Det er fortsatt mange som mener at man ikke kan skrive med fyllepenn hvis man er venstrehendt. Dette er dessverre en seiglivet myte som får mange venstrehendte til å la være å i det hele tatt prøve. Det er også helt feil. I dette innlegget skal jeg se litt på hvordan fordommene mot venstrehendte har oppstått, og prøve å komme med noen tips til de som skriver med venstre hånd, og som har lyst til å bruke fyllepenn.

Man kan fint bruke fyllepenn som venstrehendt, men det å skrive med venstre hånd kommer med noen utfordringer som høyrehendte ikke har. Det finnes måter å jobbe seg rundt disse på, og det skal vi se på mot slutten av dette innlegget. De som har fulgt bloggen en stund har kanskje lagt merke til at jeg selv skriver med venstre hånd. Det setter noen få begrensninger, men det handler mer om skrifttype enn om skriveredskap. Å holde på med kalligrafi, og måtte forholde seg til spesifikke, standardiserte skriftformer, kan absolutt være utfordrende som venstrehendt. Man holder pennen i en annen vinkel til papiret, så stump- og flekssplitter vil ikke nødvendigvis gi tykkere strek på de samme stedene som om man skrev med høyre hånd. Men det å jobbe med sin egen håndskrift, og å skrive generelt, trenger ikke å være problematisk. De aller fleste venstrehendte vil fint kunne bruke fyllepenn, skjønt i noen tilfeller må man kanskje gjøre noen små justeringer i måten man skriver på. Det kommer vi tilbake til i andre halvdel av dette innlegget, men først har jeg lyst til å se på litt etymologi om venstre-/høyre-begrepene, historikk om venstrehendte, og hvordan de som skriver og gjør andre ting med venstre hånd har blitt behandlet opp gjennom årene.

Etymologi

På mange språk omtaler man høyre som “rett” (“right” på engelsk, eller “rechts” på tysk, for eksempel), mens engelske left, stammer fra gammelengelsk “lyft”, som betyr “svak, dum, tullete”. Det franske ordet for venstre, gauche, betyr “klønete”. Italienske sinistro betyr “uhellsvanger, truende, sørgelig”, og spanske izquierda betyr “feil/ugunstig hånd”.

På norsk stammer ordet høyre fra norrøne “høgri”, som betyr “bedre/greiere”, men det norske ordet venstre er ikke negativt ladet på den samme måten som i så mange andre språk. Det norske ordet har utgangspunkt i germanske “wenistra”, som betyr “elske/like”. Man sier jo at venstre er hjertesiden, som styrer følelser, og dette blir kanskje understreket av etymologien til ordet.

Så langt, så godt, men her til lands har vi også et annet begrep som har blitt brukt til å beskrive de som er venstrehendte. Keivhendt har mer negative konnotasjoner. Keiv betyr “skjev, vridd vrang”, og er ikke akkurat et flatterende ord å bruke om noen. Det er også et begrep som jevnt over er på vei ut, nettopp på grunn av at enkelte venstrehendte kan oppfatte det som diskriminerende. Det er likevel mange som fortsatt bruker dette ordet.

Hvor og når startet diskrimineringen av venstrehendte? Det er litt vanskelig å si, men det er vel med de venstrehendte som det er med så mange andre som har skilt seg ut ved å være annerledes på en eller annen måte gjennom historien. La oss se litt på historikken.

Ehud

En av de eldste referansene vi trolig har til venstrehendthet finner vi i Det gamle testamentet. I Dommernes bok, kapittel 3 kan vi lese:

“Det var Ehud, Geras sønn, av Benjamins ætt; han var keivhendt. Israelittene sendte ham en gang med gaver til Eglon, kongen i Moab. Ehud laget seg et tveegget sverd som var en alen langt, og spente det på seg under klærne, på høyre side”.

…

“I det samme rakte Ehud ut sin venstre arm, grep sverdet som han hadde på høyre side, og stakk det i livet på ham, så håndtaket fulgte bladet inn”.

