføring på ham, men det lille som ligger av informasjon om ham der er unøyaktig og inneholder flere feil. For en forfatter som faktisk ga ut seks romaner, som for det meste ble omtalt i positive ordelag av anmelderne da de kom ut, er det besynderlig at det skal være så vanskelig å finne informasjon om ham. Det var nok straffen både Hagerup og en lang rekke andre forfattere og kunstnere måtte ta for at de hadde valgt feil side under krigen.

Uten at man på noen som helst måte skal forsvare de som støttet nazistene under krigen, kan man jo tenke seg at det må ha vært veldig rart og trist for folk som Jens Hagerup, som antakelig først og fremst var opptatt av å bevare og styrke norsk kultur og industri, å bli betegnet som landsforrædere etter krigen. Det er lett å dømme i ettertid, men vanskelig for oss i dag, åtti år senere, å forstå hvordan folk oppfattet og tolket den kaotiske situasjonen landet sto i under krigsårene.

Skattesnyteri

I 1947 var Hagerups navn igjen omtalt i media i mindre flatterende sammenheng. Oslo kommune tok et oppgjør med omfattende skattesnyteri, og vedtok å offentliggjøre en liste med personer som hadde blitt tatt i å snyte på omsetningsskatten. Jens Hagerup dukket opp på denne lista. Han måtte betale dobbel skatt i en periode etter det ble oppdaget at han gjennom flere år hadde betalt for lite.

Avisa Friheten skrev om den offentliggjorte lista 7. januar 1947:
“Et slikt vedtak må hilses med glede og vil uten tvil føre til, at de som føler seg fristet til å snylte på sine medborgere, vil betenke seg mer enn en gang før de gir seg skattesnyteriet i vold.”

Det er lett å trekke en parallell her til noen av anklagene mot Hagerup i forbindelse med butikkbrannen i 1922. Den gangen ble han ikke dømt, men det trenger ikke å bety at han var uskyldig. Man kommer også i hug fisketyveriet i 1909. Avisa Nordlys ville ikke la leserne sine glemme brannen, i hvert fall, og skrev 14. januar 1947: “Forfatteren Jens Hagerup (Nicolaisen), som nå oppgis å være disponent, sees blant navnene på skattesvikerne i Oslo. Han sto som kjent for en tid siden for retten, tiltalt for brannstiftelse og assuransesvik i Harstad.”

---

Oslo Blyantfabrikk

Så var det Aksel da, vi må ikke glemme ham! Aksel gikk på mange måter i storebror Jens sine fotspor. Han var ni år yngre enn broren, og valgte samme karrierevei; også Aksel jobbet som lærer i flere år, og da Jens flyttet til Oslo kom Aksel etter. I november 1933 startet han opp sitt eget selskap, og kalte det Norsk Papir og Blyantutsalg A/S. Selskapet skulle drive handel med blyanter og papirprodukter, og Aksel (som nå hadde tatt etternavnet Senjen) sto som eneste styremedlem. Man kan kanskje se for seg at det var et samarbeid mellom Aksel sitt selskap og Den Norske Blyantfabrikk. Det ville vært naturlig at Aksel jobbet med å distribuere blyantene som fabrikken til broren produserte, skjønt dette blir bare spekulasjoner, og er ikke bekreftet i noen av kildene jeg har funnet.

Men: på senhøsten 1936 skiftet dette selskapet navn til Oslo Blyantfabrikk A/S. Det som tidligere hadde vært et engrosfirma, oppga nå i Oslo Handelsregister at de planla å starte fabrikasjon av blyanter. Det måtte jo bety at Aksel nå befant seg i direkte konkurranse med broren.

Kildekritikk

Blant de som har interessert seg for disse to blyantfabrikkene i senere år har det vært en generell oppfatning at det bare var én blyantfabrikk, som opererte med forskjellige navn, eller at Den Norske Blyantfabrikk på et eller annet tidspunkt skiftet navn til Oslo Blyantfabrikk.

