Jeg har egentlig fortsatt bloggepause, men jeg hadde lyst til å legge ut en liten oppdatering om hvordan det har gått under NaNoWriMo, ettersom jeg skrev så mye om det rett før november.

Som vanlig klarte jeg ikke å begrense meg til 50.000 ord… Jeg innså litt etter at jeg begynte å skrive at med snittordtallet jeg hadde per side i notatboka mi, ville jeg kun fylle halve boka hvis jeg skrev 50.000 ord. Jeg følte at det ville være lite tilfredsstillende å ikke skrive ut boka, og bestemte meg derfor for å prøve meg på en utfordring jeg egentlig hadde slått fra meg, fordi jeg var usikker på om det i det hele tatt ville være mulig for meg: nemlig 100.000 håndskrevne ord på en måned. Dermed var det bare å bite tennene sammen og skrive for harde livet.

Det skulle bli den vanskeligste, men også en av de beste, NaNoWriMo-utfordringene jeg har gjort i løpet av de ni gangene jeg har deltatt.

For første gang på mange år satt jeg gjennom store deler av november og var usikker på om jeg ville klare målet eller ikke. Hver gang jeg kom litt bakpå ordtallet var det et blodslit å komme seg ajour igjen, og jeg lå stort sett en dag eller mer bak målet fra 10. november og helt fram til den siste helga.

Jeg har flere ganger den siste måneden lurt på hva det egentlig er som får meg til å pushe såpass hardt under NaNoWriMo. Hvorfor kan jeg ikke bare være fornøyd med å klare minimumsmålet for å «vinne»? I noen tilfeller kan nok konkurranseinstinktet ha litt å si, slik som i fjor da vi var to deltakere som knivet om å komme først til 200.000 ord, men i år var det ingen jeg lå i noen direkte konkurranse med.

Jeg må nok tilbake til den første gangen jeg deltok i NaNoWriMo i 2010 for å komme til bunns i det. Den gangen måtte jeg virkelig strekke meg for å klare å holde hjulene i gang gjennom måneden, og ikke komme for langt bak. Jeg hadde mye dårligere kapasitet til mengdeskriving da enn jeg har nå (det er en ting som definitivt kommer med trening), og slik jeg husker det var det virkelig en kamp gjennom hele måneden for å holde meg ajour med ordmålene mine, og komme i mål på 50.000 ord den siste dagen i november. Tilfredsstillelsen over å klare det var helt ubeskrivelig, og jeg satt igjen med en følelse av «jeg skrev en hel roman på en måned! Da kan jeg klare nesten hva som helst!». Det var følelsen av en slags uovervinnelighet, nesten som en rus.

Jeg tror det er den rusen jeg jakter på under NaNoWriMo. Det er alltid tilfredsstillende å klare målene sine, men jeg har aldri klart å gjenskape den følelsen av uovervinnelighet som jeg hadde i slutten av november 2010. Helt til i år. Etter en måned hvor så og si hver eneste ledige time ble viet til skriving, og etter å ha skrevet 725 sider for hånd, passerte jeg endelig 100.000 ord på ettermiddagen 29. november. Tilfredsstillelsen og følelsen av uovervinnelighet var tilbake igjen, ti år etter at jeg kjente den sist. Jeg lente meg tilbake i stolen min og bare pustet ut, mens jeg stirret forbløffet på den (nesten) utskrevne notatboka, som om det gikk opp for meg først da hvor mye jeg faktisk hadde skrevet.

100.000 ord er mye. Harper Lees «To Kill a Mockingbird» har 100.000 ord. J.R.R. Tolkiens «Hobbiten» har i underkant av 100.000 ord. «Harry Potter og fangen fra Azkaban» har litt over 100.000 ord. Alle blogginnleggene mine fra hele 2020 har til sammen 82.399 ord. Det er rart å tenke på at jeg har skrevet nesten 18.000 ord mer i november enn jeg har gjort på denne bloggen i løpet av hele året, og det for hånd, til og med…

Kvaliteten på disse ordene er selvfølgelig en helt annen ting. Kommer jeg til å gjøre noe med teksten etter hvert, revidere den, og prøve å få den utgitt? Jeg tror ikke det. Det er den kreative prosessen som er målet, ikke å ha noe å vise til i ettertid i form av en utgivelse eller et ferdig revidert manus. Det er gleden av å virkelig få brukt fantasien og kreativiteten sin som er hovedpoenget med NaNoWriMo for meg, og jeg elsker å ha dette som en hobby jeg gjør kun fordi jeg liker det, og ikke fordi jeg har et høyere mål med det. November var slitsom i år, men det er noe helt eget ved å produsere så mye håndskrevet tekst på såpass kort tid, og jeg gleder meg allerede til neste år.