I forrige innlegg skrev jeg om den spesielle konvolutten Andrine Aschjem fikk fra sin mann Hans Jacob like før jul i 1862. Hans Jacob Aschjem var stortingsmann for Jarlsberg og Larvik Amt. Kona hans Andrine bodde i denne perioden hjemme på gården Grini som i dag ligger i Larvik kommune. Fire år tidligere, i 1858, fikk Andrine et annet brev. Det var skrevet av venninnen Lise Kahrs. Hun bodde i Christiania. Brevet er utgangspunktet for historien jeg skal fortelle i dag. Det har tatt meg med på en reise jeg ikke hadde sett for meg på forhånd. Nå vil jeg dele den med dere.

I dag lover jeg en lett kaotisk fortelling. Jeg skal drukne dere i perspektiver og detaljer. Det blir litt om kvikksølv, oppvigleri og syfilis. Det skulle altså være noe for enhver smak. Det går til og med en tråd gjennom det hele. Den er noen ganger syltynn og svakt rosa. Jeg ber om unnskyldning om leserne opplever at det kan være vanskelig å holde følge.

Dere skal også få se et eksempel på nydelig personlig håndskrift. Håndskriften tilhører Lise Kahrs. Den er nett, elegant og lettlest. Dersom du vil prøve på å etterligne den trenger du en dyppepenn med en ekstra fin og fleksibel pennesplitt. De er fortsatt grei å få tak i (f.eks. her), men krever en lett hånd, gjennomtenkt skrivestil og litt trening. De fleste kan lære seg dette med noen få minutters daglig øvelse i tre-fire uker. Her er et treningsopplegg jeg selv har brukt: The Palmer Method of Business Writing.

Handlingen i dagens fortelling foregår mellom 1851 og 1858. Det er en periode med viktige sosiale kamper og store forandringer. Det blir kjempet for stemmerett for alminnelige mennesker (menn) og om rettigheter til arbeidsfolk. Som alltid foregår det et dagligliv i bakgrunnen. Jeg er svak for den delen av historien. De store fortellingene får ofte mye oppmerksomhet på bekostning av de små historiene fra dagliglivet. Vi jubler for de flotte oppfinnelsene og de spektakulære hendelsene. Vi glemmer gjerne de hverdagslige tingene som får livet til å henge sammen. Hvor hadde vi vært uten kokekar, skotøy, såpe, tak over hodet og vårt daglige brød? Hvor hadde vi vært uten familie, venner, bryllup og begravelser?

I dag skal du få bli kjent med brautende og kranglete mannfolk som kjemper for prinsipper, rettigheter, lov og makt. Tingene som inngår i den voldsomme fortellingen er alt fra tau og høygafler til fossefall og kanoner. Du skal også bli kjent med en dame, som en helt vanlig dag skriver et brev. Hun er opptatt av å pleie forholdet til venninnen sin. Tingene hun bruker er hverdagsgjenstander fra denne perioden. Hun skriver med pennesplitt dyppet i blekk og på papir. Hun sørger for transporten av brevet med et frimerke.

Vi får ta den voldsomme fortellingen først. Den startet i en by på Ringerike den 22. juli 1851. Det var dagen hattemaker Halsten Knudsen skulle avhøres av lensmannen. Han var innflytter, men de fleste i Hønefoss kjente Knudsen. Han hadde bodd der siden 1835. Som ung mann var han heldig og fikk jobb som svenn hos hattemaker Andersen. Da Andersen døde, giftet Knudsen seg med enka og overtok bedriften.

Knudsen overtok desverre bedriften på feil tidspunkt. Det hadde i mange år vært mulig å livnære seg som hattemaker. Foreldrene til Knudsen hadde antagelig nikket anerkjennende den dagen han kom hjem og fortalte hva han ønsket å bli. Fremtiden er som alltid vanskelig å spå. Plutselig skjer det noe som endrer hverdagen til mange som arbeider med det samme. Oppfinnelser som skrivemaskinen bidro til en brå slutt for alle som skrev dokumenter for hånd. Kloakrør og vannklosetter gjorde kaggetømmeryrket overflødig. En gang var det et vanlig yrke å sitte i en skranke i en bank. I dag er det blitt en sjelden jobb. De fleste kundene har blitt sin egen bankansatt hjemme ved kjøkkebordet eller i sofakroken. Hattemakerbransjen ble rammet av at moten skiftet. Det var ikke lenger moderne å gå med hatt. Nå skulle plutselig alle gå med lue. Det kan hende at det var det som endret skjebnen til Halsten Knudsen.