Både Wikipedia, Industrimuseum og Digitalt Museum har oppføringer om Den norske Blyantfabrikk, i tillegg til at fabrikken er nevnt i Litteraturnett Nord-Norges veldig kortfattede artikkel om Jens Hagerup, men alle oppgir at Jens og Aksel startet fabrikken sammen, og at dette var den eneste norske blyantfabrikken gjennom tidene. Jeg mener dette er feil, og at denne misoppfatningen kan spores tilbake til en artikkel i tidsskriftet Bibliotekaren (nr. 4, 1997). Artikkelen ble skrevet av to studenter i dokumentasjonsvitenskap, som hadde et forskningsprosjekt hvor de tok utgangspunkt i privatarkivet etter Jens Hagerup. Artikkelen inneholder en oppsummering av Hagerups liv og virke på tre avsnitt, og her finner vi blant annet følgende: “I 1932 grunnla han og broren, Aksel Senjen, Den Norske Blyantfabrikk A/S, den eneste i norsk historie.”

Nettstedene jeg lenket til over her oppgir alle denne artikkelen som en kilde i sine oppføringer om Den Norske Blyantfabrikk. Med tanke på at artikkelen sto på trykk i et fagtidsskrift, er det jo lett å se på den som en pålitelig kilde. Når det står der at Den Norske Blyantfabrikk var landets eneste gjennom tidene, og at Jens og Aksel startet den sammen, og man senere finner kilder som nevner at Aksel var disponent i Oslo Blyantfabrikk, kan man raskt konkludere med at dette var samme fabrikk. Går man litt mer kritisk til verks, derimot, og oppsøker noen flere kilder fra Jens’ og Aksels samtid, blir det etter hvert ganske åpenbart at dette ikke var tilfellet.

I mitt arbeid med denne artikkelen har jeg opparbeidet meg en omfattende samling av avisutklipp, artikler, annonser om de to brødrene og blyantfabrikkene deres (se komplett kildeliste nederst i artikkelen), men jeg har ikke funnet en eneste kilde fra deres samtid som antyder at dette var én fabrikk. De er konsekvent oppgitt som to separate bedrifter, de hadde to forskjellige adresser (Den Norske Blyantfabrikk i Trondhjemsveien 139 og Oslo Blyantfabrikk i Karl XIIs gate 7), de ble stiftet på to forskjellige tidspunkter, og avviklet driften på forskjellige tidspunkter.

Uttalelsen fra Jens Hagerup i intervjuet i Dagbladet i 1941 hvor han omtaler Oslo Blyantfabrikk som “den andre blyantfabrikken her i landet” bør vel egentlig være god nok grunn alene til å legge denne diskusjonen død en gang for alle.

Forholdet mellom de to brødrene

Man kan jo lure på hvorfor i all verden Aksel Emil Senjen valgte å starte opp en fabrikk i nøyaktig samme bransje som storebroren, attpåtil i samme by! Oppsto det en rift mellom de to brødrene som fikk Aksel til å starte en konkurrerende bedrift? Var de uvenner, eller var det bare et ekstremtilfelle av to brødre som forsøkte å overgå hverandre (“jeg har bedre blyantfabrikk enn deg!”)? Var det Aksel som så opp til, og “hermet etter” storebroren sin? Eller var det et faktisk samarbeid mellom de to fabrikkene? Dette er spørsmål jeg har prøvd å finne ut av i arbeidet med denne artikkelen, men som jeg dessverre ikke har klart å komme ordentlig til bunns i.

Privatarkivet etter Jens Hagerup kunne kanskje gitt oss svar. Dette arkivet ligger hos Statsarkivet i Tromsø, men er i følge Arkivverket “foreløpig uordnet og dermed lite tilgjengelig for bruk”. Arkivet er også sperret på grunn av fysisk tilstand. Jeg har forsøkt å kontakte Statsarkivet for å høre om det er mulig å få innsyn, men har ikke fått svar, og har heller ikke mye håp om at de faktisk vil gi meg tilgang til dette arkivet. Dermed forblir de kanskje mest interessante spørsmålene rundt disse to fabrikkene foreløpig ubesvart.