Senere i samme bok, kapittel 20, vers 15 og 16 kan man lese om en hær på over 26 000 mann, hvor sju hundre var keivhendte.

Ehud ble, i følge Det gamle testamentet, sendt av Gud for å redde israelittene fra moabittenes undertrykking. Han drepte moabittenes konge, og ledet senere israelittene i et stort slag som de vant. Han var en helt, og beskrevet som venstrehendt. Det er derfor litt uklart hvorfor man i den europeiske middelalderen, hvor kirken kontrollerte så godt som hele samfunnet, anså venstrehendte som “djevelens barn”, og forbant keivhendthet med hekseri og svart magi.

Viktoriatiden

I 1856 laget den franske forfatteren og okkultisten Eliphas Levi en tegning av en karakter han kalte Baphomet. Baphomet var i utgangspunktet et symbol knyttet til forfølgelsen av tempelridderordenen på 1300-tallet, men med Levis tegning fikk denne karakteren en ny fødsel og betydning. Baphomet ble nå et symbol for det okkulte, og en representant for dualiteten mellom godt og ondt. På tegningen peker høyre hånd mot den lyse og dydige vei, mens venstre hånd peker ned på den mørke og syndige vei.

Denne okkulte symbolikken kan kanskje ha bidratt til at venstrehendte ikke ble akseptert i vestlige samfunn under viktoriatiden. Foreldre bandt fast barnas venstre hender for å tvinge dem til å bruke høyre. I senere tid ble det teoretisert at venstrehendthet også var knyttet til stamming, dysleksi og generelt lavere intelligens. Tidlig på 1900-tallet avkreftet vitenskapen det meste av dette, og kom frem til at disse problemene i stor grad heller var et resultat av diskrimineringen de venstrehendte hadde blitt utsatt for. Men tankegodset, fordommene og usikkerheten hang i lenge, både blant lærere og foreldre. Å være venstrehendt ble ofte forbundet med skam og en følelse av mindreverdighet.

Venstrehendthet i skolen

I boken “Skolealderen – Utviklingsforhold, sygdomslære og hygiene” fra 1927, skrevet av Dr. Med. Carl Schiøtz – chef for skolelægevesenet i Oslo, finner vi noen avsnitt om keivhendte barn. Det er godt gjemt nesten sist i kapittel 2: “Skolealderens sygdommer m.m.”, blant ting som tuberkulose, talefeil, plattfot, masturbasjon (jepp, det ble også regnet som en “sygdom”), hysteri, tobakkmisbruk, mongolisme og sinnsygdommer. Schiøtz skriver der følgende:

Blandt majoriteten av alle raser er der en sterkere funksjonell utviklet venstre hjernehalvdel. Den spesialiserte ferdighet eller evne, knyttet til de åndelige fenomener tale og tenkning, er vanligvis sterkest utviklet på hjernens venstre side. Hos en liten del av individene er forholdet omvendt: istedenfor den vanlige høie funksjonelle utvikling i venstre hjernebark er det høire side som viser denne eiendommelighet. En følge herav synes det i såfall å være at de nærmeste bevegelses-centrer, nemlig centrene for venstre hånd, blir de mest spesialiserte for bruk, mens høire hånds centrer blir hjelpende.”

…

“Man bør huske at oplæring av et kjevhendt barn til å skrive vanlig skrift medfører en ganske forskjellig muskelvirksomhet sammenlignet med hvad der ellers er tilfellet; undervisningen blir mer anstrengende.
En bevisst streben efter å fremkalle like god bruk av begge hender som et undervisningsideal er uvidenskapelig og må avvises. Hvis et tilfelle av ren kjevhendthet også viser andre hithørende tegn – bruk av fortrinsvis venstre fot, fiksering med venstre øie og så videre -, så er barnet sannsynligvis “høire-hjernet” og de beste resultater opnåes ved å la kjevhendtheten ha sin naturlige utvikling. Dog vil det ha sine fordeler ved god intellektuell utvikling om også en viss brukbarhet av høire hånd blir tidlig utviklet for visse almindelige formål, jfr. verktøi eller kontrollapparater innrettet for høire hånd.”

