Min Montegrappa Extra 1930 klarte ikke helt å overbevise meg rett ut av boksen. Tvert imot: den ville ikke skrive til å begynne med. Det første jeg måtte gjøre med denne pennen etter at jeg kjøpte den, var å demontere den og justere tindene på splitten for å i det hele tatt få blekk ned til papiret jeg skrev på. Deretter var det flere runder med micro-mesh for å slipe ned barnerumpen den var belemret med og få den så glatt som jeg ville ha den.

Det var med andre ord noen ganske frustrerte timer med denne pennen før jeg faktisk kunne skrive med den.

Når det er sagt, lot jeg ikke problemene med splitten få ødelegge førsteinntrykket helt. For dette var en penn som nærmest tok pusten fra meg det øyeblikket jeg åpnet lokket på boksen den kom i. Jeg hadde selvfølgelig sett bilder før jeg bestilte den, men det var noe helt annet å se den i virkeligheten. Jeg husker fortsatt den følelsen av “jeg kan ikke TRO at dette faktisk er MIN penn” som jeg satt med de første dagene etter at jeg hadde mottatt den.

Materialet består av tynne celluloidplater som er limt sammen, og derette kuttet til staver. Dermed får man disse sølvgrå stripene som går nedover langs hele pennen foran og bak, mens man på sidene av pennen får et slags bølge-mønster. Resultatet er et unikt materiale, og en unik penn, med mye liv i. Selv om det er et plastmateriale føles det organisk. Selv om det er en kald, sølvgrå farge på pennen, føles den likevel lun og varm.

Den observante leser har kanskje allerede lagt merke til at dette ikke er en standard Extra 1930. Standardutgaven har nemlig en grepseksjon i metall, mens grepet på min penn er laget av det samme celluloidmaterialet som resten av pennen. Dette var en av hovedgrunnene til at jeg kjøpte akkurat denne utgaven. Jeg synes Extra 1930-pennene er nydelige, men jeg kan ikke fordra metallgrep. Det blir for hardt og glatt for mine fingre, spesielt ved lange skriveøkter. Det ville derfor vært uaktuelt for meg å kjøpe denne pennen om det ikke var for at den hadde celluloidgrep i stedet.

Dette er en spesialutgave som Montegrappa kom med i samarbeid med Goulet Pens høsten 2018. Den kom i 80 eksemplarer (jeg har nummer 9). Tjue år tidligere kom Montegrappa med en annen spesialutgave som de kalte “Tertio Millennio Adventiente”. Pennen ble lansert i forbindelse med den katolske kirkens feiring av Den Hellige Ånd i 1998, og skulle også markere ventetiden fram mot årtusenskiftet. Motivet på pennekroppen var hentet fra «La Grazie»-vinduet i Peterskirken, som forestiller en hvit due. Pennen var laget av en kombinasjon av perlemor-celluloid og sølv, og ved hjelp av teknikker som støping, emaljering og gravering. Hetta hadde et bånd i sølv som skulle forestille vinduene i Peterskirken. Den hadde også en klips som representerte St. Peters nøkkel, og øverst på hetta var det satt inn en paverød karneolstein. Duemotivet var også inngravert i splitten.

Tjue år senere var det noen ansatte hos Montegrappa som ryddet i et lagerrom i den over hundre år gamle fabrikkbygningen hvor de holder til, og fant et restlager av splitter som ble laget til Tertio Millennio Adventiente-pennen. Disse splittene dannet grunnlaget for denne Extra 1930-utgaven, som fikk navnet “Shiny Lines/Dove”. De tok elementer fra duemotivet på splitten og dekorerte hettebåndet med de samme elementene. Og så byttet de ut metallgrepet med et i celluloid. Takk og lov for det!

Splitten er altså selve utgangspunktet for denne pennen, og ikke en ettertanke, eller noe de bare slengte på da resten av pennen var ferdig, slik man av og til kan få inntrykk av at en del pennemakere gjør. Her er det splitten som er selve grunnsteinen for hele pennen, og tross problemene jeg hadde med den til å begynne med, er dette virkelig en fantastisk splitt. Det er en #8-splitt, og den er dermed større enn splittene på brorparten av de andre pennene på markedet (#6 er den mest vanlige størrelsen). Den skriver glatt og behagelig, men mye av det skyldes nok mine egne justeringer av den. Hvordan den føltes mot papiret rett ut av boksen husker jeg ikke, rett og slett. Det er også en ganske myk splitt med en god del fleksibilitet. Man trenger ikke å presse den veldig hardt for å utnytte dette, så den gir en levende strek også når man skriver normalt med den.

Blekkflyten var trøblete lenge med denne pennen. Den skrev ganske tørt, og jeg var litt frustrert over at mange av blekkene jeg prøvde i den så lysere ut med denne pennen enn de gjorde med andre penner. Den tørket også fort inn. Men så lærte jeg meg hvordan jeg skulle justere blekkflyten på splitter; jeg bøyde begge tindene en ørliten hårsbredd oppover, og vips! så skrev den akkurat slik jeg ville at den skulle.

Hvis jeg skulle endret på noe med denne pennen, tror jeg det ville vært vektbalansen. Den er ørlitegrann for baktung for meg. Ikke så mye at jeg tenker noe særlig over det til vanlig, men akkurat nok til at jeg blir litt mer sliten når jeg har lange skriveøkter med den enn jeg blir med enkelte av de andre pennene mine. Det er vel kanskje prisen man betaler for å få en grepseksjon i celluloid i stedet for metall. Jeg vil anta at Extra 1930-pennene med metallgrep har bedre vektbalanse, ettersom de nødvendigvis blir litt tyngre foran.

Utover det liker jeg designet på den veldig godt. Den makter å se både robust og elegant ut på én gang, som tross alt er ganske godt gjort.

Så er det elementer ved fyllemekanismen jeg både liker og ikke liker fullt så mye. Pennen har stempelfylling, men jeg er litt usikker på akkurat hvordan den er konstruert. Endeskruen har et såkalt “ratcheting” system, eller en slags skralle, som gjør det veldig lett å skru stempelet opp og ned, samtidig som det kommer en behagelig purre-lyd. Dette liker jeg. Det jeg ikke liker fullt så godt er at denne mekanikken får endeskruen til å sitte litt løst, slik at man kan rikke på den. Dette gjør også at den lager en liten klikkelyd hvis man dunker borti den med fingeren, eller for den saks skyld om man bare rister litt på pennen. I en penn til rundt ti tusen norske kroner liker jeg ikke så veldig godt at det kjennes ut som det er slark i noen av delene. Alt bør være fast, og kjennes solid ut.

Men jaja… Ingen penner er helt perfekte, og det at denne er et ørlite snev for baktung, og kjennes ut som den har en “endeskrue løs”, er egentlig bare bagateller jeg fint kan leve med så lenge resten av pennen er så god som den er. Dette er en av de absolutte favorittpennene mine, og det har den vært siden dag én. Det var en av disse pennene som bare ropte på meg med det samme jeg først så bilder av den. Kall det kjærlighet ved første blikk. Jeg bare visste med én gang at dette var en penn jeg skulle ha. Og nå – tre år etter – er jeg fortsatt like forelska.