Jeg har hatt lyst på en penn i Arco Bronze siden første gang jeg så et bilde av en. Vel vitende om at en penn i dette materialet ville koste mye penger valgte jeg likevel å sette en øverst på ønskelista da jeg dro på London Pen Show tidligere i høst, og var forberedt på å bruke store deler av budsjettet mitt på en slik penn.

Hva er det som er så spesielt med Arco Bronze? Vel, det er et av disse celluloid-materialene som OMAS hadde, og som ble kjøpt opp av Leonardo etter OMAS gikk under. Ingen vet hvordan dette materialet ble laget. Kunnskapen om celluloid generelt har blitt kraftig utvannet opp gjennom årene, ettersom det er nesten ingen som bruker det lenger til verken penner eller andre produkter. Det betyr at når Leonardo har brukt opp de stavene de har i Arco Bronze, vil det aldri bli laget flere penner i dette materialet. Jeg aner ikke hvor mye de har igjen av det, og Leonardo selv la ut et bilde på Instagram for noen uker siden hvor de antydet at det kanskje vil komme en Leonardo-penn snart i Arco Bronze, men før eller siden går det tomt. Når den tid kommer er det all grunn til å tro at penner i Arco Bronze generelt vil stige kraftig i verdi.

For det er nemlig ikke bare det at materialet er sjeldent. Det er også utrolig vakkert. Arco Bronze er så vidt jeg kan forstå laget ved at tynne skiver celluloid i henholdsvis mørk brun og en slags skinnende gullaktig farge er stablet, og deretter laget til staver som man dreier pennene fra. Dette fører til at man får en veldig varm penn med utrolig mye liv i seg. Jeg kan sitte og studere denne pennen, og bare fortape meg helt i det vakre materialet. Kombinasjonen av vakkert og sjeldent gjør at disse pennene er veldig ettertraktet blant penneentusiaster og -samlere, og det presser prisene opp.

Jeg ønsket å sikre meg en penn i Arco Bronze, men hadde egentlig ikke gjort meg opp noen mening om akkurat hvilken modell jeg var ute etter. OMAS hadde flere modeller, og det samme gjelder ASC. På London Pen Show fant jeg flere muligheter, men valget falt ganske raskt på en ASC Gladiatore Medio, som jeg følte hadde riktig fasong for å få frem egenskapene i materialet, og ikke minst var i riktig størrelse for meg. Dette er en modell som ble lansert ganske nylig. Jeg tror ikke ASC har informert om hvor mange de har laget, men det er et begrenset utvalg, og de begynner allerede å forsvinne fra hyllene.

Før jeg skriver mer om selve pennen har jeg bare lyst til å si litt om boksen. Jeg er vanligvis ikke så interessert i å skrive om boksene, men denne er såpass spesiell at den er verdt å nevne. Det er nemlig en ganske innholdsrik boks, i tillegg til at ASC har en litt spesiell måte å pakke inn pennen på. Pennen ligger nemlig i en slags ramme, mellom to lag fleksibel plast. Rammen lukes med en magnet, og der inne ligger pennen i et mer eller mindre lufttett rom. Allerede her er det tydelig at ASC henvender seg til samlere, og for de som ønsker å la pennen ligge i boksen vil denne løsningen sørge for at pennen holdes støv- fukt-, og rustfri. I tillegg er det med en sleeve som man kan bruke til å ha pennen i. Det er også en del papirer her: en liten plansje som viser noen av høydepunktene på pennen, en brosjyre med info om noen av de andre ASC-pennene, et ark hvor det står litt om ASCs visjon, et kort med ASC-logoen og “With compliments”. Nederst i boksen finner man garantikortet, et kort med underskriften til den som har laget pennen, og en liten pose med “shavings”, eller flis av Arco Bronze fra produksjonen av akkurat denne pennen. Jeg er ikke så innmari opptatt av boksen i seg selv, men det at de velger å sende med en liten pose med Arco Bronze-flis, og at det er såpass mye ting oppi boksen gjør at pennen også føles ekstra spesiell.

Men nok om boksen. La oss snakke om pennen!