Det er med andre ord tydelig at man allerede i 1927 hadde vitenskapelig grunnlag for å si at venstrehendte burde få skrive med venstre hånd. Men som Schiøtz skriver innledningsvis var det fortsatt en gammeldags holdning til det i skoleverket:

“At dette pedagogisk viktige kapittel ikke står klart for enhver pedagog, tør fremgå av en bemerkning fra en skolebestyrer til dette arbeidets forf.: “En slem uvane”. Var det en blott og bar uvane, måtte naturligvis opdragelsen legge direkte an på å utrydde den.”

Forskning om venstrehendthet på 50-tallet

Man gikk gjennom en gradvis holdningsendring blant lærere og foreldre utover 1900-tallet, hvor venstrehendthet gikk fra å være “en lei uvane” eller noe man måtte forsøke å “kurere”, til å heller være noe man prøvde å legge til rette for. Men selv i midten av århundret var det store variasjoner i holdninger til både foreldre og lærere mange steder. Det var også rundt 1950 at forskere for alvor begynte å gjennomføre studier om venstrehendthet i skoleverket. I Scandinavia ble dette arbeidet i stor grad initiert og ledet av svensken Arne Trankell, som gjennomførte en stor studie med de første fire klassetrinnene i Stockholmsskolene fra 1949 og gjennom store deler av 50-tallet. Den norske litteraturen jeg har funnet om venstrehendthet i skolen har i stor grad også støttet seg på Trankells funn.

Trankell, og senere kollegaer av ham i andre skandinaviske land, forsøkte å kartlegge hånddominansen til barn da de begynte på skolen. Barn som viste en preferanse for å bruke venstre hånd, gikk gjerne gjennom nærmere undersøkelser hos skolepsykologen, som etter en del tester, og i samarbeid med foreldre og lærere, kom fram til hvilken hånd det ville være best for barnet å bruke til skriving. Rundt en tredel av barna som i første omgang viste venstrehåndsdominans, ble styrt over til å skrive med høyre i stedet, fordi man gjennom undersøkelsene kom fram til at venstrehåndsdominansen ikke var verre enn at det ville være mulig for dem å øve seg opp til å skrive godt med høyre hånd. De resterende to tredelene fikk lov til å skrive med venstre hånd, og fikk da et eget opplegg for dette. På skoler hvor dette opplegget med psykolog ble innført, så man også at det ble lettere for både lærere og foreldre å godta de barna som endte opp med å skrive med venstre hånd.

Her er det viktig å merke seg at folk flest ikke er helt høyre- eller venstrehendt. Det er ikke svart-hvitt, men heller en gradert skala. Nettopp derfor kan det være forholdsvis enkelt for noen venstreskrivende barn å gå over til å skrive med høyre i stedet, mens det for andre er helt umulig.

Utfordringer med å skrive med venstre hånd

Tore Vassdal oppsummerte utfordringene med å skrive med venstre hånd på en glimrende måte i sin bok “Venstrehendte barn i skolen” fra 1964:

“Skal venstreskriveren følge den eldre håndskriftens obligatoriske skrå retning og samtidig holde pennen om lag som høyreskriverne, vil han være tilbøyelig til å stikke hull på papiret med pennesplitten fordi denne da får samme retning som selve bokstavene. Da lyset i skolestua kommer fra venstre, vil venstreskriveren med hånden kaste skygge over papiret der han skal skrive, og da hånden kommer til å følge etter pennen langs skriveretningen, vil han stadig skjule det han har skrevet. Venstreskriveren vil også ha lett for å søle til papiret når han skriver med blekk, fordi hånden vil gli over bokstavene før blekket er tørt.”

