Skip to content
Pennen er mektigere
  • Hjem
  • Ord og termer
  • Arkiv
  • Kategorier
  • Om oss
  • Kontakt
  • English blog
  • Search Icon

Pennen er mektigere

En blogg om håndskriving og skriveredskaper

Kjartaniske vers – Urmakeren, tekstilforhandleren, poeten, kalven og en overflod av menn ved navn John

Kjartaniske vers – Urmakeren, tekstilforhandleren, poeten, kalven og en overflod av menn ved navn John

20. august 2022 Kjartan Skogly Kversøy Comments 4 comments

Sommeren 1827 bestemte John Williamson seg for å ta et modig sprang inn i fremtiden. Han ønsket å etablere sin egen bedrift. Williamson var tekstilforhandler. Han hadde funnet en flott eiendom. Den hadde en ideell beliggenheten for det han skulle i gang med.

Underskriften til John Williamson sammen med hans eget litt utydelige lakksegl

En annen John, klokkemakeren John Budgen, hadde arvet en eiendom etter sin nylige avdøde far. Eiendommen lå i Croydon like sør for London. Bygningene befant seg i High Street. High Street var en sentral og travel gate. Det var viktig å holde god aktivitet i de store lokalene. Eiendommen hadde gode økonomiske muligheter dersom de ble brukt fornuftig. Akkurat i denne perioden var det mindre travelt enn han kunne ønske seg. Budgen hadde derfor bestemt seg for å leie ut lokalene.

Croydon var da som nå et viktig handelssentrum. Allerede i 1276 fikk stedet rettigheter fra kongen for å holde et ukentlig marked. Croydon utviklet seg over tid til å bli en av de viktigste markedsbyene i nordøstlige Surrey. Midt i byen lå Croydon Palace. Fra sekstenhundretallet og frem til 1781 var Croydon Palace sommerboligen til erkebiskopen. Det ble besøkt av både geistlige og kongelige. Palasset ble solgt og ble en del av selve byen i 1781. Erkebiskopen flyttet til Addington Palace som også befinner seg i Croydon. Mellom 1807 og 1898 var Addington Palace hjemmet til seks erkebiskoper. John Budgen sin flotte sentrumseiendom, som han nå ønsket å leie ut, lå altså innenfor grensene til det gamle Croydon Palace. Det var ettertraktede bygninger han ville leie ut.

Seglet til Williamson er solid forankret med et vevet silkebånd. Det er overveldende kvalitet i alle deler av denne kontrakten

Budgen kom fra en lang rekke med urmakere. Både John selv, faren William og onkelen, som også het John, var dyktige i faget sitt. Alle befant seg likevel litt i skyggen av den mer kjente farfaren, den store urmakeren og klokkemakeren Thomas Budgen.

Både Williamson og Budgen var altså håndverkere. De hadde begge fullført læretiden i faget de tilhørte. Det hadde gitt dem mulighet til å bli tatt opp i et håndverkslaug som beskyttet både yrkene og titlene deres. John Williamson hadde på denne måten fått retten til å bære tittelen «Linendraper» (tekstilforhandler) og John Budgen hadde tilegnet seg retten til tittelen «Watchmaker» (klokke- og urmaker).

Ser du nøye etter er både John Budgen og John Williamson nevnt med sine yrkestitler

Budgen hadde tilbudt å leie ut eiendommen til Williamson i 21 år. De hadde blitt enige om en årlig leie på £42. Det tilsvarer omtrent 60.000 norske 2022 kroner. Leien skulle betales to ganger årlig med den ene halvparten på Ladyday (25. mars) og den andre på Michaelmas Day (29. september). I følge kontrakten påtok Williamson seg også en lang rekke nøye spesifiserte forpliktelser. Det skulle holdes orden på vasker, avløp, takrenner, vinduer og alt annet som skulle til for å holde eiendommen i samme stand som da leiekontrakten ble inngått. 30. august 1827 ble leieavtalen signert med advokaten Geo Penfold Esquire som vitne. Avtalen skulle vare til samme dato i 1848.

Beskrivelsen av eiendommens plassering er i seg selv interessant. Det står i kontrakten at eiendommen grenser mot øst til High Street i Croydon, mot vest til Middle Street, mot syd til naboen Jane Moore, som var enke etter William Moore, og mot nord til naboen William Brown som var etterfølgeren til kjøpmannen John Keats (nok en John).

