Den 17. desember 1862 fikk Andrine Aschjem et brev fra sin mann Hans Jakob. Brevet har desverre gått tapt. Jeg skulle gjerne ha visst hva som stod i det. Jeg vurderer å dikte et passende brev i et annet innlegg. Det skal ikke være tema i dag. Dagens innlegg handler om selve konvolutten brevet ble sendt i. Frimerkesamlere og brevsamlere overser ofte konvolutten. I dag vil jeg vise at den er utrolig interessant i seg selv.

Konvolutten har sin egen historie. Utgangspunktet for fortellingen er den helt spesielle konvolutten Hans Jacob sendte til sin kone Andrine. Den er mye mer spennende enn det jeg tenkte at den var da jeg fikk tak i den. Det som sporet tankene mine var et innlegg på fyllepenna.no. 25. april i år. Da skrev Anders Kristiansen om de gjenglemte brevene som ble funnet hos postmester Simon de Briennes 1707. Anders nevnte blant annet noe om verdens første konvoluttbrettemaskin.

Konvolutten til Andrine er kanskje en av de aller første som ble brukt i Norge. I 1862 var den maskinlagde konvolutten et eksempel på en teknologisk nyvinning. Sammen med opprettelsen av et postvesen og den geniale ideen om å bruke frimerker for å betale for frakt på brev, så var den beskjedne konvolutten en oppfinnelse som har fått enorm betydning for avstandskommunikasjon mellom mennesker. Konvolutten var beholderen som tok vare på de verdifulle ordene. På denne tiden ble ordene vanligvis skrevet med blekk. Konvolutten hindret innsyn og ivaretok privatliv. På utsiden var det kun et navn, en adresse, et frimerke og litt transportinformasjon.

Konvolutten med innhold har høy juridisk status. Den er fortsatt beskyttet av tydelige lover. Mange land har strenge straffer for å miste, stjele eller åpne andres post. I USA gjelder følgende lov – 18 U.S. Code § 1708 – Theft or receipt of stolen mail matter gen­erally. Loven slår tydelig fast at det å stjele eller åpne andres post kan gi inntil fem års fengsel. Det finnes postansatte som har fått ekstremt strenge dommer for å ha stjålet post. Et eksempel er postmannen Gabriel March Granados. Han arbeidet på et postkontor på Mallorca. Han begynte i jobben 28. januar 1968, bare 18 år gammel. To år senere, 31. mars 1970, fikk han sparken. Postkontoret i Palma de Mallorca meldte saken til politiet. Etter en omfattende etterforskning ble han beskyldt for å ha stjålet 42 768 brev. Aktor foreslo 384 912 år i fengsel. Det tilsvarer 9 år for hvert stjålne brev. Han ble til slutt dømt til 14 år bak murene.

Det var ikke hvem som helst som hadde råd til konvolutter i 1862. Akkurat denne ble sendt av stortingsrepresentant Hans Jakob Aschjem. Det var Hans Jakobs første år på Stortingen. Det kan hende at han hadde fått tilgang til denne moderne formen for kontorrekvisita gjennom jobben.

I et kommende innlegg skal jeg skrive om et annet brev som ble sendt til Andrine. Det var et brev som hun fikk fra sin venninne Lise Kahrs. Til tross for at Lise Kahrs var en fin frøken fra Christiania tok hun seg ikke råd til å bruke en konvolutt så sent som i 1858. Lise er i brevet tydelig på hvor mye hun verdsetter sin venninne. Brevet er høflig adressert til Madame Andrine Aschjem. Antagelig viser mangelen på konvolutt at de ikke var i vanlig bruk i Norge så tidlig som i 1858. Jeg tror Lise hadde tatt seg råd til en eksklusiv konvolutt dersom hun hadde hatt tilgang til en.

Jeg har faktisk bare sett en eldre norsk konvolutt. Det er en konvolutt som ble sendt til Franz Heinrich Feddersen i Hammerfest fra Den Norske Creditbank Christiania. Brevet ble sendt «Recommanderet» 11. april 1858. Konvolutten fra Den Norske Creditbank er antagelig også en av de aller første brukt i Norge som hadde ferdigtrykket logo. Om noen av leserne kjenner til en eldre norsk konvolutt, så er vi i fyllepenna.no takknemlige for innspill og åpne for korrigeringer.

Edwin Hill og Warren de la Rue tok ut det første patentet på en konvoluttbretttemaskin i 1845. Det er ikke tilfeldig at Edwin Hill hadde blitt oppmerksom på problemstillingen. Det var hans bror, (Sir) Rowland Hill, som publiserte The Post Office Reform i 1837. Før reformen ble portoen betalt av mottager og prisen beregnet ut fra en kombinasjon av hvor mange ark brevet bestod av og hvor langt det skulle reise. Det var komplisert og dyrt å sende post. Det bidro også noen ganger til at enkelte mottagere rett og slett ikke hadde råd til å ta imot brevene de fikk tilsendt.

