Jeg vet ikke hvor mange ganger opp gjennom årene jeg har begynt å skrive dagbok. Jeg er sikker på at hvis jeg leter gjennom notatbøkene mine, finner jeg i hvert fall fem dagbøker som det bare er skrevet noen sider i, eller som maks er halvfulle med tekst. Dagbokskriving er en av flere vaner jeg liker godt, har stor nytte av, og likevel ikke klarer å fortsette med i lengden.

I vår prøvde jeg på nytt. Målet da var at det første jeg gjorde på morgenen, og det siste jeg gjorde på kvelden, skulle være å skrive litt i dagboka. Så mye eller lite jeg ville, men penn skulle settes mot papir rett etter at jeg sto opp på morgenen, og rett før jeg la meg på kvelden. Jeg holdt det gående en god stund også, og syntes det var en fin rutine, som fungerte som en slags ramme rundt dagen. Så startet sommerferien, andre rutiner ble endret når jeg ikke skulle på jobb på noen uker, og vips!, så glemte jeg hele dagbokgreia.

Jeg liker å skrive dagbok. Det er en fin måte å både starte og avslutte dagen på, med en god penn og en bok med fint papir. Jeg liker roen som kommer over meg når jeg sitter slik og lar tankene flyte sammen med blekket utover papiret. Det er en god måte å organisere tanker og ideer på, planlegge livet sitt, både på kort og lang sikt, samt bearbeide frustrasjoner og andre ting som skjer i hverdagen. Det kan være meditativt, og definitivt god terapi. Dagboken er en kilde til selvransakelse, og en måte å analysere ting som har skjedd – og hvordan man selv har håndtert ulike situasjoner som har oppstått i det siste. Hvis man skriver på kvelden er det også en god måte å få tømt hodet på før man skal sove. Dagboken har flere ganger hjulpet meg rett og slett fordi jeg har skrevet ned ting i den, i stedet for å ligge og kverne på det når jeg heller burde ha sovet.

En dagbok kan være så mangt. Det kan være en bok hvor du skriver ned hva som helst du tenker på, eller du kan ha et tema. Det kan være en idébok, for eksempel, eller en såkalt «gratitude journal», hvor du skriver ned ting du er takknemlig for. Du kan bruke den til å skrive ned fine sitater du kommer over, eller vie hele boken til å bearbeide dine egne følelser rundt en konflikt du har med en kollega eller et familiemedlem. Du kan skrive et par setninger hver dag, eller ti sider. Poenget med en dagbok er at den er kun for deg. Det følger en frihet med det å kunne skrive hva som helst uten at andre skal lese det. Man trenger ikke å moderere seg i dagboken, man kan skrive akkurat hva man vil.

Styrken i en dagbok er ikke først og fremst den skriftlige dokumentasjonen du sitter igjen med når boken er utskrevet, men heller prosessen du går gjennom mens du skriver i den. Hvis det er tanker som plager deg, kan du skrive dem ned i dagboken, og så glemme dem, eller i det minste sitte igjen med en følelse av at du har kommet til bunns i noe. Det er sjelden jeg går tilbake og leser det jeg har skrevet i dagbøkene mine. Den har tjent sin funksjon det øyeblikket jeg legger ned pennen. Da er tankene bearbeidet og systematisert, og det er nettopp det som er hovedpoenget.

Jeg har alltid ment at alle har godt av å skrive dagbok. Likevel sliter jeg med å bevare denne rutinen selv, og jeg vet ikke helt hvorfor. Det er ikke det at jeg går lei. Og det er heller ikke sånn at jeg rett og slett gir opp så snart jeg har en dag eller to hvor jeg ikke kommer på noe å skrive om. Det er heller slik at jeg blir distrahert av andre ting, og plutselig en kveld glemmer jeg å skrive dagbok før jeg går til køys. Formiddagen etter kommer jeg på litt utpå dagen at jeg sannelig også glemte det da jeg sto opp. Plutselig har det gått noen uker uten at jeg har skrevet noe som helst.