Det er i denne sammenhengen verdt å nevne at en moderne fyllepennesplitt er mer avrundet på spissen enn det som var vanlig før i tiden, så det at spissen graver seg ned i papiret, eller at den skraper opp papirfiber som legger seg i splitten og tetter blekkflyten er ikke lenger noe problem. Skal man skrive med dyppepenn, derimot, kan man fort oppleve dette, ettersom dyppesplittene ofte er litt skarpere. Som venstrehendt kan man også oppleve at splitten “hekter” seg fast i papiret, og spruter blekk utover. Da det var vanlig med dyppepenn på skolen, fikk man tak i egne splitter for venstrehendte som hadde avrundet spiss, nettopp for å bøte på disse problemene.

Da skolene i Norge etter hvert gikk over fra dyppepenn til fyllepenn utover 60-tallet, ble det enklere for venstrehendte. Og i nyere tid, hvor man heller ikke bruker fyllepenn lenger, men stort sett holder seg til blyant, og kanskje kulepenn/filtpenn e.l. har mange av problemene som venstrehendte hadde i hine hårde dager forsvunnet. Men de andre utfordringene Vassdal lister opp eksisterer fortsatt i høyeste grad, og kunne spesielt på midten av 1900-tallet være grunn nok til å prøve å få ungene over til å skrive med høyre hånd hvis det var mulig. I motsetning til i dag, hvor håndskriften kan oppfattes å være nær ved å forsvinne helt, var det å kunne skrive raskt, effektivt og forståelig for hånd en vesentlig ferdighet som alle måtte beherske på 50- og 60-tallet. Og det er ingen tvil om at det er mindre komplisert å være høyrehendt, spesielt når man skal skrive med blekk.

Leonardo Da Vinci

Leonardo Da Vinci var angivelig venstrehendt, og fant sin egen løsning på problematikken med skrivestilling, lysforhold og slikt: han skrev vanligvis sine egne notater speilvendt. På den måten kunne han i prinsippet bruke pennen akkurat som en høyrehendt gjør:

Metoder for å “fremelske høyrehendthet”

Vassdal rådet foreldre til å prøve å påvirke barn til å bruke høyre hånd før de begynte på skolen. Allerede i 9-måneders-alderen kan man begynne å se en tendens til håndpreferanse hos barnet. Her mente Vassdal at foreldrene hadde mulighet til å snu tendensen over mot høyre så lenge de brukte de riktige hjelpemidlene, og oppmuntret barnet, helst uten at barnet skjønte det selv. Han skrev:

“Det nytter ikke med trusler, skjenn eller smekk over fingrene. Best er det om en kan påvirke barna til å bruke høyre hånd uten at de selv er klar over det. Burt anbefaler foreldrene å plassere de tingene barnet vil ha fatt i, slik at de ligger best til rette for høyre hånd, og utenfor rekkevidde for venstre. Legg f. eks. skjeen godt til høyre for tallerkenen når barnet skal spise, eller drei litt på stolen barnet skal sitte på, slik at høyre hånd kommer best til”.

Det var likevel ikke alltid at dette var nok til å konvertere barnet til høyrehendt. Om det skrev Vassdal:

“Dersom det viser seg at et barn holder fast på tendensen til å bruke venstre hånd trass i rimelig påvirkning fra foreldrenes side, er det viktig at barnet blir akseptert som venstrehendt. Hvis høyrehendthet ikke lar seg fremelske, skal vi avholde oss fra forsøk på å tvinge den fram. Stadig mas om at barnet skal bruke “den pene” eller “den rette” hånden kan skape mismot og få barnet til å føle seg ufritt i samvær med andre. I sin ytterste konsekvens kan for mye mas om saken føre til at barnet får motvilje mot, og kanskje holder seg unna virksomheter hvor høyre hånds udugelighet kommer for dagen. Vi skal huske at det å være venstrehendt ikke er en rein vanesak, selv om vanen nok spiller en rolle. Hvis barnet holder fast på venstredominansen, gjør vi rettest i å la barnet forstå at vi mener det ikke er noe dårligere stilt av den grunn. Barnet bør ikke få inntrykk av at venstrehendthet er et lyte”.