Tollforhøyelse

Det eneste jeg egentlig har funnet som antyder noen som helst form for samarbeid, var at de to blyantfabrikkene sendte et par felles brev til Industridirektoratet i 1953 og 1955 og ba om at tollsatsene for blyanter ble satt opp. Begge fabrikkene hadde opplevd en nedgang i salget gjennom første halvdel av femtitallet. Begge hadde også investert en del penger i nytt utstyr som gjorde at de kunne klare seg med færre ansatte. I et brev til direktoratet i 1953 ble det opplyst at de to fabrikkene til sammen hadde 24 ansatte, mens i 1955 skal dette tallet ha vært betydelig lavere.

Fabrikkene håpet at en høyere tollsats skulle oppmuntre det norske folk til å kjøpe deres blyanter i stedet for utenlandske. Dette fikk de til slutt medhold i, og tollsatsen ble økt, men etter at Norge meldte seg inn i EFTA (Det europeiske frihandelforbund) i 1961 kunne man importere blyanter tollfritt fra andre EFTA-land. De neste årene meldte flere og flere av de Europeiske landene seg inn i dette samarbeidet, og dette skapte en konkurranse som de norske blyantfabrikkene ikke klarte å hevde seg i. Industridepartementet forsøkte å øke tollsatsen for blyanter ytterligere i 1963, uten at det hjalp nevneverdig.

Liv Hagerup – Industriforbundets eneste kvinne

Jens Hagerups datter, Liv, var i utgangspunktet ballettdanser, men da hun passerte 30 omskolerte hun seg til klassisk sanger. Hun sang sin debutkonsert i 1947, til en meget lunken mottakelse fra konsertanmelderne:

“Det var for det første megen uren sang. Høyden var for skarp og udekket, og dårlig støtte gjorde tonen vaklende og ujevn ved avslutningen av frasene. Vokalene fikk heller ikke pen behandling. Sangerinnen eide liksom ingen pedal som gjorde tonen syngende og skjønn. Hun kuttet av melodilinjen, og det resulterte i en stumpete og haltende utførelse”, skrev den nådeløse anmelderen i Friheten 8. desember 1947, før han avsluttet sin omtale med å skryte av akkompagnatøren.

En slik tilbakemelding kan jo ta motet fra de fleste, men Liv reiste til Milano og tok timer hos en kjent operasangerinne der i noen år før hun kom tilbake, og hadde etter det moderat suksess som sanger gjennom mesteparten av femtitallet, selv om hun riktignok aldri ble noen ny Kirsten Flagstad. Hun spilte også i et par filmer, først i en ganske liten rolle i “Sangen til livet” i 1943. Ti år senere hadde hun en av hovedrollene i filmen “Selkvinnen“.

Å ta over direktørstolen i farens blyantfabrikk var nok det fjerneste fra Livs tanker, helt til hun plutselig arvet denne rollen da faren trakk seg ut av firmaet i 1960. Liv og broren Robert hadde ofte hjulpet til med diverse gjøremål i fabrikken, så de kjente godt til driften, og faren hadde nok et ønske om at de skulle overta. Hun uttalte i et intervju i VG 9. mai 1962: “Min bror står for øvrig for ledelsen av den tekniske avdelingen. Vi har jo flere kostbare, helautomatiske maskiner som skal passes, og da far trakk seg tilbake i begynnelsen av 1960, ville han mye heller det, enn å stelle med den forretningsmessige sektoren. Jeg, derimot, liker å stelle med penger, så det falt av seg selv at jeg ble direktør”.

I kraft av sin stilling som direktør for blyantfabrikken var hun for øvrig det eneste kvinnelige medlemmet i Norges Industriforbund. Blant de oppmøtte på forbundets årsmøte og generalforsamling i 1962, var det 400 menn, og Liv Hagerup.

På dette tidspunktet var det meste av produksjonen hos Den Norske Blyantfabrikk automatisert. Fabrikken hadde rundt 30 maskiner som sto for blyantproduksjonen, og klarte seg med bare seks ansatte, inkludert ledelsen.

Jens Hagerup fikk dessverre ikke noen lang pensjonisttilværelse etter at han overlot blyantfabrikken sin til neste generasjon. Han døde 2. oktober 1961, 77 år gammel.

