De som har fulgt meg en stund vet at jeg samler på Conklin All American-penner. Den første av disse pennene jeg kjøpte var Sunburst Orange, forholdsvis tidlig etter at jeg ble interessert i fyllepenner, og den var på mange måter en av disse milepæl-pennene – en inngangsport til litt dyrere penner enn Pilot Metropolitan, Lamy Safari, Noodler’s Konrad og andre rimeligere penner jeg hadde en del av på det tidspunktet, og den var den absolutte favorittpennen min ganske lenge.

Siden den gangen har den blitt dyttet et godt stykke ned på lista over favorittpenner, men den har fortsatt en spesiell plass i samlingen min. Da jeg kjøpte min første Conklin All American var det også fire andre versjoner på markedet: Yellowstone, Old Glory, Lapis Blue og Tortoise. De var alle laget av veldig fine og unike akrylmaterialer, og jeg bestemte meg på et eller annet tidspunkt for at jeg ville ha alle. Conklin pleier å komme med en ny versjon hver høst. Sunburst Orange kom høsten 2016, rett før jeg kjøpte den. Året etter kom Brownstone, og i fjor kom Raven Black. Om det kommer en ny modell i høst, og i så fall hvilken farge den vil ha, vet jeg ikke enda, men for et par uker siden lanserte de en limited edition-versjon som kun blir solgt gjennom Pen Chalet.

Den er mørk i fargen, og med blå bølger som snor seg opp langs pennen. Man kan velge klips i krom eller kanonmetall (gunmetal), og pennen er begrenset til 150 nummererte eksemplarer av hver. Kompletisten i meg klarte ikke å dy seg, så jeg kjøpte begge.

Gleden var stor da jeg pakket opp pennene og oppdaget at de hadde sendt meg penn nr. 000 av gunmetal-versjonen. Det har jeg ikke opplevd før når jeg har kjøpt limited edition-penner, så det var litt gøy.

En av grunnene til at jeg liker All American-serien så godt, er designet på pennene. Jeg har alltid ment at designet er verdt mer enn pennene faktisk koster, og jeg synes man får veldig god valuta for pengene. De er laget i dreid akryl, og Conklin har ikke vært gjerrige på materialene, så det er forholdsvis tykke vegger i både pennekroppen og hetta. Sammen med størrelsen på pennene gir dette dem en viss tyngde, som jeg liker godt. Det gir et inntrykk av at pennene er solide og av god kvalitet.

Det er også et veldig rent design. Det er ikke noen ringer her, og klipsen er det eneste metallelementet utenom splitten. Conklinlogoen, modellnavnet og limited edition-nummeret er stemplet inn på siden av pennen. Jeg liker også klipsen på denne pennen: den har en fleksibel fjær som gjør at man enkelt kan trykke inn den øverste delen av klipsen for å få den til å åpne seg. Det gjør det veldig lett å tre den over en jakkelomme eller få den inn i et pennefuteral.

Pennen ligger godt i hånda, og har en behagelig vekt og utforming, i hvert fall til mine hender. Dette er en penn jeg kan ha lange skriveøkter med uten å bli sliten, og Conklin All Americans var arbeidshestene mine da jeg skrev for hånd under NaNoWriMo første gang.

De fylles ved hjelp av en omformer eller standard internasjonal patron. Omformeren skrus fast til forstykket, så den sitter godt. Det er også en god størrelse på den, og den framstår som forholdsvis solid, så når det kommer til omformere er dette en av de bedre.

Så var det splittene da. Tidligere har All American-pennene kun vært tilgjengelige med splitter i Fine, Medium og Stub, og senere med den beryktede Omniflex-splitten, men denne gangen kan man velge blant mange flere splitter: EF, F, M, B, Stub og Omniflex. Jeg valgte til slutt Medium og Broad på de to jeg kjøpte. Jeg ble derfor litt skuffet da jeg prøvde de to nye pennene mine, og ikke klarte å se forskjell på tykkelsen. Jeg mener det bør være ganske stor forskjell på M og B, men i dette tilfellet ser de helt like ut.

Tykkelsen er likevel ikke det største problemet her. Begge splittene er dårlig justert. Medium-splitten på gunmetal-pennen skraper litt, og har også en liten railroading-tendens, selv når man ikke presser den. Det er med andre ord noe med blekkflyten her som ikke er helt bra. På den andre pennen er splitten mye glattere, men starter ikke alltid med en gang man setter den mot papiret. Jeg tror nok at begge splittene kan bli bra, men det må antakelig gjøres en jobb med justering og polering, og det burde ikke vært nødvendig. Dette er dessverre ikke en unik opplevelse med Conklin-splittene. Jeg har hatt problemer med flere splitter fra dem. Når det er sagt har jeg også flere Conklin-splitter som skriver som en drøm, så det spriker en god del. Når man treffer blink og får en god splitt er de virkelig noe for seg selv, men gudameg så irriterende det kan være når de ikke oppfører seg som de skal. I noen tilfeller trenger nye splitter bare å bli skrevet inn skikkelig, så det kan hende at noen av disse problemene forsvinner etter et par fyllinger/vasker. Hvis ikke kommer det kanskje et blogginnlegg etter hvert hvor jeg viser hvordan jeg fikser splittene.

Som jeg skrev tidlig i denne omtalen er den nyeste All American-modellen tilgjengelig kun fra Pen Chalet, hvor den koster $76. Jeg synes det er en god pris for disse pennene, som både ser ut som, og kjennes ut som dyrere penner når man skriver med dem. Og så håper jeg at Conklin (og Bock, som lager splittene) etter hvert tar et lite oppgjør med sin egen kvalitetskontroll, slik at det blir færre problemer med splittene.