Når man begynner på skolen har ofte hånddominansen satt seg, så i mange tilfeller er det for sent å snu på det når man har kommet så langt. På 50-60-tallet var det likevel mange lærere som mente at det var såpass store ulemper med å skrive med venstre hånd, at de krevde at samtlige elever skrev med høyre av prinsipp.

Jeg har selv en far som lærte å skrive på slutten av 50-tallet, og som mener at han trolig ville ha skrevet med venstre hånd i dag om han hadde fått bestemme selv da han begynte på grunnskolen. I hans tilfelle vil jeg anta at man enten kom fram til at han ikke var “venstrehendt nok” til at han burde fått skrive med venstre hånd, eller at han hadde en lærer som av prinsipp mente at alle burde skrive med høyre.

Skolen i dag

Jeg har ikke klart å finne mye informasjon om opplegg for venstrehendte i skolen i dag, og mistenker at det er opp til barna selv å finne løsninger når de skal skrive for hånd, eller gjøre andre ting hvor det kan være en ulempe å bruke venstre hånd i stedet for høyre. Det er også mye mindre fokus på håndskrift i skolen i dag, og så vidt jeg vet ingen standardisert skriftform som barna må lære. Skriftformen blir i hvert fall ikke håndhevet like strengt av lærerne i dag som det var vanlig å gjøre for et par generasjoner siden. Det gjør det også lettere for de som skriver med venstre hånd å tilpasse håndskriften sin slik at den fungerer for dem.

Det viktigste er at barna skriver med den hånden de er mest komfortable med selv. Skriveredskapene som brukes i dag er også lettere å bruke for venstrehendte. Du kan fint skrive med både blyant, kulepenn og mange andre typer penner uten fare for å gni blekket utover med hånden etterpå, eller å grave spissen på skriveredskapet ned i papiret.

Tips for å lykkes med håndskriving som venstrehendt

I andre halvdel av dette innlegget har jeg samlet en del tips til de som skriver med venstre hånd, og da spesielt de som bruker fyllepenn. Som jeg skrev innledningsvis er det ikke noe problem å skrive med fyllepenn om man er venstrehendt, men det kommer med noen utfordringer som høyrehendte ikke har, og som ikke nødvendigvis har blitt påpekt av lærere og foreldre under oppveksten. Punktene under er delvis basert på mine egne erfaringer, og delvis på informasjon jeg fant i kildematerialet mens jeg jobbet med dette innlegget.

Skrivestilling

Det er to forskjellige skrivestillinger som er vanlig å bruke blant venstrehendte. Begge kompenserer på hver sin måte for problematikken hvor man drar hånda gjennom det man nettopp har skrevet, og begge har sine styrker og svakheter:

På 50-tallet var det vanlig at lærere instruerte de venstrehendte elevene til å skrive med hånden under linja. Dette var først og fremst på grunn av sittestillingen. Denne skrivemåten var dessuten tilnærmet speilvendt fra det som var den mest gunstige stillingen for høyrehendte, og dermed var det nok også mange flere lærere som følte seg mer komfortabel med den. Men da Arne Trankell begynte med sine undersøkelser, oppdaget han at hele 86% av de venstrehendte elevene instinktivt valgte å skrive med hånden over linja. Dette ga en tilsynelatende mer klønete sittestilling, men samtidig viste undersøkelsene at denne skrivestillingen jevnt over ga en mye bedre håndskrift enn hos de som skrev med hånden under linja.

Hvis man liker å skrive med fleksibel pennesplitt, kan overlinjestillingen hindre at man får utnyttet potensialet i splitten, ettersom fleksibiliteten fungerer best når man drar pennen etter seg på nedstrøkene i bokstavene. Om man ønsker å skrive med mye fleks vil det derfor lønne seg å lære å holde hånden under linja.