Robert Hagerup, og hvordan blyantstifter blir til

Robert Hagerup ble disponent i Den Norske Blyantfabrikk etter Liv, i 1966. 20. desember året etter var Arbeiderbladet på besøk hos fabrikken. Blyantfabrikken hadde på ett eller annet tidspunkt etter krigen begynt å lage grafittminene selv, i stedet for å innføre dem fra utlandet slik Jens Hagerup fortalte at de gjorde i 1941. Robert forklarte i detalj hvordan blyantstiftene ble til:

“Grafitten, som kommer fra Ceylon, har evnen til å sverte, mens leiren kommer fra Tsjekkoslovakia og fungerer som bindemiddel, samtidig som den regulerer hårdhetsgraden. Leiren må først renses nøyaktig og havner deretter sammen med bestemte kvanta grafitt i såkalte kulemøller – roterende jerntromler fyllt med stålkuler – hvor stoffet males godt sammen før det går over i store kverner for å males ensartet og fint, noe som kan ta flere uker. I filterpresser blir så mesteparten av vannet skilt ut, og stoffet som i sin tid skal bli blyantstifter likner nå store og flate sorte kaker, som går til tørking i spesielle tørkeskap.

Etter tørkingen følger en komplisert behandling i elte- og valsemaskiner, hvor massen presses ut til noe som likner sort papir. Nå er man kommet så langt at stiftene kan begynne å formes, hvilket foregår i en stor stålsylinder, hvor det i bunnen er et hull nøyaktig på størrelse med stiftens tykkelse. Hullet er foret med edelsten, og herigjennom presses den plastiske grafittmassen hjelp av et kraftig stempel. Massen kommer ut som en lang strek. Like utenfor hullet sitter en roterende “stålvinge”, forsynt med en særdeles skarp kniv, som 300 ganger pr. minutt skjærer strengen over og fjerner det stykket som er skåret av. Strengen er fortsatt bløt og bøyelig, men etter enda en behandling, skal det bli en god og brukbar blyantstift.

De bløte stiftene legges i press og rettes ut, tørkes ytterligere og plasseres i ildfaste kapsler i ovner med omkring 1200 graders varme. Etter noen timer tas stiftene ut, (de er nå passe harde) og dyppes i en blanding av smeltet fettstoff og voks, som vil gjøre at skriften fester seg best mulig på papiret.”

Hagerup antydet at Norge i 1967 hadde et blyantforbruk på mellom 11-14 millioner blyanter per år, og at fabrikken hans sto for omtrent 15% av disse blyantene. Det vil i så fall si at Den Norske Blyantfabrikk i 1967 produserte et sted mellom 1,6 og 2 millioner blyanter i året.

Dette var likevel ikke nok til å holde driften i gang særlig lenge. 6. april 1971 sto det en notis i Arbeiderbladet:
“Markedet for blyanter av trevirke er totalt endret. På e. ordin. gen.fors. 31. mars 1971 ble det derfor besl. å bringe gjenv. prod. i Den Norske Blyantfabrikk A/S til opphør. Firmaet likvideres.”

Fredrik Wassvik og saneringen av Vaterland

Aksel Senjen var direktør i Oslo Blyantfabrikk fram til 1967. Da tok sønnen, Fredrik Wassvik, over tøylene i denne fabrikken. Han skulle dessverre få sitt å stri med for å holde familiebedriften i gang. Fabrikken hadde fire ansatte på dette tidspunktet, men strevde med å få hjulene til å gå rundt. Fyllepennene hadde gjort sitt inntog i skolene, og kulepennene hadde for alvor blitt tatt i bruk i samfunnet for øvrig. Markedet for blyanter var mindre enn det hadde vært noen år før, i tillegg til at Oslo Blyantfabrikk måtte konkurrere mot et stort antall utenlandske merker som i større grad kunne masseprodusere og tvinge ned prisene.

