Det er mange penneprodusenter som har en eller annen form for owner’s club, men det som er spesielt med Onoto er at de omtaler de som eier pennene deres som “custodians”. Dette er et helt bevisst begrepsvalg av dem.

“Custodian” har ikke en direkte oversettelse til norsk, men kan defineres som “noen som tar vare på, beskytter, tar seg av” etc. En bibliotekar er en custodian. Det samme kan sies om arkivarer og kuratorer. Det er noen som bevarer gjenstander eller kunnskaper. “Verge” er kanskje det nærmeste vi kommer på norsk, men jeg føler ikke at det heller treffer blink.

Av en eller annen grunn får jeg assosiasjoner til en Donald Duck-historie av Don Rosa, som heter “Visdommens voktere” på norsk (“Guardians of the Lost Library” på engelsk). I historien forsøker Onkel Skrue, Donald og nevøene å komme til bunns i hvor det ble av kunnskapen som var lagret i biblioteket i Alexandria. Visdommens voktere er de som har bevart kunnskapen, tatt vare på den, og forhindret at den skal bli glemt. Og det er dette jeg oppfatter at Onoto mener når de bruker ordet “custodian”.

Onoto garanterer at pennene de lager skal holde livet ut, men de skriver også at de forventer at pennene vil holde mye lenger enn det hvis de blir tatt godt vare på. En av Onotos eiere har til og med uttalt at dersom mennesker fortsatt skriver med penn og papir om tusen år, er det deres mål at det fortsatt skal være Onotopenner der ute som skriver. Ved å bruke begrepet “custodians” om eierne av disse pennene hinter de om at vårt oppdrag er å ta godt vare på pennene slik at også framtidige generasjoner kan ha glede av dem. De opphøyer pennene til noe mer betydningsfullt enn bare et objekt eller et skriveredskap. Pennens livstid er potensielt mye lengre enn min livstid. Jeg er ikke pennens eier, jeg er dens vokter og beskytter, og jeg har et ansvar for å holde pennen i god stand slik at den kan gå videre til nye voktere den dagen jeg er borte. Pennen er i min varetekt på midlertidig basis (selv om jeg kanskje kommer til å ha den til den dagen jeg dør), og har sin egen reise, som ikke bare involverer meg. Jeg kjøpte min Onotopenn brukt, og vet at den har skiftet eier minst to ganger allerede.

Nå til dags er det rart å tenke seg at gjenstander vi kjøper kan ha lengre levetid enn oss selv. Det aller meste må byttes ut etter få år, men slik er det ikke med fyllepenner. Å kjøpe en fyllepenn er en langtidsinvestering, og ikke nødvendigvis bare for deg selv, men potensielt også for de som en dag skal arve deg.

Det er eierne av limited-edition-modeller fra Onoto som får betegnelsen “custodians”. De vokter én av et svært begrenset utvalg. Min Onoto ble for eksempel kun laget i 100 eksemplarer. Hvis man på sikt skal bevare Onotos historie gjennom pennene de har laget, er det viktig at vi som har modeller det ble produsert såpass få av faktisk er bevisst på at vi ikke bare har kjøpt en god penn, men at den kommer med et visst historisk ansvar.

Jeg liker Onoto bedre og bedre etter hvert som tiden går og jeg lærer mer om dem. Dette fikk meg til å elske dem. Det sier noe om at de står for produktene sine, og at de verdsetter sine egne penner og respekterer dem høyt. Ved å kalle eierne for “custodians” gir de dem et verv, og et oppdrag. Jeg bare håper at jeg kan leve opp til forventningene de har til meg som vokter av en Onoto-penn.

Alle bilder i denne artikkelen er hentet fra Onoto.com.