Vinkel på arket

Skriver man med hånden over linja kan man raskt ende opp med å sitte delvis bøyd over arket, og med armen i en krokete og ubehagelig stilling. Dette kan løses ved å vri papiret litt mot venstre. Man kan også unngå en vridd ryggstilling ved å stille pulten forholdsvis høyt (evt. sitte på en lav stol), slik at man får albuen lenger fram uten å måtte bøye hele overkroppen over bordet. Dermed kan man unngå å vri ryggen for å få armen over linja man skriver på.

Underlinjeskrivere kan også være tjent med å prøve ut forskjellige vinkler på papiret man skriver på, både for å få en mer komfortabel bevegelse i håndledd og fingre, men også for å få bedre sikt over det man nettopp har skrevet.

Sikt

En annen potensiell utfordring for venstrehendte er at ettersom de beveger hånden etter pennen, vil de heller ikke alltid se det de nettopp har skrevet. Hånden kommer i veien for sikten. For underlinjeskrivere blir resultatet ofte at man sitter og bøyer seg delvis over arket for å se over hånden. Det er en lite gunstig sittestilling for rygg og nakke hvis man skal skrive lenge. Det at man ikke kan se teksten man nettopp har skrevet oppleves kanskje ikke som problematisk for alle, men det kan ha innvirkning på både jevnheten i håndskriften, og ikke minst flyten i språket. Det kan også føre til en mer langsom skrivehastighet fordi man av og til må løfte hånden for å se hva man har skrevet.

For venstrehendte kan det derfor være gunstig å holde litt lenger bak på pennen enn for høyrehendte, spesielt hvis man skriver med hånden under linja. Da får man hånden og fingrene litt lenger ned, og bort fra teksten, hvilket gir bedre sikt. Dette gjør også at man kan holde hånden mer på skrå opp mot arket, og fortsatt unngå å dra den gjennom linja man skriver på, hvilket gir en friere og mer komfortabel skrivestilling.

Å skrive med håndleddet eller med fingrene

Overlinjeskriving gir mye av den samme typen bevegelser som høyrehåndsskrivere har, spesielt ved kursiv skrift. Forskjellen er at den venstrehendte dytter pennen foran seg, i stedet for å dra den etter hånden over arket. Dette gir en sideveis bevegelse i håndleddet som gjør det lettere å kontrollere skriften.

Ved underlinjeskriving beveger man i stedet pennen på en annen akse, som går på tvers av det som kanskje føles mest naturlig. Skriver man med hånden under linjen blir man dermed nødt til å bruke fingrene mer aktivt, mens håndleddet gjerne blir ganske statisk. Det kan fort føre til en større muskulær belastning for hånden, ettersom det dermed er de minste musklene som gjør det meste av jobben.

Skriver man med hånden under linjen vil det kunne være mer ergonomisk å legge arket litt på skrå mot venstre, og tillate seg selv en håndskrift som heller mot venstre, i stedet for høyrekursiv.

Skriftform/håndskrift

Det er viktig å velge en håndskrift som fungerer med venstre hånd. Det er ikke sikkert at spencerian script med 52° helling mot høyre er det beste alternativet hvis man er venstrehendt og holder hånden under linja, for eksempel. Det er viktig å huske at mange av standard-skriftformene opp gjennom årene har vært konstruert for å være effektive når man skriver med høyre hånd. De er på ingen måte tilpasset venstrehåndsskrivere. Jeg vil anbefale at venstrehendte tar seg tid til å eksperimentere med sin egen skrift, lek med utformingen av bokstavene, prøv forskjellige grader av helling, både mot høyre og venstre, eller for den saks skyld skriv med bokstaver i rett vinkel fra linja. Finn den skrifttypen som føles mest komfortabel for deg, og samtidig er leselig.

Grep

Det finnes mange ulike typer pennegrep. Personlig har jeg bare erfaring med to av dem: dynamisk tripod-grep, som er det man gjerne lærer som “korrekt” grep på skolen, og statisk tripod-grep, hvor hånden ligger mer flatt mot bordet. Et dynamisk grep vil fungere godt for overlinjeskrivere, men for de som skriver under linja kan det gi en klønete vinkel på håndleddet. Skriver man med hånda under linja kan det derfor være lurt å vri hånden litt mer mot høyre, slik at håndbaken kommer nesten flatt mot papiret, og pekefingeren ligger oppå pennen, med tommelen og ringfingeren på hver sin side.

