Jeg har skrevet om Conklin All American før også, men har lyst til å vie et eget innlegg til den versjonen som kom på senhøsten i fjor, nemlig Southwest Turquoise.

Conklin har sluppet en ny variant av denne pennen hvert år siden den først ble lansert. Med unntak av de aller første modellene (Tortoiseshell, Yellowstone og Old Glory), har de alle vært ganske ensfargede, men i fjor bestemte de seg for å bruke et litt sprekere materiale. Resultatet er en penn i mosegrønn, brun og turkis. Pennen er også delvis gjennomsiktig, så man kan så vidt se konturene av omformeren gjennom pennekroppen.

Denne modellen har fått navn etter edelsteinen turkis. Turkis er å finne flere steder i verden, men de største forekomstene ligger i Iran, Egypt og de sørvestlige statene i USA. Det som er spesielt med den amerikanske turkisen, er at den ofte har et høyt nivå av jern i seg, som skaper grønne, gule og brune flekker og årer i steinen. Dette gjør at den amerikanske turkisen gjerne klassifiseres som av lavere grad enn turkis fra Egypt og Iran, men det gir den også et unikt utseende. Conklin har truffet blink med fargespillet i denne pennen, som ligner veldig på denne amerikanske turkisen.

De to forrige versjonene av All American-pennene (hvis man ser bort fra spesialutgaven som kom på Pen Chalet i fjor sommer) var henholdsvis brun (Brownstone) og svart (Raven Black). Fine penner det altså, for all del, men jeg har savnet å se sprekere farger på disse pennene, som vi har på Yellowstone- eller Old Glory-versjonene. Hjertet gjorde derfor et lite ekstra hopp da de lanserte denne, og jeg var rask med å bestille den fra Goulet Pens. Den bryter med den ensfargede trenden de har hatt siden Lapis Blue-pennen kom høsten 2015, og selv om alle har vært fine, er Southwest Turquoise et friskt pust til denne modellserien.

En annen ting som er nytt, er at Conklin har brutt med Bock som splittleverandør, og gått over til JoWo. Conklinsplittene har hatt et litt frynsete rykte de siste par-tre årene, og dette ble forsterket av omniflex-splitten, som hadde en feilprosent på oppunder 50% i den første produksjonsrunden. Min personlige erfaring med JoWo er at splittene deres er litt kjedeligere enn Bock sine, men at de generelt har bedre kvalitetskontroll.

Omniflex-splitten som står på denne pennen er uten tvil den beste jeg har prøvd. Hvis jeg ikke tar helt feil er dette den fjerde omniflex-splitten min, men det er den første som ikke har trengt noen form for justering. Den skriver veldig godt, skjønt med et ørlite snev av krafs i et par retninger. Den legger også igjen en tynn strek kun under sin egen vekt, som alltid er et godt tegn. Den er forholdsvis tung å flekse, men samtidig kan man presse den ganske langt uten at den railroader eller går tørr. Den gir god strekvariasjon, og responderer raskt når man endrer hvor tungt man skriver.

Som jeg har nevnt flere ganger før her på bloggen, samler jeg på All American-serien. Jeg liker disse pennene veldig godt. De var blant de første pennene som vekket lidenskapen for fyllepenner i meg, og fasongen, vekten og vektbalansen passer hånda mi helt perfekt. De er blant de mest komfortable pennene jeg har å skrive med. Jeg synes derfor det er trist at Conklin har slitt så mye med kvaliteten på splittene de siste få årene, og det er godt å se at de begynner å hente seg inn igjen nå.

Conklin All American Southwest Turquoise kan for eksempel kjøpes fra Goulet Pens for $76. Det er en svært god pris for en penn som dette. Den tåler fint å sammenlignes med Esterbrook Estie, f. eks., men estien koster dobbelt så mye. Jeg har alltid ment at Conklin All American er en av pennene på markedet hvor man får mest for pengene. Det står jeg fortsatt ved.