John Keats er i hvert fall nevnt

Jeg tror ikke det her er snakk om den berømte poeten John Keats, men det vekker nysgjerrighet at to personer ved med samme navn befant seg innen en times reise fra hverandre på omtrent samme tid. Poeten John Keats døde i 1821. Han ble etter sin død kjent og hyllet som en av verdens store poeter. I sin levetid ble flere av hans verk sterkt kritisert og beskrevet som uegnet for kvinner. Poeten John Keats døde i Roma av tuberkulose og ble begravet der. Han visste han kom til å dø og hadde planlagt hva som skulle stå på gravstenen. Keats døde ung, bare 25 år gammel, og på gravstenen står det følgene:

This Grave contains all that was Mortal, of a YOUNG ENGLISH POET, Who, on his Death Bed, in the Bitterness of his Heart, at the Malicious Power of his Enemies, Desired these Words to be engraven on his Tomb Stone – Here lies One Whose Name was writ in Water Feb 24th 1821

Første side av kontrakten. Det er bare å nyte den sirlige håndskriften

Hvordan vet jeg alt dette? Det er faktisk ganske tilfeldig. Verken Budgen eller Williamson var spesielt kjente personer. Det er egentlig heller ikke noe unikt med avtalen de inngikk. De hadde sannsynligvis blitt veldig overrasket over at en nordmann kom til å skrive om dem 195 år inn i fremtiden. 2022 var nok like fremmed og ubegripelig for dem som året 2217 er for meg. Den eneste grunnen til at jeg kan skrive denne historien er kvaliteten på selve den fysiske leiekontrakten de signerte. Moderne leiekontrakter ville nok ikke tåle 200 års lagring. Verken papiret eller trykksverten er spesielt holdbar på det meste vi lager av trykksaker i dag.

Andre side av kontrakten – det er synd at jeg ikke kan dele den nydelige duften av kalveskinn

Vi kan bare forestille oss hva som vil skje med elektroniske kontrakter som blir lagret i skyen og på harddisker ved hjelp av komplisert teknologi. Det er teknologi som vi vet går relativt raskt ut på dato. Jeg har «nyere» informasjon, både bilder, programmer og tekst, lagret på 1,44 MB disketter. Så sent som i 1996 ble det anslått at det var fem milliarder slike disketter i bruk. De ble innført i 1986 og begynte å bli utfaset i 2003. Allerede i 2007 hadde bare 2% av nye PC-er en stasjon som kunne lese en slik diskett. I dag er disketter av denne typen uleselige for de fleste PC-er. Det meste av informasjonen som ble lagret på dem er allerede tapt.

På 1800-tallet var det en annen mentalitet når det gjaldt holdbarhet. Mange britiske kontrakter fra denne tiden var av en nesten ubegripelig høy kvalitet. Leieavtalen mellom Budgen og Williamson ble håndskrevet med jerngallusblekk på «papir» av dyreskinn.

Det er viktig å ikke slurve når du skal kjøpe kontorrekvisita

Selve «papiret» ble levert av Messrs Boyle Stationers No.50 Carey Street Lincoln´s Inn. De var spesialister på kontorrekvisita til advokatkontorer. Arket kontrakten ble skrevet på var spesialprodusert for formålet. Dokumentet ble «Signed, sealed and delivered in the presence of Geo Penfold». Han var advokat (solicitor) in Croydon. Avtalen har overskriften «Indenture». Det viser til bølgemønsteret som ble skåret i overkant av kontrakten. Bølgemønsteret ble skåret gjennom flere eksemplarer av den samme kontrakten som en sikkerhet. Det var bare kontrakter som passet eksakt sammen som var gyldige. Alle kontrakter var håndskrevne, så de ble aldri 100% like. Ved hjelp av dette enkle sikkerhetsgrepet, en bølgeklippet kant, så ble det vanskeligere å forfalske denne typen kontrakter. I tillegg har kontrakten et grønt silkebånd festet med lakksegl og lagt gjennom en brett i papiret. Lakkselget og signaturen tilhørte John Williamson. Til slutt var det et blått notariusstempel med en påført avgift for offentlig arkivering. I dette tilfellet £1 and 10 shilling.