Jeg blir lett distrahert. Jeg finner noe jeg liker å holde på med, og dagen etter finner jeg noe helt annet jeg også liker å holde på med. Det er ikke tid til å gjøre begge delene, og dermed blir det ofte så jeg starter ti forskjellige prosjekter i løpet av en måned, og ikke fullfører noen av dem. Jeg er en såkalt «scanner». Scannere lar seg fascinere av veldig mye forskjellig, og klarer ikke å velge ett spesialfelt. Vi starter på mange prosjekter som vi ikke klarer å fullføre, og er ofte langt mer interessert i ideene enn i å lage et ferdig produkt. Resultatet er at scannere etterlater seg en sti av påbegynte ideer og prosjekter som aldri blir fullført. Jeg har for eksempel et par hyller fulle av notatbøker som alle er tilknyttet ett eller annet nytt prosjekt jeg har startet på, og bare skrevet noen få sider i. Jeg tar vare på bøkene i tilfelle jeg får lyst til å fortsette en dag, men det er ytterst sjelden at det skjer.

Etter at en venn av meg fortalte for noen år siden at han hadde lest om denne personlighetstypen, satte jeg meg litt inn i det selv, og opplevde at det var en del brikker i mitt eget liv som falt på plass. Etter det har jeg i større grad lært meg å godta at det er slik jeg er. Det er ikke så farlig for meg om ikke alt jeg begynner på blir fullført, så lenge jeg har glede av å starte på det. Det er en av grunnene til at jeg har sju førsteutkast til romaner liggende etter noen år med NaNoWriMo – førsteutkast som aldri kommer til å bli noe mer enn nettopp det: upubliserte, ureviderte og ufullstendige historier. Og det er helt greit! Det er sannsynligvis også en av grunnene til at jeg var luta lei av å spille marimba i det jeg fullførte en mastergrad på instrumentet. Jeg satt etter masterkonserten min med en følelse av at et kapittel var over, og at jeg burde finne noe nytt å holde på med, i stedet for å faktisk starte en karriere som musiker. Man kan selvfølgelig si at det å gjennomføre en mastergrad i høyeste grad er å fullføre noe, men samtidig er man jo egentlig bare så vidt ute av startblokka når utdanningen er ferdig.

I samfunnet vårt er det av naturlige grunner store forventninger til at man skal fullføre det man begynner på. Man skal sette seg et mål, og jobbe mot det til man oppnår det. I mange tilfeller forventes det til og med at man stadig setter seg nye mål slik at man hele tiden skyver målstreken foran seg. Det fungerer dårlig for scannere. Til gjengjeld er vi ofte kreative, har stor breddekunnskap, og er flinke til å lære nye ting raskt. Det er egenskaper som jeg tror vil komme mer og mer til nytte i et samfunn som er i stadig raskere endring. Jeg liker dessuten å være tusenkunstner og altmuligmann, og jeg håper at når jeg blir gammel, kan jeg se tilbake på et liv hvor jeg har gjort veldig mye forskjellig.

Jeg har sporet litt av fra det dette innlegget egentlig skulle handle om nå, nemlig dagbokskriving, men det har en sammenheng. Dette er nemlig en form for selvrealisering som jeg neppe ville kommet fram til uten de refleksjonene jeg har gjort i dagbøkene mine. Selv om jeg ikke har klart å etablere en langvarig dagbokvane, har jeg definitivt hatt stort utbytte av de mer sporadiske periodene med denne vanen. Det er en vane jeg stadig vender tilbake til. Og nettopp fordi jeg liker å sjonglere mange forskjellige hobbyer og interesser, kan nettopp en dagbok være en god måte å få litt orden i kaoset på. Nå er jeg i gang med det igjen, så får vi se hvor lenge jeg holder det gående denne gangen.

Avslutningsvis vil jeg oppfordre alle til å prøve å skrive dagbok. Ikke vær redd for å prøve deg fram med forskjellige temaer, eller ulike skriveredskaper. Skriv på forskjellige tidspunkter på døgnet for å finne ut når det fungerer best for deg. Gå på internett og søk opp metoder eller framgangsmåter for dagbokskriving, eller finn en liste med ideer dersom du er usikker på hvor du skal begynne. Prøv det i en måned, hvis du er usikker på om det er noe for deg. Kanskje ender du opp med å lære noe nytt om deg selv.