ASC Gladiatore Medio er helt åpenbart inspirert av OMAS Paragon. Den er fasettert, og har tolv sider, skjønt grepseksjonen er rund. Pennen er inspirert av antikkens Hellas, og dette kommer spesielt tydelig fram i båndene på hetta og øverst på grepseksjonen. Øverst på hetta finner man en mynt med inskripsjonen “ASC – Armando Simoni Club -“, og rundt kanten på hetta er det et rundt bånd hvor det står “ASC Gladiatore Medio arco bronze” og nummeret på pennen. Jeg har nummer 78. Klipsen er utstyrt med et lite hjul for å gjøre det lett å få tredd den over papir, skjortelomme, penneetui eller hva du måtte ønske å feste pennen din til. Her kommer vi til det første ankepunktet jeg har mot denne pennen. Hjulet skrangler nemlig litt når man beveger på pennen. Det er ikke noen krise for min del, men jeg hadde nok foretrukket det om hjulet ikke laget lyd. Generelt vil jeg helst ikke ha skrangling i en penn til ti tusen kroner, selv om det i dette tilfellet ikke utgjør noen forskjell i kvaliteten på pennen.

En annen litt irriterende ting med hetta er at den har tre gjengespor, men materialet er slik at hetta strengt tatt bør gå til samme sted hver gang for å være i flukt med linjene som går gjennom hele pennen. Det hadde vært fint om de hadde hatt en løsning som tvinger hetta inn i det samme gjengesporet hver gang. Man lærer seg etter hvert hvilken vinkel klipsen må ha til splitten for å treffe det riktige gjengesporet når man setter på hetta, men det hadde vært så mye bedre hvis man slapp å tenke på det.

Uansett: når man skrur av hetta ser man at pennen har en ganske lang grepseksjon. Øverst på seksjonen har man et bånd med de samme graveringene som på hettebåndet, og så er gjengene til hetta plassert lenger ned på seksjonen. Gjengene er såpass grunne at de ikke er til bry, selv om man ender opp med å holde pennen på gjengene i enkelte tilfeller. Grepet blir gradvis tynnere når man nærmer seg splitten, før det går litt ut til en kant rett før. Jeg opplever grepet som veldig behagelig. For meg er størrelsen på denne pennen helt perfekt, og den er også veldig godt balansert. Man kan postere hetta bakpå pennen, men den blir sittende forholdsvis høyt, og personlig synes jeg pennen blir litt baktung hvis jeg gjør det.

Når det gjelder skriveegenskapene er det virkelig ikke noe å sette fingeren på. Den er utrolig lettskrevet. Splitten er ikke blant de glatteste jeg har prøvd, og det er en liten feedback der, men den bidrar på mange måter til at man får en trygghetsfølelse av pennen. Man kjenner at man beveger den, og kan stole på at det kommer blekk. Jeg liker glatte splitter selv, men i noen tilfeller så merker man knapt at man berører papiret, og fram til man har lært pennen å kjenne kan det skape en viss usikkerhet. Det gjelder ikke denne. Den har akkurat nok motstand til at du får en taktil følelse av penn mot papir, og har en veldig konsistent blekkflyt. Splitten har ikke noe fleks å snakke om, men er likevel myk nok til at det er liv i streken.

Jeg betalte £950 for denne pennen. I norske kroner er dette rundt 11.000, som gjør det til den dyreste pennen i samlingen min per i dag. Det er naturlig nok mye penger for en penn, og dette er definitivt ikke en penn som de fleste vil, eller har mulighet til å ta seg råd til. Jeg vil også si at man kan fint få penner som skriver like godt, og som er vel så gode, til halve prisen, og kanskje enda litt mindre. Her trekker det sjeldne materialet prisen godt opp. Hvis man ikke er spesielt interessert i sjeldne celluloid-materialer, er ikke dette en penn man bør bruke penger på, slik jeg ser det. Men hvis man derimot er interessert i å skaffe seg en penn i Arco Bronze, bør man gripe sjansen når man har den. Om noen år vil det være tomt for dette materialet, og det vil bli mye vanskeligere å finne, i tillegg til at prisen trolig vil være langt høyere enn den er nå.

ASC Gladiatore Medio er en kjempegod penn i et nydelig materiale, og for meg var den verd hver en krone, men det vil kanskje ikke gjelde for alle. Dette er en penn for spesielt interesserte. Det er også en penn som, hvis du tar godt vare på den, kan følge deg gjennom hele livet som en daglig brukspenn. Du vil kunne stole på at den skriver godt og behagelig hver gang, og den vil alltid være en samtalestarter. For meg var det kjærlighet ved første blikk.