Jeg har etter hvert en del italienske penner i samlingen min, men det er spesielt tre av dem jeg føler fanger essensen i hva italienske luksuspenner er. Det er tre penner som har klart å kombinere design, materialer og funksjon på en utmerket måte, og som ikke minst utfyller hverandre. Og det er tre penner som i aller høyeste grad forvalter den klassiske italienske fyllepennestetikken.

De tre pennene er Leonardo Cuspide Blue Sea, ASC Gladiatore Medio Arco Bronze og Montegrappa Extra 1930 Shiny Lines/Dove.

Dette innlegget er tenkt som en introduksjon til en serie med innlegg jeg planlegger å skrive om italienske pennemerker. Det er nemlig interessant at penneindustrien står såpass sterkt akkurat i Italia. De italienske pennene har en unik estetikk som det kan være spennende å se litt nærmere på. Ikke minst er det en del sammenhenger mellom de ulike merkene som også er fascinerende.

Som for eksempel det at både Nettuno, Maiora og Leonardo er merker som har vokst ut av konkursen til Delta, eller at ASC er en direkte fortsettelse av OMAS, eller at Leonardo er de som faktisk har laget mange av ASC-pennene. Og rett før jul kom nyheten om at Delta vil gjenoppstå, denne gangen som en del av Maiora. Det er så mange koblinger mellom disse merkene, og det skal bli spennende å prøve å nøste litt opp i det i løpet av våren.

Utgangspunktet mitt for dette dypdykket ned i middelhavsk skrivekultur er altså disse tre pennene. Det er noe spesielt med å skrive med dem. De rører ved meg, og inspirerer ordene jeg fester på papiret. De er så mye mer enn bare skriveredskaper. Dette er presisjonsinstrumenter, og små kunstverk.

Dette er penner som syder av historie og tradisjoner. De nærmest strutter av sjel. Man kan kjenne det italienske temperamentet i dem når man skriver med dem. Og det er penner som liker å bli skrevet med. Det er ikke meningen at disse pennene skal ligge til pynt. De skal brukes! Helst daglig! De vil bare bli finere med noen bruksmerker her og der.

Jeg har kalt dette innlegget «en perfekt italiensk trio», men en av tingene som gjør italienske penner så spennende er jo nettopp mangelen på perfeksjonisme. Den kliniske perfeksjonen man ofte finner i blant annet tyske og japanske penner er dyttet bort til fordel for sjel og lidenskap, middelhavsdønningene som slår inn mot Amalfikysten, vinden som risler gjennom de toskanske vinrankene, solen som steker ned på ruinene av to tusen år gammel arkitektur. Det er en varme og en personlighet i disse pennene som man – i mine øyne – ikke finner i andre penner.

En annen interessant ting med Italienerne er at de både er veldig tradisjonsbundne, men også er noen av de som i nyere tid har stått for flest nyvinninger i fyllepennbransjen. Mange av pennene fra Visconti og Pineider er utpreget moderne penner, med nye materialer, fyllesystemer og design. Disse to merkene er helt i front når det kommer til å brøyte vei for ny teknologi i en ellers ganske arkaisk bransje, i motsetning til de jeg har snakket om tidligere i dette innlegget, som heller forvalter den klassiske italienske pennetradisjonen.

Tradisjon, design og nyvinning. Håndverk, kreativitet og lidenskap. Dette er stikkord som kan brukes til å beskrive italienske pennemerker. Men det strekker seg mye lenger enn til penneindustrien. Man kan bruke akkurat de samme begrepene til å beskrive bilindustrien i landet, for eksempel, eller italiensk mote. Det er noe i den italienske folkesjelen som fostrer fram denne typen estetikk. Jeg har lyst til å utforske det nærmere, prøve å finne ut konkret hva det er som gjør at italienerne er så gode på akkurat dette. Hva er det som gjør dem så unike?

Italia skal altså følge bloggen som en rød tråd gjennom hele våren. Det vil komme et nytt innlegg knyttet til dette temaet omtrent en gang i måneden framover.