Uten å påstå at det følgende også gjaldt Knudsen, så var det på den tiden ikke ukjent at hattemakere kunne være oppfarende og kranglete. En uforholdsmessig stor andel av hattemakerne var faktisk i mental ubalanse. Galskap og hattemakeri hørte sammen. Den gale hattemakeren fra «Alice in Wonderland» var nettopp inspirert av den triste skjebnen til mange hattemakere. Hvordan galskapen ble en vanlig del av hattemakeryrket er en merkelig historie. Jeg syns nesten jeg må fortelle den også.

Det hele begynte med urin og kameler. Det var nemlig en tradisjon i Tyrkia å tilsette kamelurin når en skulle lage hattefilt av kamelhår. Urinen fikk skjellene på kamelhårene til åpne seg og bidro til at de filtret seg bedre sammen. Franske hattemakere syns det var vanskelig å få tak i kamelurin og begynte derfor å bruke sin egen. Ved et hattemakerverksted skjedde det noe merkelig. En av hattemakerne laget konsekvent finere hattefilt enn alle de andre. Han gjorde egentlig ikke noe annet enn resten. Det eneste de klarte å komme frem til var at det måtte være noe unikt med urinen hans.

Det hadde de helt rett i. Denne hattemakeren hadde syfilis. Det var egentlig ikke kjønnssykdommen som bidro til at han fikk til den fineste hattefilten, men det var måten sykdommen ble behandlet på som gjorde utslaget. Han ble nemlig behandlet med kvikksølv. Kvikksølv var legevitenskapens tilbud til dem som var rammet av syfilis. Kvikksølvet havnet i urinen og bidro til å gjøre den ekstra godt egnet til å lage god hattefilt.

Kvikksølv ble etter hvert en vanlig ingrediens i produksjonen av finere hattefilt. Det flytende og giftige metallet gjorde det mulig å lage filt av en kvalitet ingen tidligere hadde sett maken til. Den nye oppdagelsen var derimot ikke så bra for hattemakerne selv. Bare tenk deg når hattene skulle dampes i fasong og kvikksølvdampen fikk fri tilgang til blodomløpet gjennom lungene. Kvikksølvforgiftning kunne gjøre hattemakerne både lettantennelig og bråsinte. Det er på mange måter en tragisk historie om dårlig arbeidsmiljø. Mange ulike bransjer visste tidlig om skadevirkningene av å bli utsatt for kvikksølvdamp. I USA ble kvikksølv i hatteproduksjon likevel først forbudt i 1941. Det brukes fortsatt hundrevis av tonn med kvikksølv årlig i verden. Mye brukes i forbindelse med tvilsom småskalaproduksjon av edle metaller som sølv og gull.

Knudsen var en del av den tidlige arbeiderbevegelsen. Det var ikke galskap. Det var mange viktige saker å kjempe for. Det var mange gode mennesker som som deltok. Marcus Thrane var en av dem. Feiden i Hønefoss endte dessverre ikke godt og det skulle gå mange år før arbeiderbevegelsen igjen fikk mot og krefter til å kjempe videre.

Halsten Knudsen ble arrestert for å oppvigleri. På vei til arresten ropte kameraten Helge Gunbjørnsen Tyodden til tilskuerne: «Det må værra uråd å la øvrigheta ta Knudsen!». Det utartet seg til et opprør. En gruppe på femti mann befridde Knudsen. Kameraten Tyodden deltok i å få hengt lensmannen etter bena fra broen i byen. De truet med å kappe tauet og slippe lensmannen i Hønefossen. Knudsen rømte fra byen, men følte seg ikke ferdig med saken. Han mobiliserte til slutt over 300 mann. Det så en stund ut til at det kunne bli krig i byen. Opprørerne marsjerte mot Hønefoss. De mistet motet da de fikk høre at to kompanier fra det Norske Jegerkorps og et kompani fra Modum stod klar til å møte dem. Tanken på å møte to 6-punds kanoner og tre kompanier med trente soldater væpnet med gevær ble for tøft. Gjengen til hattemakeren var stort sett var utstyrt med jordbruksredskaper. Henrik Ibsen skrev om «Hattemagerfeiden paa Ringerike» i bladet Andhrimmer i 1851.

