Sommeren 1827 bestemte John Williamson seg for å ta et modig sprang inn i fremtiden. Han ønsket å etablere sin egen bedrift. Williamson var tekstilforhandler. Han hadde funnet en flott eiendom. Den hadde en ideell beliggenheten for det han skulle i gang med.

En annen John, klokkemakeren John Budgen, hadde arvet en eiendom etter sin nylige avdøde far. Eiendommen lå i Croydon like sør for London. Bygningene befant seg i High Street. High Street var en sentral og travel gate. Det var viktig å holde god aktivitet i de store lokalene. Eiendommen hadde gode økonomiske muligheter dersom de ble brukt fornuftig. Akkurat i denne perioden var det mindre travelt enn han kunne ønske seg. Budgen hadde derfor bestemt seg for å leie ut lokalene.

Croydon var da som nå et viktig handelssentrum. Allerede i 1276 fikk stedet rettigheter fra kongen for å holde et ukentlig marked. Croydon utviklet seg over tid til å bli en av de viktigste markedsbyene i nordøstlige Surrey. Midt i byen lå Croydon Palace. Fra sekstenhundretallet og frem til 1781 var Croydon Palace sommerboligen til erkebiskopen. Det ble besøkt av både geistlige og kongelige. Palasset ble solgt og ble en del av selve byen i 1781. Erkebiskopen flyttet til Addington Palace som også befinner seg i Croydon. Mellom 1807 og 1898 var Addington Palace hjemmet til seks erkebiskoper. John Budgen sin flotte sentrumseiendom, som han nå ønsket å leie ut, lå altså innenfor grensene til det gamle Croydon Palace. Det var ettertraktede bygninger han ville leie ut.

Budgen kom fra en lang rekke med urmakere. Både John selv, faren William og onkelen, som også het John, var dyktige i faget sitt. Alle befant seg likevel litt i skyggen av den mer kjente farfaren, den store urmakeren og klokkemakeren Thomas Budgen.

Både Williamson og Budgen var altså håndverkere. De hadde begge fullført læretiden i faget de tilhørte. Det hadde gitt dem mulighet til å bli tatt opp i et håndverkslaug som beskyttet både yrkene og titlene deres. John Williamson hadde på denne måten fått retten til å bære tittelen “Linendraper” (tekstilforhandler) og John Budgen hadde tilegnet seg retten til tittelen “Watchmaker” (klokke- og urmaker).

Budgen hadde tilbudt å leie ut eiendommen til Williamson i 21 år. De hadde blitt enige om en årlig leie på £42. Det tilsvarer omtrent 60.000 norske 2022 kroner. Leien skulle betales to ganger årlig med den ene halvparten på Ladyday (25. mars) og den andre på Michaelmas Day (29. september). I følge kontrakten påtok Williamson seg også en lang rekke nøye spesifiserte forpliktelser. Det skulle holdes orden på vasker, avløp, takrenner, vinduer og alt annet som skulle til for å holde eiendommen i samme stand som da leiekontrakten ble inngått. 30. august 1827 ble leieavtalen signert med advokaten Geo Penfold Esquire som vitne. Avtalen skulle vare til samme dato i 1848.

Beskrivelsen av eiendommens plassering er i seg selv interessant. Det står i kontrakten at eiendommen grenser mot øst til High Street i Croydon, mot vest til Middle Street, mot syd til naboen Jane Moore, som var enke etter William Moore, og mot nord til naboen William Brown som var etterfølgeren til kjøpmannen John Keats (nok en John).

Jeg tror ikke det her er snakk om den berømte poeten John Keats, men det vekker nysgjerrighet at to personer ved med samme navn befant seg innen en times reise fra hverandre på omtrent samme tid. Poeten John Keats døde i 1821. Han ble etter sin død kjent og hyllet som en av verdens store poeter. I sin levetid ble flere av hans verk sterkt kritisert og beskrevet som uegnet for kvinner. Poeten John Keats døde i Roma av tuberkulose og ble begravet der. Han visste han kom til å dø og hadde planlagt hva som skulle stå på gravstenen. Keats døde ung, bare 25 år gammel, og på gravstenen står det følgene:

This Grave contains all that was Mortal, of a YOUNG ENGLISH POET, Who, on his Death Bed, in the Bitterness of his Heart, at the Malicious Power of his Enemies, Desired these Words to be engraven on his Tomb Stone – Here lies One Whose Name was writ in Water Feb 24th 1821

Hvordan vet jeg alt dette? Det er faktisk ganske tilfeldig. Verken Budgen eller Williamson var spesielt kjente personer. Det er egentlig heller ikke noe unikt med avtalen de inngikk. De hadde sannsynligvis blitt veldig overrasket over at en nordmann kom til å skrive om dem 195 år inn i fremtiden. 2022 var nok like fremmed og ubegripelig for dem som året 2217 er for meg. Den eneste grunnen til at jeg kan skrive denne historien er kvaliteten på selve den fysiske leiekontrakten de signerte. Moderne leiekontrakter ville nok ikke tåle 200 års lagring. Verken papiret eller trykksverten er spesielt holdbar på det meste vi lager av trykksaker i dag.

