“Writ(t)en for fun”. Det står på side fem i min aller første bok. Jeg var ti år. Jeg måtte bare skrive det. Jeg hadde skrevet mange sider på kort tid helt uten tvang. Jeg trodde nesten ikke det kunne være sant. Jeg hadde akkurat oppdaget at det kunne være moro å skrive. Det plutselige engasjementet var en spinkel og skjør plante. Det skulle gå mange år før jeg kjente helt den samme følelsen igjen.

Jeg lever av å skrive. Hvem skulle trodd at jeg noen gang skulle gjøre det? Var det en ting jeg virkelig hatet gjennom det meste av skolegangen min, så var det å skrive. Ordet “hatet” høres kanskje voldsomt ut, men det var et kraftutrykk som passet godt for en ung gutt. Jeg likte selve bruken av skriveredskapene. Jeg likte fyllepenner og blyanter. Jeg likte å tegne. Det jeg hatet var å bli tvunget til å skrive tekster med utgangspunkt i tema som jeg ikke hadde vært med å bestemme. Det føltes som et meningsløst ork. Jeg hadde i tillegg en opplevelse av at uansett hvor mye eller lite jeg anstrengte meg, så ble tekstene mottatt omtrent like dårlig av de forskjellige lærerne mine. Jeg gikk ut av videregående med deprimerende standpunktkarakterer i både norsk hovemål og norsk sidemål. Jeg stod såvidt med to toere.

Merkelig nok skrev jeg dikt og sanger i smug fra jeg var tolv. Jeg tegnet monstre, biler, fly og skjelletter. Jeg begynte til og med å skrive en bok da jeg var ti. Det skal jeg komme tilbake til. Til tross for en intens motstand mot organisert skriving, og mange års erfaring med skolens grenseløst uinteressante skriveprosjekter, så hadde jeg en anelse om at det kunne være moro også.

Min nåværende jobb dreier seg også om å lese og snakke. Alle som kjenner meg vet at jeg alltid har likt å prate. Jeg var derimot ikke spesielt glad i å lese bøker med bare tekst før jeg passerte 24. På skolen leste jeg fordi vi måtte. Det verste var å lese høyt. Hjemme leste jeg tegneserier og aviser. Jeg slukte brosjyrer om biler og stereoannlegg. Kurven på do var biblioteket mitt. Utvalget var begrenset, selv om det var et stadig tilsig av nytt lesetoff fra postkassen. Jeg hadde et forhold til bøker, men det stammet ikke fra min egen leselyst. Mamma lest for oss. Hun var den beste til å lese høyt. De bøkene husker jeg godt.

Min første skrivehelt var Martin House. Jeg beundret han grenseløst for energien han hadde til å skrive. Martin var også min beste kamerat. Vi ble venner det året vi begge fylte ni år. Året var 1977. Pappa hadde fått ny jobb i London. Resten av familien fulgte med på lasset som vanlig. Det var ikke første gang. Jeg skulle begynne på min tredje nye skole. Meningen var at jeg skulle begynne i fjerde klasse, men det strenge skolereglementet ved skolen var tydelig på at jeg ikke var gammel nok. Jeg vet ikke om noen kan forestille seg følelsen av å måtte gå om igjen et skoleår når du er ni år. Det var et mareritt. For meg, som for det meste kjedet meg på skolen, så virket hvert skoleår uendelig langt. Det å måtte ta et skoleår på nytt var det verst tenkelige som kunne skje. 

Så er det det med tilfeldighetene. Jeg hadde sikkert ikke blitt kamerat med Martin dersom vi ikke hadde begynt i samme klasse. Hadde jeg ikke begynt i samme klasse som Martin, så er det ikke sikkert jeg hadde oppdaget at skriving kunne både være meningsfylt og artig. Han sådde et frø i meg. Martin gav meg en dragning mot det å skrive.

Skrivefrøet ble plantet sommeren 1978. Det var VM i fotball. Martin og jeg hadde vært kamerater et år. Martin elsket fotball. Rommet hans var dekorert i West Ham sine farger – vinrødt og lyseblått (Claret and Blue). Martin lærte meg sangen: “We all agree, West Ham are magic, we all agree, Tottenham are tragic …”. Jeg ble selvfølgelig en slags West-Ham-fan. Det nyttet ikke være gutt i London og bo i West-Ham-land og ikke holde med den lokale klubben. I Ilford heiet du på West Ham – ferdig med det.

