Dette innlegget ble opprinnelig publisert 13. mai 2020. Siden da har jeg funnet en del mer informasjon om Dorn og College Fyllepennfabrikk, og jeg republiserer nå en tungt revidert versjon av dette innlegget.

I desember 1949 meldte Dagbladet at det endelig skulle anlegges en norsk fyllepennfabrikk, og at den skulle ligge i Ski. Østlandets blad motviste dette ryktet. De kunne bekrefte at det skulle settes opp et fabrikkbygg etter New Deal-prinsippet, hvor flere små bedrifter leide seg inn i samme bygg, men de hadde ikke hørt noe om noen fyllepennfabrikk.

Noen måneder senere, 12. april 1950, kunne de derimot bekrefte at jo, det skulle faktisk starte opp en fyllepennfabrikk i Ski, nærmere bestemt i Siggerudgrenda i Vellumstadvika. Bygget var reist av gårdbruker Arne Karlsrud, og skulle inneholde landhandleri, kafé og diverse småindustri. Karlsrud fortalte til Østlandets blad at han hadde leid ut noen lokaler til en “oslomann som har satt i gang – så vidt jeg vet – landets eneste fabrikk for helfabrikata av fyllepenner. Det er ikke de vanlige kulepennene som det visstnok er en del av fra før, men virkelige kvalitetsmessige penner av det slaget vi har importert fra utlandet tidligere”.

Oslomannen Karlsrud snakket om var Jens Kristian Hejer. Hejer var født i 1886, og kom opprinnelig fra Idd, som i dag er en del av Halden kommune. Han tilbragte dog nesten hele sitt voksne liv utenlands. I 1920 var han ansatt i Norway East Africa Trading Co. (NEAT), og ble utpekt som norsk konsul i Zanzibar.

Han satt i dette vervet i tre år, før han i august 1923 fikk avskjed i nåde, trolig fordi han hadde fått seg en ny jobb som direktør for den nyoppstartede fabrikken til O. Mustad & Søn i Karlovac, Jugoslavia (dagens Kroatia).

Han ble værende i Jugoslavia i mange år. I 1935 opprettet norske myndigheter et visekonsulat i nettopp Karlovac, og igjen fikk Kristian Hejer et konsulverv. I 1937 fikk han tildelt den jugoslaviske St. Savaordenen IV klasse for innsatsen. I 1947 ble fabrikken i Karlovac nasjonalisert, og Hejer tok da med familien sin tilbake til Norge.

To år senere, 22. november 1949, registrerte han Dorn Fyllepennfabrikk A/S i handelsregisteret.

Selskapet hadde hovedkontor i Oslo, men selve fabrikken ble våren 1950 etablert i dette nye lokalet i Siggerud på Ski. Det var dyrt å bygge industriarealer i Oslo, og mange selskaper anla handelskontorer i hovedstaden, men la fabrikkvirksomheten utenfor byen. Det var i den forbindelse at Arne Karlsrud så sitt snitt, og satte opp et industribygg på tomta si, hvor Dorn og flere andre små firmaer leide lokaler til sin drift.

Dorn var et ambisiøst firma, som satte seg som mål å produsere 100 000 penner og mekaniske blyanter i året. Det skulle være rimelige penner som hvermannsen kunne ha råd til, og de første pennene som ble produsert solgte for 16-20 kroner per stykk. Maskinene på fabrikken ble i utgangspunktet lånt fra Sverige, men antakelig kjøpt opp av fabrikken etter hvert.

Fabrikken hadde flere forbindelser til Sverige som det er litt vanskelig å nøste opp i. De som jobbet på fabrikken omtalte mange av delene de monterte med svenske navn (gummislangene kalte de “blåsor”, blant annet), og fabrikken hadde til å begynne med en ung, svensk formann som het Göran Nilsson.

Det var flere forsøk på å starte opp fyllepennproduksjon i Sverige på 40-tallet. Den første av de svenske fabrikkene skal angivelig ha vært Aktiebolaget Stockholms Reservoarpennfabrik i 1944, som hadde et tett samarbeid med den mer kjente danske Penol-fabrikken. Det var også en fabrikk på Strømstad på slutten av 40-tallet, som gikk konkurs (både maskiner og en del personell fra denne fabrikken endte tidlig på 50-tallet opp hos Arnold Wiigs fabrikker på nettopp Idd, samme sted Kristian Hejer kom fra).

Fyllepennindustrien i Norge var relativt ny da Dorn startet opp. Den Norske Fyllepennfabrikk hadde holdt på en stund, men på 30-40-tallet ble antakelig brorparten av pennene deres fortsatt fabrikkert i Tyskland, og bare montert i Norge. Når man nå skulle begynne å lage penner mer eller mindre fra bunnen av, var det nok naturlig å hente hjelp og ekspertise fra Sverige, som hadde holdt på med fyllepennproduksjon en stund allerede.