Vi kan bare forestille oss hva som vil skje med elektroniske kontrakter som blir lagret i skyen og på harddisker ved hjelp av komplisert teknologi. Det er teknologi som vi vet går relativt raskt ut på dato. Jeg har “nyere” informasjon, både bilder, programmer og tekst, lagret på 1,44 MB disketter. Så sent som i 1996 ble det anslått at det var fem milliarder slike disketter i bruk. De ble innført i 1986 og begynte å bli utfaset i 2003. Allerede i 2007 hadde bare 2% av nye PC-er en stasjon som kunne lese en slik diskett. I dag er disketter av denne typen uleselige for de fleste PC-er. Det meste av informasjonen som ble lagret på dem er allerede tapt.

På 1800-tallet var det en annen mentalitet når det gjaldt holdbarhet. Mange britiske kontrakter fra denne tiden var av en nesten ubegripelig høy kvalitet. Leieavtalen mellom Budgen og Williamson ble håndskrevet med jerngallusblekk på “papir” av dyreskinn.

Selve “papiret” ble levert av Messrs Boyle Stationers No.50 Carey Street Lincoln´s Inn. De var spesialister på kontorrekvisita til advokatkontorer. Arket kontrakten ble skrevet på var spesialprodusert for formålet. Dokumentet ble “Signed, sealed and delivered in the presence of Geo Penfold”. Han var advokat (solicitor) in Croydon. Avtalen har overskriften “Indenture”. Det viser til bølgemønsteret som ble skåret i overkant av kontrakten. Bølgemønsteret ble skåret gjennom flere eksemplarer av den samme kontrakten som en sikkerhet. Det var bare kontrakter som passet eksakt sammen som var gyldige. Alle kontrakter var håndskrevne, så de ble aldri 100% like. Ved hjelp av dette enkle sikkerhetsgrepet, en bølgeklippet kant, så ble det vanskeligere å forfalske denne typen kontrakter. I tillegg har kontrakten et grønt silkebånd festet med lakksegl og lagt gjennom en brett i papiret. Lakkselget og signaturen tilhørte John Williamson. Til slutt var det et blått notariusstempel med en påført avgift for offentlig arkivering. I dette tilfellet £1 and 10 shilling.

“Papir” av dyreskinn kalles gjerne pergament. Ofte brukes begrepet pergament ukritisk for alle typer dyreskinn inkludert enkelte typer fint papir. Pergament er strengt tatt alle typer dyreskinn som er bearbeidet til bruk for å skrive på med unntak av dyreskinn av kalv. “Papir” laget av kalveskinn kalles vellum (eller velin). Bedriften William Cowley er den siste bedriften i Storbritannia som produserer pergament og vellum. Frem til 2016 ble vellum brukt til å trykke arkiveksemplarer av nye britiske lover. Grunnen var den overlegne kvaliteten og holdbarheten. Det finnes for eksempel gode lesbare eksemplarer av religiøse tekster skrevet på vellum som er over 2000 år gamle. Bedriften William Cowley er nøye på å påpeke at ingen dyr avles spesielt for å bli til pergament eller vellum. Alt deres materiale kommer fra dyr som allerede inngår i enten kjøttproduksjon, ullproduksjon og/eller produksjon av meieriprodukter. Bearbeidingen er miljøvennlig og tradisjonell med lut som en sentral ingrediens.

Jeg må til slutt peke på håndskriften. Studer bildene nøye. Skriften er nydelig, tydelig og lettlest. Hvem som skrev dokumentet forblir en hemmelighet. Advokaten hadde kanskje en fast ansatt skriver. Advokaten Geo Penfold og leietager John Williamson er de eneste som har signert dette eksemplaret av kontrakten. Ingen av deres håndskrifter stemmer med kontraktens hovedhåndskrift. Kontrakten jeg har benevnes som en “counterpart”, så det virker som dette er John Budgen sitt eget eksemplar. Jeg antar i så fall at John Williamson hadde en kontrakt med det samme innholdet og det samme bølgemønsteret, men signert av John Budgen. Jeg tar gjerne innspill fra lesere som vet mer om denne formen for kontrakter enn meg.

Jeg vet faktisk ikke om kontrakten mellom Budgen og Williamson ble skrevet på pergament eller vellum, men la oss leke med tanken på at det er vellum. Kanskje kom skinnet fra en kalv som hadde vært så uheldig at den ikke overlevde sin egen fødsel. Kalveskinn fra nettopp sånne kalver var regnet som det aller mest eksklusive utgangspunktet for produksjon av vellum. Kalven ble ingen ku eller okse. Den produserte aldri melk. Den ble ikke til biff eller endte som en lenestol. Denne kalven ble noe mer. Den ble forvandlet til noe som tar vare på historie. Den har bidratt til at navnet, og noe av historien, til en hel rekke mennesker har blitt bevart i 195 år. Kanskje kan teksten som ble skrevet på skinnet til denne kalven også leses om 2000 år.

Bilder: Alle bilder er fotografert av Kjartan Skogly Kversøy

Kilder: Informasjonen til dette innlegget er i hovedsak hentet fra selve dokumentet som omtales og støttet opp med mer eller mindre sikker informasjon fra Wikipedia