I fortiden ble menneskene klokere av mytene og fortellingene. Det var det de hadde. Det var den måten de skapte mening i det de ikke forstod og det de ikke kunne forklare. I motsetning til det vi kanskje liker å tro, så er det fortsatt slik at vitenskapen og rasjonaliteten langt fra makter å forklare eller forstå alt. Det er kanskje igjen på tide å heie på dem som elsker å fortelle fargerike historier.

For de som ikke fikk med seg første «Kjartaniske vers» etter sommeren, så var temaet blyanter og lykke. Dagens innlegg vil også utforske lykke og mening, men i dag skal det skje gjennom en fortelling om livet ved havet. Du skal få bli kjent med det mystiske snabeldyret. Snabeldyret Pernille ble så vidt presentert i et tidligere innlegg i vår. I dag skal dere få bli bedre kjent med henne. Jeg skal også vise hvordan du kan vekke til live den vakre lille skapningen, steg for steg, ved hjelp av dyppepenn, jerngallusblekk, fargeblyanter og kvalitetspapir.

Under kaia finnes det nemlig snabeldyr. De er små og rare og kommer bare frem når det er blitt mørkt. En av dem heter Pernille. En annen heter Esmeralda. Sommergjestene opplever dem sjelden. Pernille og Esmeralda er som snabeldyr flest – de er engstelige små vesenener. Nesten ingen har sett dem. Noen hevder de ble født av alt for livlig fantasi. Andre hevder at når dottene slipper ørene i løpet av natten, så har det vært snabeldyr på ferde.

Hvorfor finnes de bare under kaia? Det er et av naturens merkelige sammentreff. Det er det som kan skje når tilfeldighetene møtes på de minst sannsynlige stedene. Livet på jorden er ofte sånn. Evolusjonens aller mest utrolige tilpasninger oppstår gjerne fordi det finnes tilbud om en råvare ingen andre har tatt beslag i.

Har du ikke lurt på hvorfor dottene i ørene ofte forsvinner i løpet av natten når du ligger og sover ved havet? Har du ikke lurt på hvorfor du får den deilige kilende følelsen i kroppen når du kommer ut på kaia i den friske morgenluften? Du har nok det. Du har kanskje bare ikke sett alle sammenhengene. Eller kanskje du bare er en av dem som sløser med muligheten for morgenlykke og sover til langt ut på dagen …

Snabeldyrene er bitte små skapninger. De er en krysning mellom spissmus og kråkeboller. De har beholdt spissmusas silkemyke pels og videreutviklet den fleksible nesen. De har også tatt vare på kråkebollas kjærlighet til havet og den løsningsorienterte tankegangen. Men ikke noe av dette ville skjedd om ikke menneskene hadde bygget kaier og valgt å sove på dem om nettene. I Langesund, og i alle andre fiskerlandsbyer, har dette skjedd siden tidenes morgen. Det er her du finner skapningene. Dette hadde heller ikke skjedd om ikke menneskene hadde slektskap til havet og ørevoks i ørene. Ørene er menneskenes konkylier. De er et ugjendrivelig bevis for at menneskene opprinnelig kom fra havet.

En natt for veldig lenge siden skjedde det et mirakel. Det var en natt like etter at menneskene hadde begynt å lage kaier ved havet og begynt å sove på dem. De sov ikke der fordi de i utgangspunktet elsket å sove ved havet. Det var som det ofte er. Det var av nødvendighet. Når fisket var på sitt beste var det ikke tid til overs mellom de gode fangstene, sløyingen av fisken og den nye arbeidsdagen. Staute fiskere, som skulle forsørge sine familier, hadde selvsagt ikke tid til å gå hjem å sove. Hva gjør så en fisker som bare har fire timer mellom siste sløyde fisk og neste tur på havet? Han legger seg på kaia med klærne på og med ørevoksen på plass. En måned eller to i de samme arbeidsklærne, og med fravær vaskevann og såpe, gir perfekt grobunn for en overflod av både ørevoks og andre ting. Det er selvsagt ikke lenger sånn, så mirakelet hadde antagelig ikke skjedd i dag.