Fabrikken hadde 10 arbeidere, som høsten 1950 søkte om å organisere seg gjennom Ski og omegns jern- og metallarbeiderforening. Der fikk de avslag, og ble sendt videre til Norsk kjemisk industriarbeiderforbund, ettersom de jobbet mest med plastmaterialer. Det vites ikke hva resultatet hos dette forbundet ble, men man kan jo tenke seg at det ikke var helt enkelt å vite hvilket forbund fyllepennarbeiderne passet best inn i. Dette var en ny industri her i landet.

Firmaet skiftet navn til College Fyllepennfabrikk A/S i desember 1952, skjønt på dette tidspunktet hadde de kalt pennene “College” en stund allerede. Det var fortsatt Jens Kristian Hejer som sto som enebestyrer, men bare en måned senere, 2. januar 1953, døde han.

Fabrikkeierens dødsfall var imidlertid ikke enden på fabrikken og penneproduksjonen. 22. april 1953 sto det en annonse i Aftenposten om en fyllepennfabrikk som var til salgs. Kontaktadressen som oppgis er Akersgata 16 i Oslo, som var samme adresse som forretningskontoret til fabrikken.

Det virker som man klarte å finne nye eiere, for etter en ekstraordinær generalforsamling 7. juli samme år ble det i Norsk Lysingsblad meldt at selskapets formann var Ludvig Jonathan Beckman. Thor Beckman fikk meddelt selskapets prokura, og mye tyder på at det var han som tok over som daglig leder.

Interessant nok kom også Ludvig Beckman opprinnelig fra Idd. Jeg er usikker på hvilke familieforhold det var mellom Ludvig og Thor Beckman, men så vidt jeg har klart å finne ut var Thor født i 1928, så han kan kanskje ha vært sønnen til Ludvig. De var begge statsautoriserte revisorer. Ludvig hadde sitt eget revisjonskontor i Oslo, og var blant annet revisor for Dagbladet. Senere tok Thor over denne jobben for Dagbladet, så det er flere ting her som tyder på at han antakelig jobbet for den eldre Beckman.

De tok altså over College Fyllepennfabrikk i 1953. Deretter er det litt ullent hva som skjedde videre, og jeg har bare klart å finne noen små hint her og der. 26. mai 1954 tok Ludvig Beckman ut en patent på noe han kalte “Snappy” i forbindelse med fyllepennfabrikken, men den lille notisen jeg har funnet om dette i Norsk tidende for det industrielle rettsvern fra 1955 sier ikke noe mer om hva dette var for noe, og jeg har ikke lyktes med å finne mer info andre steder.

10. november 1954 sto det en annonse i Aftenposten om “Fyllepennfabrikk til salgs”. Der sto det følgende:

Fyllepennfabrikk til salgs: Komplett maskinelt utstyr for produksjon av fyllepenner og skrublyanter skal selges, da lokalene skal benyttes for andre formål. Av utstyret nevnes: revolverdreiebenk, automatdreiebenk, centerless slipemaskin, forgyllingsbad med likeretter, 2 store monteringsbord med fast belysning og remdrift, freseutstyr for flere arbeidere, masse førsteklasses spesialverktøy, polermaskin med vifte. Videre en rekke deler og halvfabrikata, tilstrekkelig for flere tusen penner. En del vellagrede råvarer. Alt skal selges en bloc, og selgerne har antydet en pris av kr. 42 000, eller nærmeste bud.

Det er snakk om såpass mye utstyr at dette nødvendigvis må ha vært en fabrikk av en viss størrelse. Mengden utstyr stemmer ganske godt overens med det antall ansatte vi vet at College hadde. Men vi kan ikke vite hundre prosent sikkert at annonsen gjaldt denne fabrikken. Det kan nemlig ha vært Arnold Wiig i Halden, som også la ned penneproduksjonen sin omtrent på denne tiden. Det er lite som tyder på at College fortsatte å lage penner etter dette, men selskapet eksisterte fortsatt en god stund til.

I 1956, for eksempel, finner vi en oppføring på College Fyllepennfabrikk i Norges Handelskalender, fortsatt med Thor Beckmann som disponent og kontor i Akersgata 16.

Når man søker på “College fyllepenn” i avisarkiver og lignende, får man en del treff på midten av 50-tallet. Spesielt i 1954 ser det ut til at disse pennene var populære premier i loddtrekninger i diverse aviser, og jeg har også funnet en prisliste fra Misjonsbokhandelen på Gjøvik, som fortsatt hadde College-penner i mars 1955. Etter 1955 er det derimot slutt på så og si alle referanser til College-fyllepenner.