Kreative fattige familier, som kunne skrive og lese, fant til og med på måter å sende beskjeder til hverandre uten å måtte betale for å motta selve brevet. Rowland Hill ble med da en postmann skulle levere et brev til en fattig tjenestepike. Hun hadde ikke råd til å betale portoen. Hun fikk se konvolutten, men valgte å levere den tilbake. Hill syntes synd på jenta og betalte portoen for henne. Postmannen gav så jenta brevet, men reaksjonen var ikke helt som forventet. Hill spurte om hun kunne forklare. Hun fortalte motvillig at hun ikke trengte å åpne brevet fordi beskjeden fra familien allerede var gitt gjennom hemmelige merker utenpå konvolutten.

Rowland Hill, som selv ikke hadde noe erfaring fra postvesenet, ble ansatt for å analysere organiseringen. Han så raskt at noe måtte noe gjøres. Han regnet på hva det faktisk kostet i gjennomsnitt å sende et brev og foreslo en fast rimelig porto innenlands. Ideen var radikal. Den skulle revolusjonere postvesenet og akselerere postmengden som ble sendt både i Storbritannia og resten av verden. Å sende et brev skulle komme til å koste bare en brøkdel av prisen av hva det hadde kostet tidligere.

Konvolutten var faktisk i begynnelen en direkte konkurrent til frimerket. Fra og med 6. mai 1840 kunne kundene i Storbritannia velge om de ville sende brev i en forhåndsbetalt konvolutt, en Mulready konvolutt, eller bruke et frimerke som de kunne sette på brevet i den formen de selv ønsket å sende det. Begge versjoner kostet 1 penny. Den 5. desember 1839 ble det innført en pris på porto innenlands på 4 pence, men allerede 10 januar 1840 ble den ytterligere satt ned til 1 penny. Samtidig økte antall sendte brev fra 76 millioner årlig før 1839 til 169 millioner i 1840, og til 347 millioner i 1850. I 1840 lå halvparten av brevene i en konvolutt. I 1850 lå 5 av 6 brev i en konvolutt. Det vil si at i 1850 var forbruket av konvolutter i Storbritannia kommet opp i over 300 millioner konvolutter årlig. Storbritannia og deres tilhørende kolonier var i en særstilling. Så sent som i 1890 var det årlige forbruket av konvolutter ennå ikke passert 25 millioner i USA. Forbruket av konvolutter i Norge i 1862, når Andrines brev blir sendt, har jeg ikke funnet tall på, men de fleste norske brev jeg har sett fra før 1865 har ikke konvolutt.

For å tegne en mulig tidslinje for utviklingen av den moderne konvolutten, så er det kanskje rimelig å begynne med året 1756. Det året maler Francois Boucher et bilde av Madame de Pompadour. Hun er en kjent brevskriver. Hun var den offisielle elskerinnen (maîtresse) til Louis XV fra 1745. På maleriet kan vi se noe som ligner en konvolutt som ligger på bordet ved siden av henne. Det er kanskje det tidligste bildet som finnes av noe som ser ut som en moderne konvolutt. Noen vil kanskje hevde at dette bare er et brev som har blitt brettet slik. Før konvolutten var det nemlig vanlig å skrive på den ene siden av et ark og deretter brette arket på forskjellige måter for å skjule innholdet. Jeg tviler på at det kan forklare konvolutten på bildet. Ikke minst fordi det å brette et vanlig ark antagelig ikke vil gi resultatet vi ser på bildet. Dessuten var det allerede vanlig å sende lapper til hverandre i håndlagte konvolutter ved det franske hoffet på den tiden.

Jeg har funnet noen få henvisninger til eldre konvolutter. I Notes and Queries (1868, s. 56-57) hevdes det at Mr. Clarence Hopper fant en konvolutt som lignet på en moderne konvolutt. Den var datert 16. mai 1696. Den var sendt fra Sir James Ogilvie og adressert til the Right Hon. Sir Wm. Trumbull, Secretary of state. Det hevdes også at konvolutter ble brukt i Kina så tidlig som 200 f.Kr., men de hadde en annen funksjon. De var i stor grad ment for å sende pengegaver til hverandre.

I 1838 viser papirprodusenten John Dickinson en nyutviklede konvolutt der fire hjørner møtes i et punkt som kan forsegles. E-postikonet som brukes i dag er en tydelig slektning av både denne og konvolutten som ligger på bordet ved siden av Madame de Pompadour. Maynard H. Benjamin hevdet at konvoluttfunksjonen, altså det å dekke til, oppbevare, forsegle eller skjule et budskap som skal sendes, har en historie som minst kan spores tilbake til Babylonerne 2000 år f.Kr. Sannsynligvis også enda noe tidligere. Babylonerne skrev dokumenter og beskjeder ved å risse inn tegn på tavler av leire. Leirtavlene ble så brendt for å gjøre dem holdbare. De ble deretter forseglet med mer leire for reisen. Mottageren fjernet den ytterste leiren for å lese budskapet. Jeg tror likevel at konvolutten til Madame de Pompadour fra 1756 kan tjene som et slags startpunkt for den moderne konvolutten slik vi kjenner den i dag.

