I sommer restaurerte jeg en gammel Waltham Du-O-Way. På det tidspunktet visste jeg ingenting om denne pennen, eller for den saks skyld Waltham Pen Company, men i det siste har jeg prøvd å gjøre litt research om dem, og det lille jeg har klart å finne er ganske interessant.

Jeg husker ikke akkurat når jeg kjøpte denne pennen, men jeg har hatt den liggende veldig lenge uten å gjøre noe med den. Jeg mistenker at den var med blant noen rep-objekter jeg bestilte fra eBay for 4-5 år siden, og siden da har den ligget i en boks sammen med en del andre gamle penner i påvente av å bli restaurert. Planen var egentlig å restaurere alle pennene i denne boksen og selge dem videre, men jeg likte akkurat denne såpass godt at da jeg endelig fikk hevet meg rundt og satt den i stand i sommer bestemte jeg meg for å beholde den selv, i hvert fall en stund.

Pennen bærer preg av å være gammel, og den har absolutt sett bedre dager, men jeg liker egentlig at man kan se bruksspor i gamle penner. Det tyder på at de har blitt brukt mye. Den bærer historien sin i alle de små ripene, rustflekkene og misfargingen på pennekroppen, som tyder på at den har vært framme i lyset og skrevet med, og ikke forvist til en mørk skuff. Dette har vært en brukspenn, og mon tro hva slags historier den kunne fortalt oss om den kunne snakke.

Waltham var en del av Starr Pen Company, som var en familiebedrift med Joseph Starr i spissen. Selskapet ble grunnlagt i Chicago i 1935, og de solgte blant annet penner under navnet “Winchester” i perioden 1937-41. Jeg er usikker på når de begynte å bruke Waltham-navnet, men de laget i hvert fall penner under dette navnet i krigsårene. Starr laget ikke pennene sine selv, men outsourcet fabrikasjonen til andre firmaer, som leverte ferdigproduserte penner i store kvanta som Starr-familien solgte videre.

En hendelse som satte Starr Pen Company på kartet, var at de kjøpte opp Conklin-fabrikken i 1941, og flyttet hele fabrikken med alt av utstyr og inventar fra Toledo, Ohio, og til Chicago. Conklin hadde vært et av de største og mest anerkjente pennemerkene i USA i mange år, men utover 30-tallet begynte det å gå dårligere og dårligere, før de til slutt ikke hadde annet valg enn å selge.

Starr Pen Company var raskt på pletten, og etter at de flyttet fabrikken til sin egen hjemby solgte de Conklin-penner i noen år. Starr ble likevel ikke noen langvarig redning for Conklin-selskapet, og i ettertid har de vel heller fått mye av den tvilsomme æren for at det respekterte pennemerket til slutt gikk under. Oppkjøpet i 1941 blir sagt å være “starten på slutten” for Conklin. De begynte å produsere billigere penner av noe varierende kvalitet, og klarte ikke å gjenreise Conklin, slik de kanskje hadde håpet på. Etter krigen var de involvert i et par søksmål, og ble blant annet dømt for skattesvindel. I 1948 var det kroken på døra for både Starr Pen Company, Conklin og Waltham.

Ut fra det lille jeg har klart å finne ut om Waltham Pen Company, tror jeg min penn er produsert rundt 1942. Waltham hadde ikke direkte dårlige penner, og de utmerket seg heller ikke som spesielt gode. Men billige, det var de. Man kunne få kjøpt en Waltham-penn til rundt en tiendedel av hva det kostet for tilsvarende penner fra mer anerkjente merker som Waterman, Parker eller Wahl-Eversharp. Mange av Waltham sine penner ble også solgt på postordre, via kuponger man kunne klippe ut fra aviser og ukeblader, og som man sendte inn sammen med betalingen for pennen. Ofte kunne man også i kupongen be om å få navn eller initialer inngravert på pennen. Kanskje det var nettopp slik denne pennen ble kjøpt i sin tid? Den har i hvert fall navnet “N. C. Olson” inngravert på siden.