Det gikk med andre ord trådt med fabrikken, men det som virkelig satte spikeren i kista for Oslo Blyantfabrikk, var saneringen av Vaterland-distriktet i Oslo rundt 1970. Blyantfabrikken holdt til i Karl den XIIs gate 7 i Vaterland (denne gata gikk der hvor Oslo City og Oslo Spektrum ligger nå, parallelt med Stenersgata). På 60-tallet kom nyheten om at kvartalene som utgjorde Vaterland skulle saneres for å rydde plass til T-banens fellesstrekning mellom Tøyen og Jernbanetorget. Dette arbeidet pågikk i en del år, og førte til store konflikter mellom de som holdt til i området og kommunen, som var ansvarlig for rivningsarbeidet.

I desember 1965 ble det skrevet under en avtale hvor kommunen forpliktet seg til å finne erstatningslokaler til de bedriftene som ble rammet av saneringen. På senhøsten 1972 hadde enda ikke Oslo Blyantfabrikk fått nye lokaler. Samtidig opplevde de at bygningene rundt dem ble revet, vann og strøm ble koblet av, og bygningsrester, murpuss og avfall lå strødd over alt.

En tydelig opprørt Fredrik Wassvik ble intervjuet om dette i Aftenposten 23. desember 1972:

“Helt siden juli måned er jeg blitt lovet erstatningslokaler. En gang fikk jeg tilbud om lokaler i et gammelt fjøs på Klemetsrud, en annen gang lokaler i et saneringstruet hus på Kampen. Fra Boligsjefens kontor fikk jeg høre at jeg i sistnevnte tilfelle var sikret lokaler for resten av min levetid. Da jeg kom for å se på lokalene, fikk jeg vite at huset snarest skulle rives. De offentlige tjenestemenn som har hatt ansvar for min sak har tydeligvis ikke hatt god nok oversikt eller innsikt til å finne en løsning. Jeg har inntrykk av at min sak har ligget henslengt i offentlige kontorer i månedsvis uten behandling. Og jeg må bøte for dette meningsløse system med mitt levebrød!”

Gården Oslo Blyantfabrikk holdt til i var delvis revet på dette tidspunktet, selv om det fortsatt var et par bedrifter som holdt til der. Alle dørene til blyantfabrikken hadde blitt slått i stykker, slik at hvem som helst kunne komme seg inn. Regn hadde også kommet inn i lagerlokalene hans, og forårsaket vannskader for 60 000 kroner. Strømmen forsvant, og heisen sluttet å virke. Uten heis hadde ikke fabrikken noen mulighet til å få berget ut maskinene før de ble ødelagt.

Wassvik fortalte videre:

“Jeg fikk meddelelse over telefon om at hele maskineriet mitt ville gå med i rivningen hvis jeg ikke snarest fikk det ut. Men hvordan kan jeg klare det, når de allerede hadde kuttet strømmen. Jeg fikk berget noen motorer om kvelden. Jeg måtte famle meg frem i stupende mørke med en lommelykt til hjelp! Efter at heisen er stanset, er åpne veggen i tredje etasje eneste vei ut for maskinene.”

“Heller ikke har jeg fått en øre igjen av 60 000 kroner jeg hadde i tap ved vannskader i fabrikken under rivningsarbeider i nabohuset. Da ville jeg kanskje hatt en chanse til å starte opp igjen blyantproduksjonen. Mitt eget forsikringsselskap mente at dette var et forhold som ikke angikk dem. Jeg måtte gjøre henvendelse til Oslo kommune, ved boligsjefens kontor, sa de. Men der uttalte juridisk sekretær Gunnar Kjendlie at dette var en sak jeg måtte ordne med mitt forsikringsselskap eller med rivningsentreprenøren.”

Fabrikken kom seg aldri på beina igjen etter dette. Selskapet eksisterte på papiret fram til det ble besluttet opphørt i august 1975, men de hadde ikke produsert blyanter siden høsten 1972.

Aksel Emil Senjen ble en gammel mann. Han døde i 1987, 94 år gammel. Sønnen Fredrik døde i 2007.

Konklusjon

Av de to brødrene Jens og Aksel, var det helt klart Jens som fikk mest oppmerksomhet i media. Som forfatter var han i større grad en offentlig person, og selv om om bøkene hans ble så godt som glemt etter krigen, dro han nok nytte av det at folk visste hvem han var også senere i livet. Datteren Liv var også relativt kjent, ettersom hun var sanger og skuespiller. Aksel og sønnen Fredrik var mer anonyme i media, og derfor er det også vanskeligere å finne noe særlig informasjon om dem.