Det jeg ellers visste om fotball var at vi hadde tekrus på kjøkkenet fra lagene Mjøndalen Idrettsforening (MIF) og Idrettsforeningen Birkebeineren i Krokstadelva. Min tante markedsførte begge iherdig. Hun bor i Nedre Eiker og er lokalpatriot. På sommerferie med fetterne mine ble jeg regnet som en slags bergenser. Det var forventet at jeg heiet på Brann. Det nyttet ikke protestere mot det. På ferie på østlandet, og med med min dialekt, var jeg bergenser og branntilhenger. “Dialekten” min er ikke akkurat bergensk, men den minner om noe vestlandsk. Sommeren 1978 var jeg innforstått med at jeg både heiet på West Ham og Brann – sånn var det bare.

Jeg har aldri blitt helt venner med fotball. Realiteten er at jeg alltid har opplevd det som en ekskluderende og lite tolerant idrett. Alle som har stått på en skoleplass, ei løkke eller i en gymsal, og vært en av dem som ble valgt sist, vet hva jeg snakker om. Fotball er sikkert moro dersom du er best eller noenlunde høvelig, men det er helt ræva når du er dårligst. Jeg husker kommentarer som stadig minnet meg på hvor håpløs jeg var: “Kjartan prøv i det minste å ikke stå i veien” – “Dere kan få Kjartan – vi vil ikke ha han.” – “Kjartan, du kan sitte på benken, så gir vi beskjed når vi trenger deg.” Var det nok spillere, så satt jeg på benken. Jeg kan ikke huske at noen gav beskjed om at de trengte meg. 

Jeg syns spørsmål om hva jeg er og hvor jeg kommer fra alltid har vært vanskelige. Jeg ble født i Tromsø og bodde de fleste årene av oppveksten, frem til jeg var nitten, på strilelandet i Indre Arna. Jeg hadde flyttet tolv ganger og hadde bodd i fire land innen det året jeg fylte elleve. Ingen ekte bergenser ville godtatt meg som bergenser. Ingen ekte arnaboer hadde godkjent meg som stril. Jeg har bodd lengst på østlandet. Nærmere bestemt i Oslo og i Drammen. Jeg flyttet til østlandet i 1991. Det har blitt 31 år i østlendighet. I multikulturelle Drammen, så er det noen som hevder at du kan kalle deg drammenser dersom du bor der. Jeg liker det. Jeg jobber fortsatt med å bli helt komfortabel med merkelappen, men tenker at dersom jeg må være noe, så er det fint å være drammenser.

Jeg husker godt den første dagen i enda et nytt klasserom det året vi flyttet til London. Jeg var ni år. Jeg skulle altså begynne i tredje klasse. Bare noen dager tidligere hadde jeg fått vite at rektor hadde gitt beskjed om at jeg var for ung til å begynne i fjerde. Han var hverken fornøyd med at vi var utlendinger eller at vi kom fra en amerikansk skole. Rektor prøvde ikke engang å skjule at brødrene mine og jeg egentlig ikke var velkomne. Vi hadde ikke akkurat noe valg. På skolen måtte vi bare enten vi var velkomne eller ikke. Det var ikke trøst å hente noe sted. Det var som det var. Det var bare å bite tenna sammen.

Første dagen på den nye skolen var spesielt guffen. Jeg var forberedt på det. Det var en dag fylt med alle slags ekle spenninger i magen. Jeg visste godt hvilke tortur jeg stod ovenfor de nærmeste timene. Som vanlig måtte jeg reise meg opp og presentere meg. Ikke ideelt å ha navnet Kjartan Kversøy når du skal begynne i en klasse som er lokalisert på østkanten i London. Til og med i Norge har jeg opplevd å bli spurt om jeg spøker når jeg har presentert meg som Kjartan. Jeg husker spesielt en mamma fra Tønsberg som trodde jeg prøvde å være morsom. Hun lo høyt da jeg sa navnet mitt. Jeg forstod ingenting. Hun sa: “Hva heter du egentlig?”. Det ble ganske pinlig for oss begge. Hun forklarte lett rødmende at “Kjartan” var kjent som et tullenavn i Tønsberg. Det hjalp ikke så mye. Alle kjartaner jeg har snakket deler også en annen erfaring. De smiler gjenkjennende når jeg forteller at små barn gjerne kaller meg “Satan”. Nei, det betyr ikke at vi er spesielt onde …

