Jeg har nylig organisert blekkene i Col-o-ringene mine etter farge på nytt, og noen av dem var vanskeligere å plassere enn andre. Er det brunt? Kanskje grønt? Brungult? Eller er det mer gulgrønt? Og så fikk jeg lyst til å gi disse deilige gusjefargene et eget blogginnlegg.

Fire av blekkene i denne omtalen har jeg som flasker, men de fire jeg har som prøveglass har jeg faktisk byttet til meg fra en og samme person! Så tusen takk til Lise, for uten henne ville dette blitt et mye kortere og tristere innlegg!

Til å lage en litt lengre skrivetest fant jeg fram Taylor Swifts “All too well”.

Rekkefølgen på blekkene er den samme i alle testene.

To av blekkmerkene – Stipula og Dominant Industry – er helt nye bekjentskaper for meg. De fire første blekkmerkene i omtalen er derimot velkjente: Pilot Iroshizuku (ina-ho), Diamine (Wagner), Platinum Classic (Citrus Black) og Robert Oster (Gold Antiqua). 

Pilot Iroshizuku ina-ho – Pelikan M400 B

Blekket har en middels, gulbrun farge med ganske store fargevariasjoner, særlig på papir som Tomoe River og Midori. Det har ikke noe skinn, men i store dråper får det en mørk, brunsvart halo. Det virker vått og flyter godt i pennen – nesten litt for vått for en bred Pelikan! 

Ina-ho er forresten ett av tre blekk i Iroshizuku-serien som er “utgående”, og jeg anbefaler alle å kjøpe ei flaske før det er for seint!

Diamine Music Wagner – Sailor PG Zoom

Fargen på dette blekket går fra gulgrønt via olivengrønn til gulbrun, og har store fargevariasjoner som blir veldig slående på papiret. Blekket virker ganske vått, og flyter godt i pennen. Wagner er del av Diamines Music-blekksett, men flaskene kan også kjøpes enkeltvis.

Platinum Classic Citrus Black – Wingsung EF

Citrus Black er også et gulgrønt blekk, som går i retning brunsvart i de våte feltene. Dette er også et blekk med ganske store fargevariasjoner, spesielt i brede og våte splitter. Blekket er også ganske tørt, så en våt splitt passer best. Siden Wingsung-splitten jeg brukte, er både tynn og ganske tørr, kommer blekket ikke helt til sin rett (les en mer utfyllende omtale jeg har skrevet om Citrus Black her).

Robert Oster Gold Antiqua – Sailor PG M

Dette blekket fra Robert Oster har en nydelig, gyllenbrun farge med ganske store og veldig fine fargevariasjoner. I store dråper har det en nesten svart halo. Blekket flyter greit i pennen, og virker verken spesielt tørt eller spesielt vått. Jeg tror jeg ønsker meg ei flaske av dette blekket…

De neste fire blekkene er Sailor Manyo Shirakashi, Rohrer & Klingner Alt-goldgrün, Dominant Industry Autumn Forest og Stipula Calamo Verde Muschiato. Tre av dem er ganske mørke, mens det fjerde er mer entydig grønt. 

Sailor Manyo Shirakashi – Pilot VP M

Her har vi en liten luring! På noen typer papir ser dette blekket ganske grågrønt eller mørkegrønt ut, mens på andre er det mer entydig brunt. Det endrer også farge mens det tørker, og går fra grønnlig til mer brunlig. Det har fine, subtile fargevariasjoner og et svakt rustrødt skinn i våte felter på Tomoe River-papiret. Det har en middels god flyt. 

Rohrer & Klingner Alt-goldgrün – Lamy Al-Star EF

Alt-goldgrün er det mest entydig grønne blekket av alle i testen, men også dette går i retning gulgrønt. Fargevariasjonene er ganske store, fra mørk olivengrønn til forholdsvis lys gulgrønn – selv om dette ikke er så godt synlig i denne EF-splitten. Blekket virker verken spesielt vått eller tørt. Jeg fikk først tak i et prøveglass (også fra Lise!), men nå har jeg sannelig kjøpt meg ei hel flaske.