Ved å legge hånden mer flatt mot bordet og holde pekefingeren oppå pennen belaster man pekefingeren litt mer, men man får også albuen lenger ut fra kroppen, og dermed større bevegelsesfrihet enn man får med et dynamisk tripod-grep. For venstrehendte kan derfor det såkalte dynamiske grepet ende opp med å være langt mer statisk enn det statiske tripod-grepet, hvis det gir mening.

Hvorfor er dette vanskeligere for venstrehendte, når underlinjeskriving med venstre egentlig bare er en speilvending av hvordan høyrehendte skriver? Vel, det er ikke helt speilvendt. Høyrehendte kan legge hånden litt lenger oppe, på den samme linja som de skriver på, uten å dra blekket utover, ettersom de aldri fører hånden gjennom det de nettop har skrevet uansett. Venstrehendte underlinjeskrivere må holde hånden lenger ned, og med et dynamisk tripod-grep blir da armen liggende klemt helt inntil kroppen hvis man skal unngå en ubehagelig vinkel i håndleddet. Dette kan igjen føre til at man sitter og vrir ryggen mot høyre for å gi plass til skrivearmen.

Lysforhold

En av de store ulempene med overlinjeskriving er at det kan være vanskelig å få godt nok lys ned på papiret. Underlinjeskriving gir generelt mindre skygge på papiret. Med lys fra høyre bør man få ganske gode lysforhold, uavhengig av skrivestillingen man bruker. Hvis man holder hånden under linja kan man også ha lys forfra uten problemer, mens ved overlinjeskriving kan dette føre til at hånden kaster skygge på papiret.

Valg av penn, blekk og papir

Hvis man ofte kommer i skade for å dra hånda gjennom det man nettopp har skrevet, og det er vanskelig å endre skrivestillingen for å unngå det, kan man vurdere om man bør gjøre noe med skriveredskapene. Bruk gjerne en penn med en tynn og forholdsvis tørr splitt. Japanske fyllepenner som Pilot, Platinum og Sailor kan fås med ganske tynne splitter som ikke legger igjen så mye blekk. Det finnes også hurtigtørkende fyllepennblekk. Private Reserve har blant annet hurtigtørkende varianter av en del blekk.

Papiret har mye å si for hvor fort blekket tørker, og hvor lett det er å gni blekket utover. Tomoe River-papir, hvor blekket gjerne blir liggende ganske lenge oppå papiret, er ikke nødvendigvis det beste valget for venstrehendte som sliter med blekkluss. Det kan være bedre å velge et papir som absorberer blekket raskere. Her er det en balansegang, ettersom papir som trekker til seg blekket raskere ofte kan føre til problemer med fjæring og gjennomblødning. Dette er likevel et mindre problem hvis man bruker en tynn pennesplitt. Leuchtturm har notatbøker som har funnet en fin balanse her, etter min mening.

Oppsummering

Det er ingen tvil om at de som instinktivt ville skrive med venstre, og som ble tvunget over til høyre stilte med et stort handikapp i skriveundervisningen gjennom mange generasjoner. Jeg anser meg selv som såkalt “manuelt ambilateral”, altså at jeg leder med venstre hånd i mange sammenhenger (for eksempel når jeg skriver og tegner), men med høyre i andre (jeg holder alltid kniv og saks i høyre, blant annet). Jeg er også utdannet klassisk slagverker, et håndverk hvor det er et viktig poeng å trene opp begge hendene til å bli like sterke og i stand til å gjøre det samme. På ungdomsskolen forsøkte jeg i lange perioder å snu om på hvilken hånd jeg brukte, nettopp for å trene opp begge hendene til å bli like gode i alt. Jeg gikk i månedsvis og prøvde å skrive med høyre hånd, blant annet, men selv for meg, som ikke er en “ren kjevhendt”, og dermed antakelig ville blitt tvunget til å skrive med høyre for seksti år siden, var det utrolig anstrengende å skrive med høyre, og skriften ble aldri i nærheten av like god som med venstre, uansett hvor mye jeg øvde på det. Som slagverker har jeg også øvd mye, over mange, mange år, på å lede med høyre i stedet for venstre hånd. Det er jeg relativt komfortabel med nå, men det har tatt målrettet arbeid over veldig lang tid, og kommer fortsatt ikke naturlig i mange sammenhenger.

