Søndagssplitten – Kongen og fyllepennen
Denne siste uka har fyllepenner vært i vinden som aldri før, og det som kan krype og gå av medier har skrevet side opp og side ned om dem. Jeg snakker selvfølgelig om pennene Charles III har brukt når han har signert diverse dokumenter i forbindelse med at han tiltrer som konge i Storbritannia.
De fleste fyllepennentusiaster har vel vært litt ekstra oppmerksomme når klipp av den nye kongen sine mange signeringer har gått sin seiersgang i mediene. Kongen bruker nemlig konsekvent fyllepenner når han signerer alle disse viktige dokumentene. Det er jo interessant nok i seg selv, men når han i tillegg hadde et aldri så lite sinneutbrudd mot en lekkende fyllepenn da han skulle signere en protokoll i Nord-Irland på tirsdag – og det hele ble fanget på film – ja, da ble det raskt full fest i mediaredaksjonene verden rundt. Hos Dagbladet fylte overskriftene om denne ene saken hele PC-skjermen når man åpnet nettavisen deres onsdag kveld.
“Oh God, I hate this pen!”
– Kong Charles III
Alt fra psykologer til kongehuseksperter har lagt ut om sine meninger om dette opptrinnet. Alskens synsere har sagt sitt, men underlig nok har jeg ikke sett mange avis- eller TV-reportasjer hvor man har fått en fyllepennekspert til å uttale seg. Det er mange meninger og teorier om hvorfor den nybakte kongen reagerer som han gjør. Han er under et vanvittig press, og har nok hatt noen temmelig hektiske dager samtidig som han sørger over tapet av moren. Det er fristende å bruke begrepet “å hoppe etter Wirkola” her, men det føles som en kraftig underdrivelse når man ser på hvor store sko Charles III har å fylle etter moren, så høyt elsket og respektert som hun var. Hun var den lengstsittende britiske monarken gjennom tidene, og de aller fleste nålevende briter har aldri opplevd noen andre på tronen enn henne. Hele landet er i en enorm omstilling fra en monark til den neste, og midt oppi dette forventes det at Charles kontrollerer følelsene sine og opptrer med en konges stoiske ro og verdighet. Det er ikke rart at det kan koke over og oppstå ett og annet følelsesutbrudd innimellom.
“I can’t bear this bloody thing! …what they do every stinking time!”
– Kong Charles III
Jeg er usikker på hvilken penn kongen brukte i dette tilfellet. Hans personlige penn, som han blant annet brukte da han signerte eden under innsettelsen sin 10. september, er en Montblanc Meisterstück 146 Solitaire Le Grand i sølv, men det var ikke den han brukte under den infamøse signeringen i Nord-Irland. Det var kanskje heller en penn som hadde blitt lagt fram til ham? Man kan se at denne pennen også er sølvfarget, men at hetta bare kan dras rett av, mens på en Montblanc Meisterstück må den skrus av. Det kan kanskje ha vært en Parker Sonnet? Det stemmer i hvert fall godt overens med fasongen på pennen i videoen, samt at den ikke har skruhette.
Dronning Elizabeth foretrakk Parker-penner selv, og skrev ofte med en Parker 51. Mange av de gamle Parker-pennene (deriblant 51) var både holdbare og svært pålitelige, men nyere penner fra dette merket har dessverre ikke helt samme status.
Men hva var det egentlig som skjedde? Hvorfor lakk pennen? Er det virkelig for mye forlangt at en konge kan få en fyllepenn som fungerer som den skal? Med et så stort støtteapparat som han har rundt seg finner jeg det merkelig at ingen har tenkt på å faktisk teste pennen før han skulle bruke den.
Det er vanskelig å si hvorfor akkurat denne pennen begynte å lekke. Og det er slett ikke sikkert at det faktisk var en lekkasje heller. Det kan hende at noen hadde fylt den, og glemt å tørke av splitten og grepseksjonen etterpå. Det kan hende noen hadde ristet litt på den, eller at den hadde vært med på et fly, og dermed blitt utsatt for trykkforskjeller som hadde presset ut litt blekk. Alt dette er ting som kan gjøre at det blir liggende blekk inni hetta som søler til grepseksjonen og oppleves som en lekkasje. Det kan også ha vært brukerfeil fra kongens side. Kanskje var dette en helt ukjent penn for ham, som skrev på en annen måte enn han er vant til. Kanskje rykket han litt i pennen da han dro av hetta, slik at han ristet blekk ut til splitten og lederen. Kanskje kom han borti splitten eller lederen med fingrene på ett eller annet tidspunkt, og gned selv blekket utover grepseksjonen. Eller det kan rett og slett ha vært en produksjonsfeil eller skade på pennen.