Arbeidet med denne artikkelen startet med noen få reklameannonser for Den Norske Blyantfabrikk, men vokste seg ut over alle proporsjoner etter hvert som jeg begynte å gjøre research, og fant ut mer og mer om folkene bak fabrikkene. Til syvende og sist har jeg endt opp med en vanvittig kildeliste med over seksti separate kilder. Jeg har inkludert listen under her, med lenker til hvor man kan finne hver enkelt oppføring. Lesere av denne bloggen skal kunne stole på at det som publiseres her er riktig og pålitelig. Det har vært svært viktig for meg å kunne backe opp hver eneste påstand med gode kilder (gjerne også bekreftet flere steder), spesielt ettersom det allerede finnes en del feilinformasjon om disse to fabrikkene der ute. Nettopp derfor er dette også en viktig artikkel, som forhåpentligvis kan bidra til å rette opp noen av misoppfatningene om de to blyantfabrikkene og brødrene som drev dem.

På starten av 50-tallet, da blyantfabrikkene var på høyden, ble det produsert 7 200 000 blyanter i Norge hvert år. Det kan ha vært noen få mindre fabrikker i landet som også laget blyanter da, men det er nok trygt å anta at de aller, aller fleste av disse blyantene ble laget ved de to Oslo-fabrikkene. Begge fabrikkene hadde stor suksess i mange år, og begge rakk å gå videre til neste generasjon før de gikk under. Hvem hadde vel trodd at et par tørrfisktyver fra Tranøy skulle klare å få til noe sånt?

---

Forsidebilde: Jens Hagerup og Aksel Senjen. Fotografene er ukjent.

Stor takk til Kjartan Skogly Kversøy for bilder av blyanter og esker fra sin samling.

Jens Hagerups romaner ligger alle fritt tilgjengelig på Bokhylla.no:

– Susanna (1922)
– Adam Børingen (1924)
– Brenning (1926)
– Maria (1927)
– Juvi (1928)
– Sommernatt i Nordland (1934)