Avgiften er betalt

«Papir» av dyreskinn kalles gjerne pergament. Ofte brukes begrepet pergament ukritisk for alle typer dyreskinn inkludert enkelte typer fint papir. Pergament er strengt tatt alle typer dyreskinn som er bearbeidet til bruk for å skrive på med unntak av dyreskinn av kalv. «Papir» laget av kalveskinn kalles vellum (eller velin). Bedriften William Cowley er den siste bedriften i Storbritannia som produserer pergament og vellum. Frem til 2016 ble vellum brukt til å trykke arkiveksemplarer av nye britiske lover. Grunnen var den overlegne kvaliteten og holdbarheten. Det finnes for eksempel gode lesbare eksemplarer av religiøse tekster skrevet på vellum som er over 2000 år gamle. Bedriften William Cowley er nøye på å påpeke at ingen dyr avles spesielt for å bli til pergament eller vellum. Alt deres materiale kommer fra dyr som allerede inngår i enten kjøttproduksjon, ullproduksjon og/eller produksjon av meieriprodukter. Bearbeidingen er miljøvennlig og tradisjonell med lut som en sentral ingrediens.

Avgiften har også en bakside

Jeg må til slutt peke på håndskriften. Studer bildene nøye. Skriften er nydelig, tydelig og lettlest. Hvem som skrev dokumentet forblir en hemmelighet. Advokaten hadde kanskje en fast ansatt skriver. Advokaten Geo Penfold og leietager John Williamson er de eneste som har signert dette eksemplaret av kontrakten. Ingen av deres håndskrifter stemmer med kontraktens hovedhåndskrift. Kontrakten jeg har benevnes som en «counterpart», så det virker som dette er John Budgen sitt eget eksemplar. Jeg antar i så fall at John Williamson hadde en kontrakt med det samme innholdet og det samme bølgemønsteret, men signert av John Budgen. Jeg tar gjerne innspill fra lesere som vet mer om denne formen for kontrakter enn meg.

Signed, sealed and delivered

Jeg vet faktisk ikke om kontrakten mellom Budgen og Williamson ble skrevet på pergament eller vellum, men la oss leke med tanken på at det er vellum. Kanskje kom skinnet fra en kalv som hadde vært så uheldig at den ikke overlevde sin egen fødsel. Kalveskinn fra nettopp sånne kalver var regnet som det aller mest eksklusive utgangspunktet for produksjon av vellum. Kalven ble ingen ku eller okse. Den produserte aldri melk. Den ble ikke til biff eller endte som en lenestol. Denne kalven ble noe mer. Den ble forvandlet til noe som tar vare på historie. Den har bidratt til at navnet, og noe av historien, til en hel rekke mennesker har blitt bevart i 195 år. Kanskje kan teksten som ble skrevet på skinnet til denne kalven også leses om 2000 år.

Bilder: Alle bilder er fotografert av Kjartan Skogly Kversøy

Kilder: Informasjonen til dette innlegget er i hovedsak hentet fra selve dokumentet som omtales og støttet opp med mer eller mindre sikker informasjon fra Wikipedia

Print Friendly, PDF & Email

Kjartaniske vers
1.44 MB, 1276, Addington Palace, Archbishop, Carey Street, Counterpart, Croydon, Croydon Palace, Esquire, Geo Penfold, håndskrift, håndskrift med fyllepenn, håndskrift med penn, High Street, Indenture, jerngallusblekk, John Budgen, John Keats, John Williamson, klokkemaker, Kontrakt, lakksegl, Linendraper, Messrs Boyle Stationers, Middle Street, notarius, notariusstempel, Parchment, pennenermektigere.no, Pergament, Robert Kilwardby, Solicitor, tekstilforhandler, The Poet John Keats, vakker håndskrift, Vellum, Watchmaker, William Cowley

Post navigation

PREVIOUS
Gull fra arkivet 5 – «Den ideelle skolefyllepenn til den rette pris»
NEXT
Søndagssplitten – Hvordan skrive med fleksible splitter

4 thoughts on “Kjartaniske vers – Urmakeren, tekstilforhandleren, poeten, kalven og en overflod av menn ved navn John”

  1. Liv Skogly sier:
    20. august 2022, kl. 09:45

    Dette var en opptur på en helt vanlig lørdag, det er aldri forsent å lære noe nytt om tidligere tider. Hva de kunne! For en håndskrift! Bølgekanter…genialt!

    Svar
  2. Kjartan Skogly Kversøy sier:
    20. august 2022, kl. 11:53

    Takk for hyggelig kommentar. Kontraktene fra denne perioden er fantastiske. Jeg syns særlig de fra slutten av syttenhundretallet til tidlig nittenhundretallet har denne kvaliteten i tillegg til lesbarhet. All den innebygde sikkerheten, med bølger, bånd og stempler er ganske stilig.

    Svar
  3. Håvard Solstad sier:
    9. oktober 2024, kl. 23:06

    Hvorfor finnes det flere eksemplarer av dette dokumentet dersom det er ekte?

