Otto Hutt er er relativt ukjent pennemerke, selv om de har eksistert i hundre år nå (de har faktisk jubileum nå i år), og det er vanskelig å finne omtaler om pennene deres. Jeg måtte derfor gripe sjansen da jeg hadde mulighet til å låne en Design 07 i sølv.

Denne pennen er en skikkelig tungvekter. Hele pennen er laget i sølv, og Otto Hutt har heller ikke spart på metallet, så pennen klokker inn på hele 68 gram, hvilket gjør den 14 gram tyngre enn Montegrappa Mule, men heldigvis ikke fullt så tung som Hero H718. Mye av vekten sitter i hetta, og når man tar den av veier resten av pennen mer overkommelige 39 gram. Hetta kan for øvrig posteres, sånn i tilfelle man vil skrive med noe som kjennes ut som det har et blylodd i enden, men jeg kan ikke fatte og begripe at noen faktisk foretrekker det.

Selv om pennen er tung, så er den også usedvanlig godt balansert, og den er faktisk ikke spesielt slitsom å skrive med. Tvert i mot føles det heller som at tyngden på pennen hjelper, slik at du kan slappe av litt mer i hånda. Vekten på pennen gjør mye av jobben fingrene ellers ville gjort, og du kan bare la den ligge komfortabelt i hånda uten å gripe den så hardt. Men hvis man er vant til lette penner i plastmaterialer må man regne med å bruke litt tid på å venne seg til denne.

Tyngden er med andre ord ikke noe stort problem. Da er det en større utfordring med den glatte grepseksjonen, som er i stål. Hvis man svetter litt på fingrene vil man nok oppleve at den blir veldig glatt, og kanskje vanskelig å holde gjennom en lang skriveøkt. Metall er jo også hardt, og vil kanskje ikke være så veldig behagelig i lengden. Skjønt det er selvfølgelig også en smakssak.

Splitten er en av de vakreste jeg har sett. Det er en to-tonet 18-karat gullsplitt i medium, og dekorasjonene gir den et art deco-preg. Den skriver usedvanlig godt, og reagerer med en gang du setter den mot papiret. Da kommer det en generøs, men kontrollert mengde blekk, som legger seg som en vakker strek på papiret. Det er et lite snev av feedback, som skaper en behagelig krafselyd mens man skriver, og gir splitten litt motstand mot papiret, hvilket bare er en fordel når pennen er så tung som dette. Det gir også streken en viss tyngde, og tilfører skrivingen autoritet.

Utseendemessig er pennen kanellert nedover hele kroppen. Det som er litt snedig her er at det ser ut til å mangle to kanaler på hetta, til høyre for klipsen. Dette er gjort for å ha en plass til å gravere navnet sitt, hvis man ønsker det.

Sølv vil over tid få en patina som utvikler seg etter eierens hender, hvis man ikke pusser pennen jevnlig. Selv synes jeg det er veldig stilig, mens andre kanskje foretrekker å holde den skinnende blank. Sølv er uansett et materiale som virker levende på grunn av dette, og det gjør pennen varmere og gir den mer personlighet enn mange andre metallpenner. Samtidig gjør tyngden og designet dette til en maskulin og solid penn.

Jeg ble litt overrasket da jeg så prisene på Otto Hutts penner. De opererer nemlig ikke med noen avskrekkende priser i det hele tatt. Dette er en av toppmodellene deres, og den koster rundt £330 på PenHeaven (etter å ha trukket fra engelsk moms). For en penn i massivt sølv, med en 18-karat gullsplitt, er det jammen ikke ille. Tvert imot vil jeg kanskje påstå at dette er en av pennene på markedet som gir best valuta for pengene, og skal du først ha en penn i sølv, kan jeg ikke tenke meg at du finner noen rimeligere alternativer der ute.

Takk til Karlheinz Götz for lånet av denne pennen.