Gjennom dagens innlegg har jeg en ambisjon. Jeg ønsker å bidra til at du som leser skal tilegne deg en spisskompetanse som få andre mennesker har. Jeg begynner med en fortelling slik at du kan bli kjent med terrenget vi skal bevege oss i:

Mr. Harold Ross var sjefredaktør for The New Yorker fra 1925 til 1951. Han hadde, som mange andre store menn på den tiden, en fast ansatt kontorgutt. En av kontorguttens viktigste oppgaver var å sørge for at det alltid fantes nyspissede blyanter på sjefsredaktørens pult. Det var en kritisk oppgave. Det var, bokstavelig talt, en viktig spisskompetanse. Det var krise om blyantsituasjonen kom ut av kontroll. Mr. Ross krevde at blyantene skulle være en bestemt lengde. De skulle ikke være for lange og ikke for korte. De skulle være spisse, men ikke spissere en at de akkurat tålte presset fra den kraftfulle hånden til Mr. Ross. Det skulle for all del ikke være tannmerker på blyantene. Om det var tannmerker, så var det Mr. Ross selv som hadde satt dem der. Det betydde uansett at den gjeldende blyanten skulle skiftes ut. Kontorgutten til Mr. Ross forteller følgende om den krevende oppgaven han hadde fått ansvar for (Pinck i Petroski 1989, s.254):

I went to Mr. Ross’s office and took his pencil-box back to the office-boys’ room. I inspected each one, as carefully as one might inspect the triggering apparatus of a hydrogen bomb, before I sharpened it, for my instructions from his secretary and from the office manager as well had indicated in a thorough briefing that Mr. Ross required his pencils to be a certain length, neither shorter nor longer than a fixed size, and without any teeth marks on them.

… I was required to sharpen them into a fine point, but not too fine, for the lead was not supposed to break or crumble under the pressure of Mr. Ross’s hand. It took me two weeks to master this detail, but I eventually succeeded and one afternoon when I was in Mr. Ross’s office he said: «Son, you’re a goddam good pencil-sharpener.»

Har du aldri gjort deg noen dypere refleksjoner rundt blyantspissing? Da er det bare å feste sikkerhetsbeltene. Du er herved invitert på en solid runde blyantspissenerding. Det vil bli presentert spisseutstyr, spesialspisser og til og med blyantspissforskning. Det hele avsluttes med et filosofisk spørsmål. Det er bare å glede seg.

Jeg vil begynne med den vakre blomsten på bildet over. Den kommer ikke av seg selv. Den er avhengig av at en nesten endeløs rekke av faktorer virker harmonisk sammen. Jeg vil i det følgende beskrive noen av de viktigste. Det første du trenger er at treverket i blyanten er av god kvalitet. Treverket i de beste blyantene ble tradisjonelt laget av sedertre. Sedertre gir en lettspisset blyant med en behagelig duft. Treavskjæret på bildet kommer fra en indisk Camlin Supreme HD blyant. Den er laget av lindetre. Hindustan Pencil Company og den indiske blyantprodusenten Kukoyo Camlin har lykkes i å finne fullgode alternativer til sedertre. Sedertre er en kostbar og sjelden råvare. Hindustan Pencil Company produserer alene over tre milliarder blyanter i året. De lager 8,5 millioner blyanter daglig. Det er 153 kilometer med blyanter hver dag om du legger dem etter hverandre. De indiske blyantfabrikkene har derfor klokelig anlagt egne plantasjer med voksevillig lindetre.

Det andre du trenger for å få til et utsøkt avskjær er en god blyantspisser. Avskjæret, selv fra en vellaget blyant, vil bare henge sammen dersom også blyantspisseren er av god kvalitet. Det er både mulig og godkjent å spisse en blyant med en egnet kniv eller en god mekanisk eller elektrisk blyantspisser, men om du ønsker blyantavskjær av den blomstrende sorten, som er det klart mest tilfredsstillende for en lidenskapelig blyantbruker, så bør du satse på en manuell kvalitetsspisser.