Uansett hva som var feil med pennen var resultatet en konge som mistet fatningen i noen sekunder, og et samlet mediakorps som kastet seg over ham som sultne ulver. Noen synes kanskje han tar vel på vei over å få litt blekksøl på fingrene. For oss som har en lidenskap for fyllepenner er blekkete fingre nærmest å regne som et hederstegn, men for en konge, som helt sikkert har en lang rekke møter, representasjonsoppdrag, signeringer og folk han skal hilse på, er det ikke nødvendigvis så fint å komme med flekkete og skitne fingre. Vi vet jo alle hvor vanskelig fyllepennblekk kan være å få bort. Det skal vanligvis mer til enn bare en håndvask eller to.
Det virker som at de fleste tilgir Charles for det lille utbruddet, og har forståelse for at han er en mann under enormt press, midt i en sorgprosess, og trolig med for lite søvn flere netter på rad. Han er også godt opp i normal pensjonsalder, og man kan vel bare tenke seg at det har vært lange dager med få pauser den siste tiden. At han er sliten, og at det kommer til uttrykk gjennom noen kraftgloser når han må signere med en penn som ikke virker som den skal, er vel noe de fleste kan ha forståelse for. Jeg vet i hvert fall at jeg selv har hatt lignende utbrudd mot flere av pennene mine når de ikke har oppført seg, og det har vært under langt mindre stressende forhold enn de kong Charles står overfor.
Det virker som at kongen selv også har lært at det lønner seg å bruke en penn han kjenner godt når han skal signere ting. Noen dager etter denne hendelsen signerte han en protokoll under et besøk i Cardiff i Wales. Også her var det lagt fram en penn kongen kunne bruke, men han avslo den pent, og fant fram sin egen Montblanc Meisterstück 146 fra innerlomma i stedet:
Penneentusiaster verden over trykker den ferske kongen til sitt bryst. Han gir uttrykk for noe vi alle har følt på mange ganger. Vi kjenner oss igjen i situasjonen, og har forståelse for frustrasjonen hans når pennen ikke gjør det den skal. Det bidrar til å menneskeliggjøre ham. Han er en av oss!
Og han er virkelig en av oss. Tross denne dårlige opplevelsen med en fyllepenn fortsetter han jo å bruke dem. Han kunne lett gått over til en annen type penn med mindre risiko for blekk-uhell, men han fortsetter å bruke fyllepenner. Jeg tror kongen innerst inne er en fyllepennentusiast.
Kong Charles’ personlige favorittpenn er som sagt en Montblanc Meisterstück 146 Solitaire Le Grand i sterlingsølv. Montblanc lager veldig gode penner som brukes av statsmenn og -kvinner i hele verden. Den er absolutt en konge verdig, men hadde det ikke vært mer passende om den britiske kongen brukte en britisk penn?
Det er ikke veldig mange britiske pennemerker lenger, men noen få er det da. Conway Stewart lager for eksempel nydelige penner. De har flere penner som kunne passet, men jeg har to andre forslag som jeg synes er bedre:
Hvis jeg var kong Charles, ville jeg gått for en Onoto University of Cambridge Sterling Silver. Kongen har selv en bachelorgrad fra University of Cambridge, som denne pennen er inspirert av. Pennen finnes i flere varianter, men det ser jo ut til at kongen liker penner i sølv, så den burde være en god match.
Hvis han heller vil ha en skikkelig statement-penn med et virkelig klassisk design, kan kanskje denne friste. Dette er en Yard-O-Led Victorian Grand, også den i sterlingsølv, inspirert av tiden hans egen tipp-tipp-oldemor, dronning Victoria, regjerte i. Dette er nok en penn for mer spesielt interesserte, men åh! for et frieri det ville vært til verdens fyllepennentusiaster om kongen trakk fram denne fra innerlomma ved neste signering!
Kredittering toppbilde:
Wikimedia Commons. Copyright: House of Lords 2022. Fotograf: Annabel Moeller. Lisens: (CC BY 2.0)
