De første konvoluttene som ble laget for kommersielt salg, kom først i 1845, da Edwin Hill og Warren De La Rue tok patent på en konvoluttmaskin. Brev hadde imidlertid allerede vært den viktigste kommunikasjonskanalen mellom folk i mange århundrer før konvoluttene kom, så hvordan forseglet man brevene fram til da? Jo, man brukte forskjellige teknikker med bretting, skjæring, hyssing og forseglingsvoks for å lukke brevene slik at de ble sine egne konvolutter.

De første papirmøllene i Europa ble etablert allerede på 1200-tallet, og etter hvert erstattet papiret det dyrere og mer tungvinte pergamentet som man hadde skrevet på fram til da. I mange hundre år brukte man tekstilfiber i papir, gjerne fra hamp, lin eller bomull. Med boktrykkerkunsten og opplysningstida gikk papirforbruket i Europa etter hvert drastisk opp, og man slet med å skaffe til veie nok tekstiler til å produsere alt papiret samfunnet trengte. I mange storbyer begynte man å samle inn gamle kluter, klær og andre tekstiler fra folk for å bruke i papirproduksjon. Det var først på 1840-tallet man fant ut hvordan man kunne lage papir av trefiber, og dette kombinert med den store industrialiseringen som foregikk i Europa utover 1800-tallet, gjorde at man endelig kunne produsere nok papir til å dekke den store etterspørselen. Dermed gikk også prisen på papir ned. Omtrent samtidig begynte man også å masseprodusere blyanter, og flere land innførte allmenn skolegang. Dette førte igjen til at andelen av folk som kunne skrive gikk drastisk oppover, da de lavere samfunnsklassene plutselig fikk tilgang til skolegangen og materialene de trengte for å lære denne ferdigheten.

Dette er en liten avsporing, men poenget er at fram til midten av 1800-tallet var papir forholdsvis dyrt, selv om det til en viss grad var allemannseie, i hvert fall blant de som faktisk kunne lese og skrive. Det kan nok forklare hvorfor man ikke begynte å masseprodusere konvolutter tidligere. Det kan også forklare hvorfor det kun var et fåtall av brevskrivere som laget sine egne konvolutter, og at de heller fant metoder for å brette og forsegle brevene uten å bruke mer papir enn nødvendig. Noen av forseglingsmetodene ble også konstruert slik at man skulle kunne oppdage det hvis noen hadde tuklet med brevet på vei fra avsender til mottaker. Høyst relevant for de som jobbet med etterretning, for eksempel.

Her er et eksempel på en enkel brevlås:

Brevlåsing var noe absolutt alle gjorde, og så dagligdags at da konvolutten kom, og folk gikk over til å bruke den, var det ingen som tenkte på å bevare de gamle metodene. Dermed ble de gamle brevlåsingsteknikkene raskt glemt. Og kanskje ville de aldri kommet tilbake til overflaten igjen om det ikke var for en enkel hendelse i Nederland for nesten hundre år siden. I 1926 ble det nemlig donert en gammel kiste til det nederlandske postmuseet i Haag, som i dag går under navnet “Beeld en Geluid Den Haag” (bilde og lyd, Haag). Kisten hadde i sin tid tilhørt Simon de Brienne, som var postmester i Haag fra 1676 og til sin død i 1707. Hver gang postkontoret i Haag hadde et brev de av ulike grunner ikke kunne levere til mottaker, ble det lagt i kisten. Det kunne for eksempel skyldes at man ikke fant mottakeren, at mottakeren var død, eller at vedkommende ikke var villig til å betale for brevet. Dette var før frimerkets tid, og når brev krysset landegrenser var det mottakeren som måtte betale for transporten fra grensen og til der de befant seg.

De fleste postmestere på den tiden ville nok ha kastet eller destruert uleverte brev, men de Brienne tok altså vare på dem. Han og hans kone, Marie, omtalte kisten som sin sparegris, da det en gang i blant meldte seg folk som hadde brev i kisten, og kunne betale for å hente dem ut. Likevel, da de Brienne døde i 1707 lå det 2600 brev i kisten. Ettersom de Brienne-ekteparet selv ikke hadde barn, ble alle deres eiendeler, inkludert “sparegrisen”, donert til et barnehjem i Delft. Over 200 år senere endte altså kisten opp på postmuseet i Haag. Kisten inneholder informasjon om dagligliv rundt 1700, og har alt fra kjærlighetsbrev til businesstransaksjoner. Den gir også et solid innblikk i hvordan folk flest skrev brev, alt fra håndskrift, hvilke materialer som ble brukt, og ikke minst hvordan man låste og forseglet brevene. Man kan finne tonnevis med gamle brev i arkiver rundt omkring, men de er alle åpnet. Selv om mange av brevene i kisten også var åpnet gjennom årenes løp, inneholdt den nesten 600 brev som fortsatt var forseglet.

Her er en av de mer komplekse brevlåsene, hvor det også legges en felle slik at mottakeren ser det om uvedkommende har prøvd å lese brevet på veien:

For historikere må de Briennes sparegris ha fremstått som en real gullgruve. Likevel var det først i 2015 at man satte sammen et forskningsteam på 11 personer som skulle jobbe spesifikt med innholdet i kisten. Utfordringen deres var å lese brevene uten å bryte forseglingen. Et åpnet brev kan ikke forsegles igjen, og ved å åpne brevene ville selve brevpakningen gå tapt. Forskningsprosjektet benytter derfor røntgenbilder og dataalgoritmer til å både lese brevene, men også finne ut hvordan de er brettet og forseglet. Foreløpig har prosjektet resultert i utstillingen “Signed, Sealed, & Undelivered” på Beeld en Geluid Den Haag-museet, som man også kan se digitalt (anbefales!). I forbindelse med prosjektet har vi også fått en veldig interessant Youtube-kanal om brevlåsing, samt en forskningsartikkel som sto på trykk i Nature Communications i mars i år.

Forskningsartikkelen er nok mest for spesielt interesserte. Den handler først og fremst om metodene de har brukt for å “åpne brevene digitalt”, og ikke om innholdet i selve brevene. Men utstillingen og Youtube-kanalen er absolutt verdt å ta en titt på hvis man har en viss interesse for brevskriving og historiske skriveredskaper og -metoder.

Kanskje brevlåsing kan være noe å prøve ut neste gang man sender et brev?

Kredittering av bildene brukt i dette innlegget:
Copyright 2015–2021. Rebekah Ahrendt, Nadine Akkerman, Jana Dambrogio, Daniel Starza Smith, David van der Linden, Sound and Vision The Hague, and the Massachusetts Institute of Technology (M.I.T). All Rights Reserved. All copyrighted material is made available under the Creative Commons Attribution-NonCommercial 4.0 International (CC BY-NC 4.0) License. https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/