Første time i tredje klasse ble minst like ille som jeg hadde fryktet. Ikke nok med at jeg hadde et eksotisk og ubegripelig navn som var umulig å uttale, men jeg gjorde bare det hele verre da jeg forsøkte å stave det. Det var flere ting som jobbet mot meg denne morgenen. Jeg hadde bodd et år i Virginia i USA og hadde derfor fått en brei amerikansk dialekt. Ikke ideelt på østkanten i London uansett hva du har tenkt å si. Jeg uttalte navnet mitt så godt jeg kunne. Det kunne egentlig ikke gått verre: “My name is Kjartan Kversøy (jeg sa selve navnet med norsk tonefall – “kjempelurt”). I am from Norway. My first name is spelled Kay-Jay-Ay-Ar-Tee-Ay-enN and my last name is spelled Kay-Vee-Ee-aR-esS-Oh – (pause og digresjon) – it’s a special Norwegian letter that looks like an O with a line through – (ny pause og ny digresjon) – it’s a letter you guys don’t have – and finally a wY after the special Oh.”

Jeg så de tomme spørrende blikkene fra alle i klassen. Alle hadde øynene i min retning. Alle lurte på hva jeg drev på med. What? First name? Last name? O with a line through? Jeg merket det. Jeg famlet og flakket med blikket. Jeg kjente jeg ble varm og hektisk. Jeg rødmet. Alle så det. Alle hørte det. Ønsker du å drite deg ut første skoledag på en østkantskole i London, så er utrykket “you guys” en sikker vinner. Hele klassen begynte å le. Jeg var plutselig den rare amerikaneren. I en annen tredjeklasse i USA et år tidligere hadde jeg vært den rare gutten som akkurat hadde flyttet fra Belgia. Første dagen i en førsteklasse, to år før det igjen, var jeg den eksotiske gutten fra Norge som ikke var katolikk. Jeg ble tilbudt spesialundervisning når kristendom stod på timeplanen. Jeg var vant med å være rar. Jeg hadde mengdetrening i å være eksotisk. Læreren ante ikke hva han skal gjøre for å redde situasjonen. Jeg hadde vært med på dette før. Det var bare å sette seg ned. Første skoledag var igang.

Det ble heldigvis bedre. Jeg hadde havnet i en multikulturell klasse. Jeg bidro egentlig bare til mer mangfold. Jeg fikk meg noen kamerater – Barry, Satvinder (Sutty), Jeffrey og Martin. Jeg var blitt ganske god på å tilpasse meg. Det gikk ikke mange ukene før jeg hadde lagt om dialekten til solid Ilford-cockney. “th” ble raskt byttet ut med “f”. I Ilford sier du: “Wa(t) du yu fink?” – (“What do you think?”). Jeg fikk på plass noen lokale banneord, gjorde mitt beste i å orientere meg i lokal musikksmak (“Top of the pops” fra TV med artister som Showaddywaddy, Blondie, Sex Pistols og Boomtown Rats), forsøkte å lære meg figurene i Star-Wars-universet og prøvde å virke entusiastisk i forhold til fotball (West Ham). Fotball er som sagt langt fra noen favorittaktivitet, men du gjør det du må for å tilpasse deg. I skolegården var det heldigvis klinkekuler som var konge.

Som den skolebytteerfarne niåringen jeg var, visste jeg hva som måtte gjøres. Det var bare å bite tenna sammen og lære cockney så fort som mulig. Ikke akkurat en slager tilbake i Norge som femteklassing to år senere, men en nødvendig overlevelsesstrategi i ekte cockneyland. På cockney ble jeg etterhvert hetende ‘Shotton Curvsy’. Det var til å leve med.

For deg som ikke er stødig i cockney, så uttales den doble ‘t’-en i ‘Shotton’ som en lyd som minner om den som kommer spontant når du blir slått hardt i mellomgulvet. Det er en slags kort ‘å’ med munnen delvis lukket der lyden presses opp fra magen. ‘Shotton’ uttales derfor ‘Sjå-ånn’. Den første ‘å’-en er som en vanlig norsk ‘å’, mens den andre ‘å’-en er en kort stønne-‘å’ med to ‘n’-er på slutten. Jeg aner at du nå kanskje har omtrent det samme tomme blikket som klassekameratene mine den sensommermorgenen i 1977. Jeg har som 54-åring fortsatt for vane å overforklare navnet mitt og hvor jeg “egentlig” kommer fra.