Likevel: vi finner faktisk en oppføring for College fyllepennfabrikk i Oslo adressebok så sent som i 1978. Adressen blir da oppgitt som Munkedamsv. 3B. Det er vanskelig å si sikkert om de fortsatt var aktive på dette tidspunktet. Definitivt ikke som fabrikk, men kanskje som importør av andre penner.

Med tanke på hvor mange penner de visstnok produserte på denne fabrikken, er det overraskende vanskelig å finne penner fra Dorn eller College i dag. Det tok meg flere år fra jeg begynte å lete etter dem, og til jeg klarte å skaffe meg noen få, og i dag har jeg én Dorn-penn og tre College-penner i samlingen min. Det er naturlig å sammenligne dem med Pan-pennene, som også ble produsert i Norge på 50-tallet.

For meg virker det som at kvaliteten på Pan-pennene var mye høyere enn Dorn og College. Fabrikken på Ski benyttet materialer som krymper over tid. Alle pennene jeg har fra Dorn og College bærer preg av dette. Resultatet er at man har penner hvor hettene ikke nødvendigvis lar seg skru ordentlig på, og hvor metallringene på hettene gjennom årene har løsnet fordi materialet rundt dem har krympet.

Disse pennene har med andre ord ikke tålt tidens tann like godt som Pan-pennene. Det er da også interessant å merke seg at mens Pan hadde garanti mot fabrikasjonsfeil på ubestemt tid, var garantitiden for College-pennene bare på ett år fra kjøpsdatoen.

Jeg har satt i stand to av mine penner: en Dorn-penn og en College Lux, og når man ser bort fra skavankene beskrevet over her, er de begge utstyrt med overraskende gode – og veldig fleksible – splitter. Det var absolutt ikke noe galt med skriveegenskapene til disse pennene, og da de var i salg kunne man kjøpe dem for en relativt billig penge sammenlignet med mange andre fyllepenner på markedet den gangen. Jeg er fristet til å si at de to pennene jeg har i skrivbar stand fra denne fabrikken har bedre skriveegenskaper enn noen av Pan-pennene jeg har prøvd. Og det sier sitt, for Pan-pennene er også veldig gode å skrive med.

Kilder

Noen av kildene under er avisutklipp jeg har hatt liggende i flere år, og som jeg ikke klarer å finne igjen på nett. Jeg har lenket opp til de kildene jeg har klart å finne igjen.

Opplysningene om den svenske arbeidslederen og begrepsbruken (“blåsor), kom fra en telefonsamtale jeg hadde for noen år siden med Anne Marie Rønvik. Moren hennes jobbet på fabrikken, og hun hjalp selv til med enklere oppgaver nå og da.

Morgenbladet, 17.06.1920 – “Utenriksvæsenet”
Morgenposten, 25.08.1923 – “Fra Statsraad igaar”
Den 17de Mai, 22.01.1935 – “Konsulata”
Vestopland, 14.10.1937 – “Ordensutnevnelse”
Norges Handelskalender, 1940 – “Jugoslavia”
Halden Arbeiderblad, 05.12.1949 – “Norske fyllepenner snart”
Østlandets Blad, 05.12.1949 – “New Deal-prinsippet tenkt anvendt i Ski”
Østlandets Blad, 12.04.1950 – “Norsk fyllepennfabrikk igang i Siggerudgrenda”
Fædrelandsvennen, 24.08.1950 – “Dorn fyllepenn”
Handelsregistre for Kongeriket Norge, 1950 – “Dorn Fyllepennfabrikk”
Aftenposten, 22.04.1953 – “Fyllepennfabrikk”
Handelsregistre for Kongeriket Norge, 1953 – “College Fyllepennfabrikk”
Aftenposten, 10.11.1954 – “Fyllepennfabrikk til salgs”
Oppland Arbeiderblad, 12.03.1955 – “Fyllepenner”
Norsk tidende for det industrielle rettsvern, 1955, vol. 45 – “Snappy”
Norges Handelskalender, 1956 – “College Fyllepennfabrikk”
Akers-posten, 28.11.1964 – “75 år”
Haldenbiografier 1, 1973 – “Kristian Hejer”
Hytta på Hvaler, 1977 – Bilde av Thor Beckman
Nordmenn i Afrika, Kjerland/Bang, 2002 – “1920-årene: Kristian Hejer og Hans Severin Lund – siste år i Zanzibar”
Østlandets Blad, 12.04.2012 – “Riv skiten, ellers blir det dagbøter”
Østlandets Blad, 06.06.2012 – “Mamma jobbet på fyllepennfabrikken”
Nordicwomeninfilm.com – Artikkel om Grethe Hejer, Kristian Hejers datter