Noen kaller altså dette evolusjon, men det skjedde noe mer i forhistorien som også kan forklare det hele. En annen natt, for enda lenger siden, hadde Poseidon inngått et veddemål med musenes og rottenes gudinne Ninkilim. Musenes og rottenes gudinne hadde utfordret havets gud og vunnet. Poseidon var dermed kommet i gjeld til Ninkilim. Ninkilim ville etter hvert kreve inn gjelden sin. Hun forlangte å få ta del i menneskes skapelse og høste goder av sitt bidrag til evig tid. Poseidon var stolt og frustrert. Han irriterte seg over å stå i gjeld til Ninkilim. Han klekket ut det han trodde var en umulig utfordring. På den måten kunne han betale gjelden sin uten å miste ansikt. Ninkilim fikk under skapelsen av menneskene frihet til å lage hull på hver side av menneskenes hoder. Betingelsen var at hullene skulle skapes i havets bilde, gjøre dem vakrere og være til nytte for menneskene. Dersom Ninkilim kunne få dette til, så skulle hun få høste av grøden til evig tid. Ninkilim ble inspirert av skjellene i havet og gjorde menneskene enda vakrere ved å feste konkylier på hver side av hodene deres. Poseidon ble både overrasket og misunnelig. Han var smålig og hevnet seg i det skjulte. Han lot menneskenes nye hodekonkylier utsondre bitter voks som grøde. Ninkilim var ikke dum og forstod dette var en hevn, men hun var musenes og rottenes gudinne og var uansett ikke bortskjemt med overflod og luksus. Hun forvandlet småligheten, og på snedig vis nøytraliserte hun havgudens kjeltringstrek.

Ninkilim lot i hemmelighet en av sine mest trofaste skapninger formere seg med en av Poseidons utstøtte piggvesener. Slik ble snabeldyret under kaia skapt. Hvorfor kråkebolla var blitt forvist er det ingen som vet. Ninkilim lot det ørlille vesenet, en anelse større enn en ert, få en krevende oppgave. Vesenet skulle leve av grøden fra menneskenes konkylier. For snabeldyret var menneskenes ørevoks den mest velsmakende føde den kunne tenke seg. Ninkilim elsket nemlig alle sin små vesener og gav dem egenskaper som gjorde at de kunne finne lykke og mening under de mest krevende forhold.

Ninkilim var redd Poseidon skulle oppdage hennes utspekulerte løsning og utsatte derfor fødselen av det første snabeldyret til den dagen den første fiskeren la seg til å sove på en kai. Hverken fiskeren eller Poseidon forstod morgenlykken som oppstod den påfølgende morgenen. Når Poseidon endelig oppdaget Ninkilim’s lureri var det for sent. Ninkilim hadde gitt menneskene både et vakrere hode og en mulighet til å finne meningen med livet på alle verdens kaier. 

Snabeldyret er en mester i sitt diskrete arbeid og bidrar til menneskelige følelser selv Poseidon ikke makter å matche. Hver morgen, når en sliten fisker står opp og kjenner den vakreste lykke et menneske kan kjenne i sitt hjerte, kan de takke Ninkilim. Det er en lykke som bare tilkommer til den som har sovet på kaia og fått ørene møysommelig renset av et beskjedent lite snabeldyr. Det er lykken som bruser i sjelen i det dette mennesket står opp og drar inn havets friske morgenluft. I det øyeblikket fylles menneskenes konkylier av kaias vakreste melodier. Det er klukkingen og smattingen fra bølgene og sangen fra måkene.

Det måtte en fisker til for å forstå at noe foregikk om nettene. Fiskeren la seg om kvelden, ullen i hodet og sliten i kroppen, og våknet med friskhet i sjelen og letthet i hodet. Han undret seg over det hele. Han hørte måkenes vakre sang og bølgenes melodiske skvulp. Ikke noe av dette trengte inn i bevisstheten kvelden før. Noe må ha skjedd.

Det er ikke rart at fiskerne elsker havet og livet. Det er ikke mange sånne morgener som skal til før en kan si at hele livet var verd å leve. Selvfølgelig spiller solen og havet en rolle, men følelsen av nyfødthet kommer fra ørevoksfrie menneskekonkylier. Og hvordan ble de slik? Det vet vi som kjenner snabeldyrene under kaiene i Langesund og alle andre steder der barske fiskere lever sine hektiske liv.

Illustrasjoner, bilder og modeller
Alle tegninger i denne spalten er laget av Kjartan Skogly Kversøy om ikke annet står skrevet. Det samme gjelder bildene i spalten.

Kjartan Skogly Kversøy er fast gjesteskribent på Fyllepenna.no, og hans spalte “Kjartaniske vers” kommer på lørdager annenhver uke.