Alt skulle heldigvis bli bedre. I klasserommet satt det en gutt som hadde lyst til å bli venner med meg. Kjære Martin, hva skulle jeg gjort uten deg? Jeg husker ingenting fra skoletimene de to årene vi bodde i Ilford. De var bare et nødvendig onde. Samtidig husker jeg mye fra friminuttene og ettermiddagene med deg Martin. I skolegården var det i grunnen bare en ting som gjaldt (dersom du ikke spilte fotball) – det var klinkekuler. Det var gambling og spill på blodig alvor. Vi spilte med “Littluns” (little ones – små vanlige klinkekuler), “Bigguns” (big ones – store vanlige klinkekuler), “Chinas” (porselensklinkekuler), “Crystals” (helt klare gjennomsiktige kuler. De var som oftest glassklare, men de kunne ha farger), “Ballbarians” (stålkuler fra store kulelager).

De fleste klinkekulene hadde udiskutable standardverdier. En “Littlun”, en vanlig 16 mm tradisjonell klinkekule, måtte for eksempel slå en stor “Biggun” (22 mm) tre ganger for å vinne. En 22 mm “China” (stor porselenskule) var for eksempel verd like mye som tre 22 mm “Bigguns” som igjen var verd det samme som tre vanlige små 16 mm klinkekuler. Noen ekstra store klinkekuler (“Giants”), som gjerne var mer enn 40mm i diameter krevde helt spesielle innledende forhandlinger for å fastsette verdien. Jeg kan huske jeg fikk låne en sånn med meg hjem en gang. Det var som å ha ansvar for den flotteste skatt. Det var mer enn nok til å gjøre en ung gutt ør i hodet. Alle entusiastiske samlere forstår hva jeg snakker om. Den spesielle klinkekulen var antagelig håndlaget og fra Victoriatiden. Jeg har nylig sett en som ligner på Ebay til over £300. Det var summer som var utenfor vår fantasi den gangen.

… og hva har så dette med fyllepenner å gjøre? Jo, Martin og jeg skrev med fyllepenn. Det måtte alle på skolen. Til forskjell fra de fleste andre, så opplevde vi at fyllepennskrivingen kunne være utgangspunkt for moro, spenning og frihet. Min første lengre tekst ble skrevet med fyllepenn. Planen var at det skulle bli en bok. Min ble nesten 34 sider og Martin sin bok ble over 50. Ikke så verst for to surrehuer som snart skulle begynne i fjerde klasse. Det var første gangen jeg tenkte at det var mulig å skrive en hel bok. Det skulle gå 27 år før jeg endelig publiserte min første. Det ble en fagbok om etikk. Jeg syns fortsatt det er merkelig hvordan bøker blir til.

En av mulighetene for spenning i skolehverdagen var å sørge for økt blekkforbruk. Når fyllepennen var tom fikk vi lov til å gå på rektors kontor for å fylle dem. “Merkelig nok” ble Martin og jeg ofte tom for blekk samtidig. Lærerne syns ikke det var mistenkelig. Vi hadde stort forbruk av trekkpapir og hadde alltid et godt utvalg av blekkflekker i ansiktet og på hendene. Vi skrev med Platignum skolepenner med store blekkpatroner. Blekkpatronene måtte brukes på nytt og måtte fylles fra en stor flaske med blekk som stod på rektors kontor. Jeg husker ikke helt hvordan det gikk til, men jeg kan aldri tenke meg at to små gutter fikk lov til å håndtere det selv. Jeg husker den enorme trappegangen i det gamle 1800-talls murhuset som skolen var. Vi måtte opp en etasje (eller var det to?) for å komme til rektors kontor. Jeg tror vi snakket med en sekretær om blekkfyllingen. Jeg tror også vi bare byttet de tomme patronene med ferdig fylte. Jeg kan ikke huske at vi faktisk satt foten innenfor døren til rektors kontor. Forkontoret til sekretæren føltes liksom ut som rektors kontor det også. Det var nok sånn det var. Det var intenst spennende bare å vite at vi hadde vært i nærheten av det myteomspunnede skrekkabinettet til skolen øverste leder.

