Omon var et helt ukjent pennemerke for meg, fram til jeg i fjor høst snublet over en avisartikkel om dem fra Bergen arbeiderblad 27. januar 1951. Etter å ha lett ganske mye etter mer info om dem siden da, har jeg bare måttet konstatere at det ikke finnes stort mer enn det som sto i denne artikkelen, samt noen få veldig korte notiser og reklameannonser jeg har klart å finne.

Jeg publiserte den aktuelle avisartikkelen her på bloggen i september, men ettersom de var en norsk fyllepennfabrikk synes jeg de fortjener å få et innlegg også denne uka, når fokuset er på norske fyllepenner, selv om jeg altså ikke har funnet ut så mye mer om dem siden september.

Omon ble startet opp i Bergen av optiker Martin O. Nielsen i februar 1949. Hvis jeg har forstått det riktig var fyllepennfabrikken en del av Nielsens firma, men ledelsen av fabrikken ble overtatt av Martin Grahl Madsen i mars 1951. I tillegg til Madsen hadde fabrikken 3-4 ansatte som jobbet med selve produksjonen.

Pennene ble laget av ebonitt, og hadde gullsplitter. De ble dreid for hånd, og alt bortsett fra splittene ble laget fra bunnen av i produksjonslokalene i Bergen. Ebonitten og splittene ble importert fra utlandet, og det kan virke som at hovedutfordringen var tilgang på gullsplitter. Omon var opptatt av god kvalitet, og de var ikke villige til å fire på prinsippene og ta i bruk stålsplitter, som på den tiden var av langt dårligere kvalitet enn de er i dag, og hadde en tendens til å ruste relativt raskt. Samtidig var det begrenset hvor mange gullsplitter som ble importert, og dette begrenset også størrelsen på produksjonen til en viss grad.

Alt tyder på at dette var gode penner, og til konkurransedyktige priser. De kostet rundt 27-28 kroner, og lå dermed midt i smørøyet blant andre mer kjente pennemerker rent prismessig.

Det er lite sannsynlig at Omon holdt på mer enn noen få år før de ga seg. De eneste annonsene man kan finne for Omon-penner er fra tidlig på 50-tallet. Til gjengjeld virker det som at disse pennene ble solgt i hele landet, så produksjonen må nødvendigvis ha vært av en viss størrelse.

Jeg håper jeg skal klare å finne ut mer om disse pennene etter hvert. Inntil videre er det litt sparsommelig med informasjon, men det er jo artig å vite at det ble produsert fyllepenner i Bergen også, og ikke bare i Oslo og omegn.