    (Ble nettopp lagt ut et på facebook, identisk, avgiftsmerket er identisk men litt ulikt pålimt)

    https://www.facebook.com/groups/357056394359318/permalink/8741251659273041/

    Svar
  4. Kjartan Skogly Kversøy sier:
    10. oktober 2024, kl. 08:49

    Hei Håvard,
    Takk for kommentaren. Jeg har undersøkt dokumentet som du henviser til på facebook. De er ikke det samme, men er av samme type. Alle disse dokumentene fra denne perioden så noenlunde slik ut. De har «Indenture» skrevet på toppen og har en skåret bølgete kant. Dette er ikke dyre gjenstander å kjøpe. Det er egentlig utrolig. Skulle du ønske å forsøke å forfalske et slikt dokument, ville bare «papiret» (dyreskinnet) koste mer enn det antikke dokumentet. Du måtte i tillegg skrevet med en gåsefjær og skaffet originalt jerngallusblekk, lakk, gravert antikke lakksegl og forfalsket det blå verdimerket. Det er kanskje mulig å få til, men det ville kostet en formue å gjennomføre. Nettopp det at disse dokumentene er så billige er en forsikring på at de er ekte. «Papiret» er vellum (kalveskinn) eller pergament (skinn fra andre dyr). Det finnes en leverandør i Storbritannia som fortsatt kan levere dette. Det er ikke billig. Alle disse dokumentene ble håndskrevet i to eller tre eksemplarer (noen ganger flere om det var mange selgere og kjøpere). Oftest en til kjøper, en til selger og en til det offentlige arkivet. Det blå merket er bekreftelse på at avgiften er betalt. Det er et helt vanlig tidsriktig merke. Det er som et moderne frimerke. Det ovenstående dokumentet er fra 1827, mens det på facebook er fra 1820. Alle leiekontrakter og kjøpskontrakter av eiendommer så ut som dette gjennom hele 1700- og 1800-tallet. De finnes i hopetall. Tenk på alle leiekontrakter og kjøpskontrakter som ble gjennomført i denne perioden. Veldig mange blir bevart nettopp fordi de er så vakre. Faktisk finnes det eksemplarer som ligner helt frem til 1. verdenskrig. Du får dem på Ebay for en hundrelapp eller to og oppover. Det er kun de med kjente navn, eiendommer eller hendelser som noen ganger kan være verd litt mer. Jeg er ikke opptatt av pengeverdien på disse, men kjøper dem for å utforske personene og stedene som er nevnt i kontraktene. Kjøp deg en og se. De er utrolige å holde i hendene og du vil raskt se at dette er ikke noe noen ville orke å forfalske til den lave prisen. Du får en fantastisk gjenstand som vil være holdbar i både 1000 og 2000 år om den blir bevart noenlunde skikkelig. Ingen dokumenter som blir skrevet i dag kan sammenlignes i kvalitet.

    Svar

Legg igjen en kommentar Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Ny til fyllepenner?

  • 10 Gode grunner til å skrive med fyllepenn
  • Oppdag gleden ved å skrive for hånd
  • Nybegynnerens guide til fyllepenner
  • Topp fem starterpenner
  • Guide til fyllepennvask
  • 10 myter om fyllepenner
  • Norske ord og termer

Tilfeldig innlegg:

Søndagssplitten – Miller Pen Co

I forrige utgave av Gull fra arkivet nevnte jeg Miller Pen Co. De var en pennefabrikk i Oslo, som vi hittil ikke har skrevet så mye om her på bloggen. De har vært på radaren min en god stund, men det har vært vanskelig å finne noe særlig informasjon om dem, utover en og…

Read More Read More

Print Friendly, PDF & Email

Faste spalter

  • Søndagssplitten
  • Kjartaniske vers
  • Blekkfang
  • Nylig fylt

Norske skriveredskaper

  • Den Norske Fyllepennfabrikk / PAN
  • Dorn / College
  • OMON
  • Arnold Wiig
  • Miller Pen Co
  • Norsk Reynolds
  • Norske Ballografverker
  • Norway Penholder
  • Norske blekkprodusenter
  • Den Norske Blyantfabrikk / Oslo Blyantfabrikk
  • Andre norske blyantfabrikker

Nyttige lenker

  • Sosiale medier:
  • Pen Addicts Norway (Facebook)
  • Nettbutikker:
  • Tudos
  • Lush Dive
  • Lille Notis
  • Fru Steens

Meta

  • Logg inn
  • Innleggsstrøm
  • Kommentarstrøm
  • WordPress.org
© 2025   All Rights Reserved.