Ingen ønsket nemlig å komme på kant med rektor. Skolekretsen vi tilhørte gjenninnførte kroppslig avstraffelse i den perioden vi bodde i Ilford. Mamma var tilstede på et foreldremøte der det ble stemt over saken. Det var flertall blant foreldrene for å gjenninnføre muligheten for fysisk straff i skolen. Mamma stemte mot. Alle på skolen visste at fra den dagen, dersom du laget nok bråk, så kunne rektor bruke “cane” (spanskrør) med foreldrenes velsignelse. Rektor hadde faktisk lov til dette på offentlige skoler i England frem til 1987 og ved private skoler frem til 1998 (2003 i Nord-Irland). Ganske fremmed i norsk skole i dag. I Norge ble fysisk avstraffelse ulovlig i skolen allerede i 1936. Som første land i Europa, forbød Polen kroppslig avstraffelse av elever så tidlig som i 1783. Så sent som i november i 2021, var det fortsatt lov å straffe elever fysisk i 19 amerikanske stater fra og med barnehagen og ut videregående skole. I teorien kan til og med elever som har blitt myndige straffes på denne måten. I skoleåret 2013-2014 ble 109.000 elever utsatt for fysisk avstraffelse i USA.

Jeg slapp å møte opp på rektors kontor, men jeg mener jeg ble slått av læreren over hendene med en linjal. Det er mulig det var Martin og at hukommelsen spiller meg et puss. Det var uansett sjokkerende for meg. Noen ganger ble også den store linjalen fra kritttavlen brukt. Det var ikke noe uvanlig i 1978. Du ble slått med håndflatene vendt opp for mindre forseelser og håndflatene vendt ned for større forseelser. Neste avstraffelsestrinn var altså spanskrøret. Straffen måtte utføres av rektor personlig. Loven tillot opp til seks slag. Jeg kan ikke huske at noen ble utsatt for caning, men skrekkhistoriene var der. Jeg aner altså ikke om det faktisk skjedde ved vår skole. Jeg har ikke engang sett en cane. Å bli slått med linjal for skravling, med håndflatene vendt opp, var til å leve med. Det ble aldri orden på skravlingen min – heldigvis.

Bøkene Martin og jeg skrev ble aldri publisert, men utrolig nok tok vi vare på dem hver for oss. Temaet var tyveriet av pokalen som skulle deles ut på slutten av VM i fotball i 1982. Det var altså fortellinger om fremtiden. Den gangen var det en tid som var uendelig langt borte. I 1982 kom vi til å være tenåringer. I 1978 var vi små gutter. Fire år frem i tid er en evighet når du er ti. Nå rekker jeg så vidt å trekke pusten mellom hver gang et nytt år overfaller meg.

Vi hadde begge, i begge bøkene, rollen som hemmelige agenter. Martin hadde klekket ut ideen og jeg tillot meg å skrive en bok ut fra samme tema. Martin tålte det godt. Martin sin bok hadde fokus på fotball – det ante jeg nesten ingenting om. Martin var overbærende siden jeg kom fra et underutviklet fotball-land. Martin var kompis og tok med Norge i sluttspillet. Jeg hadde fokus på biljaktene og dialogene mellom Martin og meg. Det var actionfylt alvor inspirert av Flåklypa Grand Prix, Olsenbanden og James Bond (som jeg aldri hadde sett). Bøkene ble delvis skrevet i den brede vindusposten på guttedoen på skolen. Resten ble skrevet hjemme liggende på senga eller på gulvet. Ekstreme skrivestillinger er ikke noe problem når du er ti. Læreren skulle bare visst at de to skravlebøttene Martin og Shotton var forfatterspirer. Jeg tenker på all energien og skrivegleden de gikk glipp av. Jeg er lærerutdanner og lar sjelden anledningen gå fra meg til å minne studentene mine om skrivegleden som kan befinne seg på de underligste steder.

Det tok førti år før Martin og jeg skulle møtes igjen. Vi husket begge bøkene vi skrev sommeren 1978. Blekket på papiret er fortsatt godt leselig. Blekkeflekkene i munnvikene og på hendene er forlengst borte. Vi ligner fortsatt ganske mye på oss selv. Martin ble datamann, danseløve og James Bond stand-in. Jeg ble forfatter og lærer og skriver fortsatt med fyllepenn …

Kilder
Kversøy, Kjartan (1978). The Great Chase of the World Cup 1982. London: Håndskrevet på eget forlag
House, Martin (1978). World Cup 1982. London: Håndskrevet på eget forlag

Alle bilder i dette innlegget er tatt av Kjartan Skogly Kversøy med unntak av bildene som er tatt av boken til Martin House. Disse sistnevnte bildene er alle tatt av Martin House.