Dominant Industry Autumn Forest – Pelikan M205 B

Grunnfargen i Autumn Forest ligner en del på Shirakashi, altså en slags grå-grønt-brunt. Fargen varierer fra ganske lys mosegrønn til mørk olivengrønn. I tillegg har blekket rosa skimmer! Det flyter middels godt i pennen, og skimmeret oppfører seg pent i Pelikanen. Det sør-koreanske blekkmerket Dominant Industry er et nytt bekjentskap for meg, og jeg kjøpte flaska mi fra CultPens ¹⁾. Den inneholder 25 ml blekk, er av glass, og har en søt, litt uvanlig dråpeform. 

Stipula Calamo Verde Muschiato – Lamy Safari F

Stipula-blekket er et av de mørkeste i denne testen. Fargen er en mørk, litt grumsete brungrønn – navnet “musket” grønn passer altså bra – med fine fargevariasjoner. Blekket flyter veldig godt i pennen og virker ganske vått, så fargevariasjonene ville antagelig kommet enda bedre fram i en tørrere splitt. Det er godt mulig jeg ender opp med ei flaske av dette blekket også, etter at prøveglasset mitt er tomt.

Vanntest og tørketid

Har papir en best før-dato? Rhodia-blokka jeg brukte til denne vanntesten oppførte seg i alle fall ikke som forventa. Flere av blekkene blødde overraskende mye utover og gjennom papiret, og de tørka mye raskere enn forventa. Akkurat denne blokka har stått i hylla på kontoret mitt under hele pandemien, og har ikke vært skjerma for sollys. Kanskje det rett og slett har fått solskader? (Hvis noen vet noe om solskader eller datomerking av papir, let me know!)

Iroshizuku Ina-ho, R.O. Gold Antiqua, Sailor Shirakashi, R&K Alt-goldgrün og Stipula Verde Muschiato tørket i alle fall veldig kjapt, men jeg har lest om lengre tørketid i andre blekkomtaler. Diamine Wagner, Platinum Citrus Black og Dominant Industry Autumn Forest hadde alle ganske lang tørketid sammenlignet med de andre. 

Ingen av blekkene er vannfaste, men siden Platinums Classic-serie er jerngallusblekk, er Citrus Black så godt som vannfast. Sailor Shirakashi og Stipula Verde Muschiato hadde også ganske god motstandskraft mot vannsøl. Selv av Iroshizuku-blekket blir det igjen en grålig skygge, etter litt vann. De fire andre forsvant så godt som helt fra papiret. 

Test på porøst papir

Siden Moleskine-boka har ganske porøst papir, blør de aller fleste fyllepennblekk i større eller mindre grad gjennom til baksida. (Hvor bred og/eller våt splitten er spiller også inn, så klart.) Noen av blekkene i denne testen klarte seg likevel bedre enn andre.

Når det gjelder gjennomslag/gjennomblødning, var det blekkene fra Platinum, Stipula Calamo og Robert Oster som klarte seg best, og alle blødde ganske lite gjennom på Moleskine. De trakk heller ikke utover i papiret (“fjæret”) i synlig grad.

De tre blekkene som fjæret mest på Moleskine-papiret, var Iroshizuku ina-ho, Shirakashi og Autumn Forest. Ina-ho, Shirakashi og Wagner fjæret også på Rhodia-papiret. Wagner derimot, hadde både ganske lite gjennomslag og fjæring på Moleskine-papiret – ganske imponerende med tanke på splitten jeg brukte. 

Det er ganske nøyaktig ett år siden sist jeg sammenlignet åtte blekk i samme fargekategori. Kanskje er det våren som inspirerer meg? Jeg har i alle fall hatt det moro denne gangen også, og sannelig har jeg oppdaget noen nye blekkfavoritter underveis!

Liv Mogstad Strickert er fast skribent på Fyllepenna.no, og prøver å publisere blekkomtaler annenhver torsdag.

---

¹⁾ Dominant Industry lager blekk som passer både til fyllepenner og dyppepenner, så sjekk at du har funnet riktig type før du (eventuelt) bestiller.