Den første delvis maskinproduserte konvolutten kan spores til et patent tatt ut den 21. januar 1840. Maskinen omtales som «an improved paper-cutting machine». Den ble introdusert av Mr. George Wilson fra London. Jeg mistenker at konvolutten på bildet over kan være kuttet med Wilsons maskin. Konvolutten er fra 1841. Det er bare det andre året det er mulig å sende brev ved hjelp av et frimerke. I The Practical Mechanics Journal fra 1850 står det at mange konvoluttprodusenter fortsatt brukte maskinen til Wilson i 1850. Det tidligere alternativet var å bruke en tynn kutteform. Den gav ofte konvoluttene en unøyaktig form. Wilsons maskin krevde likevel at konvoluttene fortsatt måtte brettes for hånd.

I 1845 tar Edwin Hill og Warren de la Rue et nytt teknologisk steg ved å ta ut et patent på en konvoluttbrettemaskin. Noen mener Edwin Hill viser forgjengeren til denne maskinen allerede i 1840 og at Warren de la Rue kjøper seg inn i prosjektet og siden deltar i å forbedre den frem mot et patent. Konvoluttmaskinen til Edwin og Warren ble uansett først vist offentlig i 1851. Warren de la Rue var sønnen til Thomas de la Rue. Maskinen ble tatt i bruk i dette store firmaet som eksisterer den dag i dag. De er blant annet kjent for å ha produsert de første maskinlagde spillkortene (1831), for produksjon av pengesedler og ikke minst for produksjon av svært gode fyllepenner. Maskinen til Edwin og Warren kunne brette 42 konvolutter i minuttet og hadde en dagsproduksjon (10 timer) på 25.200 konvolutter. Det var en stor forbedring fra manuell bretting. Med en læretid på 6-8 måneder kunne en ung jente klare å brette 2500-3500 konvolutter om dagen.

I 1855 maskinskar fortsatt firmaet West and Berlin i New York konvolutter. De var blant de største konvoluttprodusentene i USA på den tiden. Konvoluttene ble også fortsatt brettet for hånd. De hadde 100 personer ansatt og klarte å produsere 200.000-250.000 konvolutter om dagen. Først i 1856 begynte de å bruke sin første konvoluttbrettemaskin. Firmaet eksisterer fortsatt. Det heter i dag Berlin & Jones Co Inc. De regnes for å være USA’s første konvoluttprodusent og er sammen med firmaet til Thomas de la Rue & Co (De La Rue) blant de eldste produsentene som fortsatt eksisterer.

Andrines konvolutt er fra 1862. Den er trolig maskinskåret og ser også ut til å være maskinbrettet. Dersom det siste er tilfelle er den en del av en teknologi som på det tidspunktet maksimalt er 11 år gammel. Dersom konvolutten er maskinbrettet i USA er den maksimalt 6 år. Om du studerer brev fra samme periode i Norge vil du se at de oftest er i form av helbrev. Det er altså brev uten konvolutt der brevarket både fungerer som brev og blir til sin egen «konvolutt» når det brettes. Konvolutt til Andrine er så pass unik at 2. november 2021 oppdaterte Store Norske Leksikon informasjonen de hadde om konvolutter. Tidligere stod det at konvolutten ble oppfunnet i 1878. 8. november 2021 skjedde det også konstruktive justeringer på søkeordet konvolutt på sidene til norske Wikipedia. Vi i fyllepenna.no er glade for å kunne bidra. Det er godt noen tok vare på Andrines konvolutt.

Kilder:
Maynard H. Benjamin (2003). The History of Envelopes – 1840-1900. Envelope Manufacturers Association and EMA Foundation for Paper-Based Communications 2002
The Royal Commission (1851). Great Exhibition of the Works of Industry of all Nations, 1851. Official Descriptive and Illustrated Catalogue. London: William Clowes and Sons (s.542-543)
Practical Mechanic’s Journal and Patent Office (1850). The Practical Mechanics Journal, Volume 2 – April 1849-March 1850. Glasgow, London and New York (s.169-170)
Alexander Machintosh (1846). A General Index to the Repertory of Patent Inventions, and other Discoveries and Improvements in Arts, Manufactures, and Agriculture from 1815 to 1845, Inclusive. London: Machintosh Printer
The Metropolitan Magazine (1840) – Vol XXVII January to April 1840. London: Saunders and Otley. New Patents (s. 93)
EMA – Envelope Manufacturers Association (2020). The Ema Guide to Envelopes and Envelopes and Mailing. Alexandria: Virginia (s. 4-8)
Notes and Queries: A Medium of Inter-Communication for Literary Men, General Readers etc. Fourth Series – Volume Second. July-December 1868. London: Published at the Office, 43 Wellington Street, Strand, W.C. (s. 56-57)
Andrew Pritchard (1847). English Patents; Being a Register of all those Granted for Inventions in the Arts, Manufactures, Chemistry, Agriculture, ETC., ETC., During the First Forty-Five Years of the Present Century. London Wittaker and Co (Inventions 1840, s.387, nr.5853)