Det er mange blyantspissere å velge mellom. En av mine favoritter er den rimelige Longpoint Apsara blyantspisseren. Du ser den på bildet over. Det er den som har laget blyantblomsten. En slik spisser får du gratis når du kjøper en pakke med ti Camlin Supreme HD blyanter. En annen er den kulere og noe mer eksklusive Möbius+Ruppert Brass Bullet Sharpener. Den går også under navnet M+R Grenade Single Hole Brass Sharpener. M+R-spisseren får du fra £4 og oppover. Den har kultstatus i blyantspissekretser. Begge blyantspisserne gir tilfredstillende vakre treavskjær. Husk bare å skifte blad når de blir sløve.

Min favoritt når det gjelder mekaniske blyantspissere er Staedtler sin bordmodell. Den spisser gode lange spisser og er varsom med blyanten. Den takler også tykke trekantede fargeblyanter opp til 11,6mm i diameter. Vær klar over at mekaniske blyantspissere også er grådige blyantspisere. Under andre verdenskrig var det i Storbritannia derfor forbudt å bruke mekaniske blyantspisserne. Det var knapphet på blyanter. Blyantene var helt nødvendige for krigsinnsatsen. Blyanter skulle spisses med varsomhet og brukes helt opp. Blyantforlengere var en naturlig del av måteholdskulturen i den perioden.

Skal du lage alternative spisser, som i mange tilfeller er nødvendig, vil jeg anbefale en Higonokami-kniv. Det er en tradisjonell japansk håndsmidd kniv. Den fåes i ulike størrelser. Jeg har en kollega fra japan som kommer fra en gammel samuraislekt. Hun forteller at “alle”, frem til begynnelsen av 1960-tallet, gikk med en slik kniv i lommen. Det var favorittblyantspisseren til flere generasjoner japanere. Det ble færre da det i Japan i 1961 ble innført restriksjoner på å bære kniv på offentlig sted.

Higonokami betyr rett og slett “Lord of Higo». Kami = Lord. Denne tittelen ble gitt av Shōgun til en høytstående samurai i provinsen Higo på øya Kyūshū. Higonokami-kniver er håndsmidde kniver laget av noen få håndverkslaug som tidligere laget samuraisverd. Disse laugene har rettighetene til navnet. Knivene ble først produsert i 1896. De blir fortsatt smidd for hånd av de samme laugene. Disse knivene egner seg både til å spisse blyanter og skjære fjærpenner. De blir utrolig skarpe og har en perfekt vinkel på eggen til slikt arbeid. Vær klar over at de ruster, så de krever litt stell. I praksis betyr det at du må smøre dem inn med litt olje en gang i blant.

Blyantspisseentusiasten Matthew James Taylor beskriver flere spisser du trenger en kniv for å få til. Det er langt fra en triviell aktivitet. Spesialspisser har sine klare og nødvendige bruksområder. Et eksempler kan være om du skal spisse en tømmerblyant for å lage en bred skrujernaktig holdbar spiss for å lage rette streker. En bred spiss kan, om den dras sidelengs, kan lage en mye lengre tynn strek enn om du spisser en blyant til en tradisjonell konisk spiss. Den klassiske koniske spissen, som du får fra en vanlig blyantspisser, blir sløv etter noen få centimeter.

Tidligere, da de fleste tekniske tegninger ble laget med blyant, var den flate skrujerspissen en av flere spesialspisser som var i bruk. En annen var den lange blyspissen. Det er en spiss der treverket er fjernet mer enn en centimeter. Den har også sitt spesifikke bruksområde. Noen ganger når ingeniøren, eller den tekniske tegneren, lager tegninger med mange små detaljer, kan selve tykkelsen på blyanten komme i veien for sikten. Det er faktisk en reell problemstilling. I slike tilfeller kan den lange tynne spissen være redningen. Det krever en blyant av svært god kvalitet. Mange tekniske tegnere foretrekker en blyant som heter Tombow Mono 100. Noen mener at deres blyant i HB er verdens beste blyant. Jeg kan bekrefte at den er veldig god. Jeg har i bildet under brukt en blyant som av mange, i hvert fall patriotiske amerikanere, regnes for å være av tilsvarende kvalitet. Blyanten er den berømte Dixon Ticonderoga. Higonokami-kniven fjerner treverket med letthet og kan få frem den lange praktiske blyspissen som er ettertraktet av tekniske tegnere. Kunsten er å få det til uten å brekke blyet. Denne kniven egner seg også, i nyslipt tilstand, å skave forsiktig bort grafitten slik at du kan forme den ideelle brede skrujernaktige spissen for de lange tynne rette strekene.

