Jeg har dessverre ikke hatt tid til å skrive et fullverdig blogginnlegg denne uka. Med både NaNoWriMo og en del andre forpliktelser, har det vært vanskelig å få tiden til å strekke til.

Jeg jobber også med et svært innlegg som jeg kommer til å publisere den siste helga i november, altså om to uker. Det er et innlegg med oppdatert informasjon om Den Norske Fyllepennfabrikk, som laget Pan-pennene, og det ligger an til å bli det største innlegget jeg har skrevet her på bloggen fram til nå. Det har vært et omfattende innlegg både å researche og å skrive, og jeg er opptatt av at det skal bli helt riktig. På grunn av det vil det heller ikke komme et nytt innlegg neste søndag. Forhåpentligvis vil innlegget om to uker kompensere for det, og vel så det.

For å i det minste komme med noe denne helga, har jeg funnet fram en liten artig sak fra tidsskriftet «Kontorfunksjonæren» fra 1938. I gamle dager var det vanlig at det lå penneskaft og blekkhus framme i bankene, som folk kunne bruke når de skulle skrive under på ting. I Toronto (og sikkert mange andre steder) var det mange som utnyttet dette, og benyttet anledningen til å fylle den personlige pennen sin når de først var innom banken.

I «Kontorfunksjonæren» sto det:

Bankene i Toronto har regnet ut at de bruker 25.000 dollars om året på blekk som blir suget opp av fyllepenner tilhørende menn og kvinner som bruker blekkhusene i bankene som blekkstasjoner. Statistikken viser at hver tiende besøkende i gjennemsnitt enten fyller fyllepenn – eller drar avgårde med et penneskaft! Kom så og si at statistikk ikke er nyttig.

Jeg lurer på hvordan kulepennbudsjettet til moderne banker ser ut.