Kilder

– Wikipedia
– Digitalt Museum
– Industrimuseum
– Bodø Tidende, 17.10.1911 – “Lagmandstinget”
– Helgelands Blad, 24.10.1911 – “Tyveri fra hjell”
– Norsk Kundgjørelsestidende, 28.08.1919 – “Hagerup Vassvik & Co.”
– Norsk Kundgjørelsestidende, 08.12.1921 – “J. Hagerup & Co. aktieselskap”
– Harstad Tidende, 03.12.1923 – “En assurancesvik-affære”
– Nordlys, 26.02.1924 – “Et omfattende synderegister”
– Harstad Tidende, 27.02.1924 – “Saken mot Jens Hagerup”
– Harstad Tidende, 29.02.1924 – “Saken mot Jens Hagerup”
– Harstad Tidende, 03.03.1924 – “Saken mot Jens Hagerup”
– Harstad Tidende, 05.03.1924 – “Brandsaken mot Jens Hagerup”
– Harstad Tidende, 07.03.1924 – “Brandsaken mot Jens Hagerup”
– Harstad Tidende, 10.03.1924 – “Brandsaken mot Jens Hagerup”
– Harstad Tidende, 12.03.1924 – “Brandsaken mot Jens Hagerup”
– Nordlands Avis, 14.01.1927 – “Levende modell”
– Øvre Smaalenene, 22.01.1932 – “Fabrikeres blyanter i Norge?”
– Nordlys, 01.06.1932 – “Norsk blyanter!”
– Helgelands Blad, 10.09.1932 – “Norske blyanter og penskaft”
– Handelsregistre for Kongeriket Norge, 1932 – “A/S Den Norske Blyantfabrikk”
– Øvre Smaalenene, 12.12.1933 – “De norske blyanter vinner terreng”
– Handelsregistre for Kongeriket Norge, 1933 – “Norsk Papir og Blyantutsalg A/S”
– Telemark Arbeiderblad, 21.09.1935 – “Merkelig optreden av Den norske blyantfabrikk”
– Telemark Arbeiderblad, 09.10.1935 – “Hvem skal bestemme prisen på blyantene?”
– Telemark Arbeiderblad, 14.10.1935 – “Den norske blyantfabrikken igjen”
– Bygningsarbeideren, 1937, vol. 15, nr. 11 – “Den nye industri”
– Handelsregistre for Kongeriket Norge, 1937 – “Oslo Blyantfabrikk A/S”
– Dagbladet, 05.01.1938 – “Den Norske Blyantfabrikk begikk kontraktbrudd”
– Dagbladet, 07.03.1941 – “Hr. Blyanten forteller”
– Oplendingen, 26.11.1943 – “Nasjonalsosialister i norsk diktning”
– Nasjonalsosialister i norsk diktning, 1943
– Harstad Tidende, 12.04.1944 – “90 år”
– Telemark Arbeiderblad, 03.10.1945 – “Forfattere strøket av Forfatterforeningen”
– Friheten, 07.01.1947 – “Skattesnyterne i Oslo SKAL FRAM I LYSET”
– Arbeiderbladet, 08.01.1947 – “Skattesnyteri i Oslo”
– Nordlys, 14.01.1947 – “Forfatteren Jens Hagerup”
– Arbeiderbladet, 02.12.1947 – “Debut torsdag”
– Friheten, 08.12.1947 – “Sangdebut”
– Arbeiderbladet, 22.08.1950 – “Konsertsesongen tar form”
– Friheten, 01.09.1951 – “Sangkonsert”
– Arbeiderbladet, 03.11.1951 – “Industribygget på Nedre Sinsen”
– Norsk treindustriarbeiderforbund 50 år, 1951
– Stortingsforhandlinger, 1953, vol. 97, nr. 6all – “Tariff for innførselstollen og for tara.”
– Urd, 1953, vol. 57, nr. 22 – “Selkvinnen”
– Stortingsforhandlinger, 1955, vol. 99, nr. 1b – “Om tollavgifter – Blyanter, fyllepenner og penneholdere”
– Handelsregistere for Kongeriket Norge, 1956 – “A/S Den Norske Blyantfabrikk”
– Arbeiderbladet, 18.06.1957 – “25-årsjubileum i blyantfabrikken”
– Harstad Tidende, 23.09.1959 – “Senja-væring startet den første blyantfabrikk i Norge”
– Handelsregistre for Kongeriket Norge, 1960 – “A/S Den Norske Blyantfabrikk”
– Aftenposten 05.10.1961 – Dødsannonse Jens Hagerup
– VG, 09.05.1962 – “Fra konsertpodiet til direktørstolen”
– Stortingsforhandlinger, 1963, vol. 108, nr. 1 – “Blyanter (unntatt mekaniske), blyantstifter, grifler…”
– Handelsregistre for Kongeriket Norge, 1966 – “Den Norske Blyantfabrikk A/S”
– Oslo Adressebok, 1966, vol. 88, nr. 2 – “Blyantfabrikker”
– Arbeiderbladet, 20.12.1967 – “Viskevennlig skriveredskap litt av en blyant-genistrek”
– Handelsregistre for Kongeriket Norge, 1968 – “Oslo Blyantfabrikk A/S”
– Arbeiderbladet, 06.04.1971 – “Markedet for blyanter”
– Arbeiderbladet, 20.04.1971 – “Filtstift og kulepenn vinner fram i skolen”
– Aftenposten, 23.12.1972 – “Vaterland-saneringen et mareritt for næringsdrivende som må ut”
– Arbeiderbladet, 30.09.1975 – “Kreditorinnkallelse”
– Aftenposten, 02.09.1987 – Dødsannonse Aksel Senjen
– Nordlys, 18.05.1996 – “Omstridt forfatter frem fra glemselen”
– Bibliotekaren, 1997, nr. 4 – “Jens Hagerup-prosjektet”
– Aftenposten, 04.05.2007 – Dødsannonse Fredrik Wassvik