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet begynte både blyantene og blyantspisserne å få en kvalitet som gjorde at den tradisjonelle pennekniven endelig kunne legges bort. På 1920-tallet påstod en blyantspisserprodusent i markedsføringen sin at det å spisse en enkelt blyant kunne ta opp til ti minutter med kniv. Det var antagelig ikke så langt unna sannheten. Dårlige blyanter med skjørt bly, og ofte sløve kniver lånt av kollegaen ved nabopulten, gjorde den daglige blyantspissingen til en krevende oppgave. Økonomien i en god kontorspisser var åpenbar. Dette var en tid da alle brukte blyanter på jobben. Jeg skal ikke gå videre inn i alle detaljer rundt den edle blyantspissekunsten, men kan, for dem som tørster etter flere detaljer, henvise til de to bøkene i referanselisten. David Rees har skrevet en bok som utelukkende handler om blyantspissing. Boken er på over 217 sider. Den er overraskende i den forstand at den både er underholdende og informativ. Den andre boken er et mesterverk om blyantens historie og tekniske utvikling. Den er skrevet av Henry Petroski. Den er en nytelse å lese. Den burde være obligatorisk pensum for alle som studerer til å bli ingeniør. Boken filosoferer blant annet over spørsmål som: Hva kom først – teori eller praksis? Hva er en ingeniør? Finnes det en eneste vitenskapelig artikkel som har gjort blyanten bedre?

Jeg lovet i innledningen også litt blyantspissforskning. Blyantproduksjon har alltid vært preget av hemmeligheter. Firmaene har selvsagt drevet med forskning og utvikling, men det de har oppdaget har blitt tatt vare på som statshemmeligheter. Av den knappe forskningen som har blitt publisert kan jeg nevne BOPP-forskning. BOPP står for: Broken Off Pencil Points. Visste du for eksempel at det er et nært forhold mellom hvordan de fysiske kreftene virker under riving av en fabrikkpipe i tegelstein og de kreftene som virker når en blyantspiss brekker under press? Dette hadde vært en artikkel som ville vært relevant for kontorgutten til Mr. Harold Ross. Kjenner du nysgjerrighet rundt dette spørsmålet kan jeg anbefale forskningen til den uavhengige ingeniøren Donald Cronquist. Cronquist publiserte i 1979 en artikkel om akkurat dette i tidsskriftet American Journal of Physics. Han skriver (Cronquist i Petroski 1989, s.245):

Some time ago I was clearing my desk top after completing an unusually long hand-written rough draft. I became mystified as I discovered a very large number of broken-off pencil points (BOPP’s) lying between and behind the books and other reference materials on my desk. The BOPP’s had apparently flown to these hiding places upon snapping off of my newly sharpened pencils. The mysterious thing about the collection of BOPP’s was that they were almost all nearly identical in size and shape.

… og så, nå som måka har satt seg på blyantspissen, er det tid for å runde av med et filosofisk spørsmål: Hva er det vi mister når kontorguttens spisskompetanse går tapt?

Referanser
Petroski, H. (1989). The Pencil. A History of Design and Circumstance. London • Boston: faber and faber
Rees, D. (2012). How to Sharpen Pencils. A practical and theoretical treatise on the artisanal craft of pencil sharpening, for writers, artists, contractors, flange turners, anglesmiths, and civil servants, with illustrations showing current practice. New York: Melville House

Illustrasjoner og bilder
Alle tegninger i denne spalten er laget av Kjartan Skogly Kversøy om ikke annet står skrevet. Det samme gjelder bildene i spalten.

Kjartan Skogly Kversøy er fast gjesteskribent på Fyllepenna.no, og hans spalte “Kjartaniske vers” kommer ut hver lørdag.