Denne uka har jeg endelig kunnet ta i bruk Conklin Conklinetta Senior-pennen min igjen, etter at den har hatt en lengre sykemelding. Det har vært et svært hyggelig gjensyn med en penn jeg hadde glemt hvor godt jeg likte.

Jeg er usikker på når jeg brukte denne pennen sist, men tror det må være i hvert fall to år siden. Sist jeg vasket den oppdaget jeg at trykknappen på siden av pennen, som brukes når man skal fylle/tømme den, ikke kom ut igjen av seg selv lenger etter at jeg hadde trykt den inn. Jeg tok dette som et tegn på at blekkslangen inne i pennen ikke lenger var tett, og la derfor pennen bort.

Dette er en penn jeg alltid har likt å skrive med, men som samtidig aldri har vært helt der oppe sammen med de absolutte favorittpennene mine. Derfor har jeg ikke stresset så veldig med å fikse den, og i lange perioder har den bare ligget avglemt i en skuff. Planen har hele tiden vært å reparere den, men jeg har nølt litt med det, ettersom jeg ikke var sikker på hvordan pennen var konstruert, og hvordan jeg best kunne demontere den uten å skade den.

For et par uker siden, tok jeg endelig mot til meg, og bestemte meg for at det var på tide å gjøre noe med den. Jeg antok at det ville være mulig å åpne pennen ved grepseksjonen, men var usikker på om den bare kunne dras rett ut, eller om man måtte skru den ut. Jeg regnet også med at den var limt på plass, uavhengig av om den hadde gjenger eller ikke. Jeg varmet den derfor opp med varmepistol, før jeg forsiktig begynte å lirke litt på den. Så snart limet var varmt og mykt, løsnet den lett, og da var det bare å skru den ut.

Blekkslangen i denne pennen hadde hatt noe som bare kan beskrives som en total kollaps. Jeg skjønner ikke hva som kan ha skjedd med den. Pennen ble kjøpt ny i 2017, og normalt skal en blekkslange vare mye lenger enn det. Den var bare en seig masse som klistret seg til alt inne i pennen, og det tok meg dagevis med skraping, børsting, filing og skylling å få ut alle restene av den. Det vil si, jeg er faktisk usikker på om jeg fikk ut alt, men jeg fikk i hvert fall ut nok til at det var plass til en ny blekkslange.

Dermed kunne jeg denne uka montere den igjen, fylle den med Pilot Iroshizuku Yu-yake, og skrive med den for første gang på i to år. Det er lenge siden jeg ble så glad av å skrive med en fyllepenn! Jeg tror jeg må tilbake til november i fjor, da jeg første gang satte splitten på Leonardo Cuspide-pennen min mot papiret. Det var en lykkefølelse over å endelig få denne pennen til å skrive igjen, etter at jeg i lengre tid har vært usikker på om det noen gang kom til å skje.

Jeg ble påminnet hvor fantastisk splitten på akkurat denne pennen er. Conklin sine splitter har vært litt både óg de siste årene, men de som fungerer som de skal er til gjengjeld veldig gode, og denne er et godt eksempel på det. Conklinettaen har den soleklart beste stumpsplitten jeg noen gang har skrevet med. Selv har jeg aldri klart å bli helt fortrolig med stumpsplitter generelt. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje det kan ha å gjøre med at jeg skriver med venstre hånd, og dermed holder pennen i en annen vinkel mot papiret enn de som skriver med høyre. Ikke vet jeg, men jeg har aldri følt at jeg har fått til stumpsplitter. Jeg synes alltid det er ett eller annet med dem jeg ikke får til å funke som det skal. Streken har en tendens til å bli ufullstendig, jeg sliter med å få den jevn og fin. Jeg opplever også at mange stumpsplitter har en veldig smal optimalvinkel hvor de skriver godt, og bare et ørlite avvik fra denne vinkelen gjør at det ikke kommer blekk i det hele tatt. Men conklinettaen er ikke slik. Den er så glatt og komfortabel å skrive med at jeg glemmer alle mine fordommer om denne splittypen. Jeg lurer også på hva Conklin har gjort med denne splitten for å få den så utrolig mye bedre enn noen andre stumsplitter. Den er rett og slett kjempegøy å skrive med, og da jeg til slutt fikk satt den i stand igjen merket jeg hvor mye jeg faktisk hadde savnet å skrive med den. Jeg er så glad for at den faktisk lot seg reparere!

Conklin er et av få moderne pennemerker som fortsatt bruker blekkslanger i noen av pennene sine. Dette er noe de gjør for å holde i live den gamle halvmåne-mekanismen som de patenterte i 1901, og som var den første innebygde fyllemekanismen som kom på markedet. Conklinettaen har en trykknapp på siden av pennen, i stedet for den lille broen som går over låseringen, men mekanismen i seg selv er basert på den samme som halvmånefyllerne. Jeg synes det er artig at den aller første fyllemekanismen fortsatt er i bruk i moderne penner. Jeg synes ikke alle valgene Conklin har tatt de siste årene har vært like gode, men jeg vil applaudere dem for at de ikke har gått for den enkleste løsningen, og satt en patron eller omformer inn i alle pennene sine.

Så kan man sikkert diskutere hvor pålitelig og holdbar denne mekanismen er, når man ser hvordan tilstanden på blekkslangen i conklinettaen var etter bare to-tre års bruk, men jeg både håper og tror at det var et unntak, heller enn regelen.

Jeg tror ikke Conklin produserer conklinettaen lenger. Jeg har i hvert fall ikke klart å finne den i produktutvalget de har på nettsidene sine. Jeg mistenker at den ble litt anonym i lengden, og at modeller som Duragraph, All American og Mark Twain tok det meste av oppmerksomheten. Det er synd, for conklinettaen er en veldig god og stilig penn. Jeg får bare være glad for at jeg slo til da Fountain Pen Hospital hadde tilbud på denne i februar 2017, og at jeg nå endelig kan ta den inn i rotasjonen igjen sammen med de andre pennene mine.