Knudsen ble omsider arrestert igjen og døde i fengsel av Kolera 3. juli 1855. Han ble begravet på kolerakirkegården på Tøyen i Oslo. Lensmannen som hang og dinglet etter bena over Hønefossen het Lars Andreas Robsahm. Han var lensmann på Ringerike i mer enn 50 år.

Lensmannen bidrar til at den tynne rosa tråden henger sammen den mykere hverdagsfortellingen. Den fremtidige svigerdatteren til lensmann Robsahm het Elise Marie Kahrs (1824-1907). Hun giftet seg med sønnen Edvard Johan Robsahm i 1866. De giftet seg litt over et år etter at lensmannen døde. Brevet du skal få bli kjent med er skrevet i 1858. Det er altså åtte år før hun giftet seg med Edvard og syv år etter feiden på Hønefoss. På det tidspunktet hun skrev brevet virker det som hun bodde i Christiania sammen med sin mor. Hun var 34 år og ugift. Da hun giftet seg med Edvard i 1866 var hun 42 år og han var 49. De fikk ingen etterkommere.

Elise Marie Kahrs signerte brevene sine med Lise Kahrs. Brevet hun sendte til Andrine Aschjem var et såkalt helbrev. Det vil si at selve brevet ble brettet på en slik måte at det også ble brevets konvolutt. Hele brevet består bare av ett enkelt papirark på størrelsen med et vanlig A4-ark. Brevet, ferdig brettet, slik at det ser ut som en konvolutt, måler bare 5x11cm (53x107mm). Lise Kahrs skrev hele brevet på to sider av halvparten av A4-arket. Det vil si at hele brevet får plass på en side av et A4-ark. Skriften er liten, nydelig, lettlest og nøyaktig. Hun har nok skrevet med en fleksibel pennesplitt i metall (gull eller stål). Etter dagens pennestandarder er nok splitten XF (ekstra fin). Det er tydelig variasjon i streken på skriften. Det vil si at nedstrøket er litt tykkere enn oppstrøket. Dette er mulig fordi pennesplitten er tynn nok til at det blir variasjon i skriften.

Lise Kahrs skriver:

Christiania 20/11  58

Gode Madame Aschjem,

Det er sandelig en Skam som er stor for mig at De ikke for lang Tid har faaet Brev, fra mig, men naar De nu hører at jeg Skrev til dem et Brev medens jeg var i Hof og jeg erfarer først igaar af et Brev fra min Broder at han ei afleveret det i Laurdals Post, maae jeg nu Skrive disse Linier, for at avlegge dem saavel som deres Mand og Familie min inderligste Tak for al udvist venlighed og Hygge med mig under mit Opphold hos dem, Gud give vi kunne gjengjelde det engang; Hetting er nu kommet til os og han var inde nu og Sagde han skulle skrive Aschjem til og var han saa god at ville legge dette indeni sit; det er riktignok ikke lenge siden I ogsaa havet jo Besøg af ham jeg bad ham at tage med den Pakke som De vel havde dem en god Latter af tanker, gid Bøgerne maatte intresere dem; Aschjem kommer jo ind i December (?) og tager vel til takke inde hos Hetting, vi vil Alle her gjerne see ham. Jeg hørte at De ikke var

riktig rask hvilket gjorde mig ondt, jeg vil dog haabe at De nu befinder dem vel. Vi ere her Alle gudskelov friske Modr syntes jeg var blevet fed medens jeg var paa Landet, hun siger at jeg trives bestemt bedst ved Landlivet. Her er alt ved det gamle forresten, hils nu endeli Deres Mand, Foreldre og Børn mange gange fra mig og vær De selv på det inderligste hilset fra oss Alle men mest fra Deres fobundne og taknemlige Lise Kahrs,

Efter jeg har sluttet beder Modr mig at jeg skal bede dem om De vil være av den godhet at kjøpe for inlagt en speciedaler enten to Tiurer eller hvis dette ikke skulle være at faa, anden stor Fugl for hende, her er det saa skammelig dyrt; og bede Aschjem være uleiliget hermed syntes riktig en Skam men paa anden Maade gives vel ikke Leilighet. Kjære vær ikke vred paa os for at vi beder dem herom. Ennå en gang Lev vel