Før det ble vanlig med datamaskiner og nettbrett i skolen, var det å kunne tegne og skrive for hånd et utrolig viktig uttrykksmiddel for barn. Å tvinge noen til å skrive med feil hånd er det samme som å ta fra dem friheten til å uttrykke seg optimalt skriftlig og kunstnerisk. Det er i bunn og grunn knebling. Og i mange tilfeller ble de venstrehendte barna sett ned på som dumme og tunglærte, nettopp fordi de ikke klarte å skrive like fint eller like raskt som de andre i klassen, når faktum var at de ikke stilte på like vilkår. Hvor godt man skriver er også knyttet til hvor godt man leser, så disse barna ble på mange måter fratatt en del muligheter til å kunne bli de beste utgavene av seg selv senere i livet. Jeg er helt sikker på at det var mange, gjennom flere generasjoner med barn og unge, som fikk dårligere resultater på skolen på grunn av det, og dermed også færre valgmuligheter når de skulle velge utdanning og arbeid i voksen alder. Jeg er selv glad i å skrive og tegne, og etter å ha gjort research til dette innlegget er jeg utrolig takknemlig for at jeg tilhører en generasjon hvor det var greit å holde blyanten og pennen i venstre hånd i grunnskolen. Hadde jeg blitt tvunget over på høyre hånd ville nok det raskt og effektivt drept både skrivegleden, og kanskje den generelle lysten til å uttrykke meg kreativt. Og hadde jeg i ung alder blitt tvunget til å alltid lede med høyre hånd når jeg spilte tromme, ville jeg neppe ha kommet opp på et høyt nok spilleteknisk nivå til at det ville vært aktuelt for meg å utdanne meg til musiker.

Vi som er venstrehendte i dag skal derfor være takknemlige for jobben som ble gjort av Arne Trankell, Tore Vassdal og mange flere på 50- og 60-tallet for å normalisere og “av-tabufisere” venstrehendthet. Samtidig merker jeg meg at det ikke er et veldig standardisert opplegg for håndskriftopplæring i skolen lenger, hverken for høyre- eller venstrehendte. For min egen del var det først i voksen alder, etter at jeg begynte å skrive med fyllepenn, at jeg ble bevisst på hvordan jeg kunne skrive mer komfortabelt som venstrehendt.

Jeg håper dette innlegget vil være til hjelp for andre som skriver med venstre hånd. Og for lesere som ikke skriver med venstre hånd selv, kan det kanskje bidra til å skape bevissthet. Plutselig sitter man der med et venstrehendt barn eller barnebarn i skolealder som kan trenge noen tips til håndskriving som de ikke får på skolen.

Kilder

– Bibelen
– Norsk etymologisk ordbok (Yann De Caprona – 2013)
– Skolealderen – Utviklingsforhold, sygdomslære og hygiene (Carl Schiøtz – 1927)
– En undersøking av barn med avvikende hånddominans i Stavanger og Drammen folkeskoler (Hans-Jørgen Gjessing – 1958)
– Om venstrehendthet – Hovedoppgave ved Statens bibliotekskole (Eva Aschim – 1970)
– Venstrehendte barn i skolen (Tore Vassdal – 1964)

Toppbildet i dette innlegget er hentet fra boken “Venstrehendte barn i skolen” av Tore Vassdal.