Waltham hadde en livstidsgaranti på pennene sine, som egentlig ikke var en garanti, men heller en skriftlig avtale om at enhver reparasjon som følge av vanlig bruksslitasje, aldri ville koste mer enn 25 cents for den som opprinnelig hadde kjøpt pennen. I et søksmål i 40-årene ble det poengtert at kjøpsprisen på enkelte av pennene deres var lavere enn dette, og at en slik garanti neppe kunne anses å være spesielt god. Det er jo litt interessant, og sier en god del om Starr Pen Company, at de opererte med en “garanti” hvor kunden fortsatt var nødt til å betale mer enn verdien på pennen for å få reparert dem…

Du-O-Way-pennen har en ganske stor splitt i forhold til størrelsen på resten av pennen. Det gir splitten et robust preg. Det står “14K” på den, men jeg er ganske sikker på at dette bare er en stålsplitt. Det kan være at den er (eller var) gullbelagt, og at Waltham mente det var nok til å skrive “14K” på den. Mesteparten av dette belegget er slitt bort gjennom årenes løp, men man ser rester av det nede ved kanten på grepseksjonen, samt i inskripsjonene. Utover det både ser, og kjennes den ut som en typisk stålsplitt fra 40-tallet. I researchen til dette innlegget mener jeg også at jeg kom over noe om at Starr Pen Company ble beskyldt for å selge stålsplitter som gull, men da jeg skulle verifisere dette senere klarte jeg ikke å finne igjen denne kilden. Det ser uansett ut til at det er nettopp det som er tilfellet her.

Det er ikke noe som helst fleks i splitten, og den skraper ørlittegrann, men skriver for det meste ganske bra. Den legger igjen en god og solid strek på papiret, og er raus med blekket. Skrapingen er ikke verre enn at jeg kan leve med den, og oppfattes mer som et karaktertrekk, enn en plage. Jeg liker også at splitten bærer tydelig preg av å være gammel og sliten. Gullbelegget som en gang i tiden antakelig dekket hele splitten er som sagt nesten helt borte, og store deler av splitten er dekket av “bitemerker fra tidens tann”, om vi kan kalle det noe sånt. Jeg er usikker på om det er tendenser til rust, eller om det er noe annet som har tært på den, men én ting er sikkert: det gir den tonnevis med karakter og personlighet! Nettopp derfor har jeg litt lyst til å beholde den lille skrapingen også, i stedet for å polere den glatt. Jeg synes krafsingen kler pennen og splitten.

Jeg liker materialet pennekroppen er laget av, og synes det er en fin penn, selv om den har ganske mye bruksspor her og der. Man merker også at dette ikke er en topp-kvalitets penn, men at den befinner seg et stykke lenger ned i kvalitetshierarkiet enn mange av de mer kjente merkepennene fra samme tid. Jeg vil likevel ikke si at dette er noen dårlig penn. Den fungerer akkurat som den skal, og det er jo faktisk åtti år siden den ble laget. Det eneste den trengte var en ny gummislange og en liten klype kjærlighet. Waltham-pennene ble kanskje regnet som penner av middels kvalitet i sin egen tid, men det er jo interessant å sammenligne med dagens marked. Hvilke varer har vi i dag som holder i åtti år, og likevel blir ansett for å være av halvdårlig kvalitet? Er det noen i det hele tatt? Hva sier det om hvordan markedene har endret seg gjennom de siste par generasjonene?

Nei, dette er slett ingen dårlig penn. Tvert imot har den trosset alle forventninger folk måtte ha hatt til den da den var ny, og er fortsatt en god penn å skrive med. Det omstridte selskapet som solgte den ble i sin tid beskyldt for å ta snarveier, og å forsøke å lure kundene sine – beskyldninger som helt sikkert var berettiget – men noe gjorde de da riktig.

---

Kilder

• Fountain Pen Restoration – Waltham Pens and Ted Williams
• Fountain Pen History, Hand & Pen – Conklin and the Starr Pen Co.
• Joseph Starr, Petitioner, v. Commissioner of Internal Revenue, Respondent, 226 F.2d 721 (7th Cir. 1955)