Vi fyllepennentusiaster har en tendens til å se litt ned på kulepennene, men selv har jeg etter hvert funnet ut at begge pennetypene har sine bruksområder. Det er slett ikke alltid at fyllepennen er det beste redskapet, og i noen sammenhenger fungerer kulepennen bedre. De to pennetypene trenger i hvert fall ikke å settes opp mot hverandre. De utfyller nemlig hverandre ganske godt.

Da kulepennen kom på markedet etter krigen, klarte den ganske raskt å erstatte fyllepennen. Kulepennen var enklere å bruke, og mer praktisk. Du slapp å fylle den med blekk, en refill holdt i månedsvis, selv med mye skriving. Du slapp alt sølet med å dyppe splitten i en blekkflaske for å fylle pennen, og ikke minst irritasjonen ved å finne fram en fyllepenn for å skrive, bare for å oppdage at pennen var tom for blekk. Det var også færre uhell med lekkasjer og lignende med kulepennene. En kulepennspiss tålte mer enn en pennesplitt, og var mindre sårbar for skader hvis du for eksempel mistet den i gulvet. Kulepennene kunne produseres mye billigere, og ble etter hvert også en god del billigere å kjøpe enn en fyllepenn, hvilket gjorde den mer tilgjengelig for folk flest.

Fyllepennprodusentene klødde seg i hodet, og prøvde å finne nye måter å gjøre ting på slik at fyllepennene skulle bli mer praktiske, for å kunne møte denne nye konkurransen. Etter noen år kom man med ulike løsninger for blekkpatroner i fyllepenner, hvilket gjorde dem enklere å fylle uten søl. Det kom også fyllepenner på markedet hvor splitten var kledd inn i grepseksjonen, som i Parker 51 eller de tidlige utgavene av Aurora 88, for eksempel. På grunn av den innkledde splitten lignet disse pennene også mer på kulepennene, med sine strømlinjeformede spisser. Men det var til ingen nytte. Det tok ikke mer enn 10-15 år etter at de første kulepennene ble lansert, så var fyllepennene redusert til nesten utelukkende penner man brukte i skriveundervisningen på skolen. Det var få andre som kjøpte fyllepenner lenger, og på 60-tallet var fyllepennen nesten utdødd, bortsett fra i skolen.

I nyere tid har fyllepennene kommet tilbake, og har fortsatt en stigende popularitet. Dette er kanskje mest som en reaksjon på alle de nye digitale løsningene i samfunnet vårt, og et ønske om å ha noen analoge aktiviteter, for å få litt fri fra alt som skjer foran en skjerm og ved et tastatur.

Kulepennene har imidlertid vært populære hele veien siden de først kom på slutten av 40-tallet. De er fortsatt blant de mest praktiske pennetypene, men bruken vår av penner har endret seg. Det er ikke lenger så ofte folk har behov for å skrive lange tekster for hånd. Skal man skrive langt, tyr man helst til en datamaskin.

Fyllepennens største fordel overfor kulepennen, er nettopp det at den er komfortabel å bruke når man skal skrive langt, en aktivitet de færreste lenger gjør for hånd. Til korte og kjappe notater, er kulepennen vel så god, og i mange tilfeller egentlig å foretrekke, fordi den er enklere å bruke, kan skrive på hvilket som helst papir, blekket tørker raskt, og den er billig (eller i mange tilfeller helt gratis).

Personlig sørger jeg for at jeg alltid har med meg en kulepenn hvor enn jeg går, for å alltid ha et praktisk skriveredskap for hånden. Men hvis jeg skal skrive mye vil jeg helst ikke bruke en kulepenn, aldri så god eller praktisk den måtte være. Da er det fyllepennen som gjelder. Med en god fyllepenn kan jeg skrive i timesvis uten å bli sliten i armen. Skrivekrampe skjer ikke med fyllepenn, i hvert fall har aldri jeg opplevd det, ettersom man kan skrive helt avslappet med disse pennene. Det gjør også at skriften blir finere, for man slipper å bruke krefter på å presse spissen mot papiret, slik man må med en kulepenn.

Til lengre tekster, som dagbokskriving, brev, romanutkast, diktskriving, kladder til blogginnlegg, idémyldring og mye mer, vil jeg heller anbefale en god fyllepenn.

Til korte og raske notater, derimot, er det lite som kan måle seg med en god kulepenn. Det er også den man bør bruke i de sjeldne tilfellene hvor man må skrive på gjennomslagspapir. Det er heldigvis ikke ofte man må det nå lenger.

Uansett: her er seks kulepenner jeg selv liker godt:

Fisher Bullet

Denne er et must for de som har behov for en penn de kan ha i lomma. Den er laget av metall, og tåler en del juling. Astronaut-penn-refillene til Fisher er også blant de aller beste kulepennrefillene man får kjøpt. De er trykksatt, slik at de skriver opp-ned. Dermed skal det heller ikke være noe problem med blekkflyten ved store trykk- og temperaturforskjeller, hvis man sitter på et fly, klatrer opp et fjell, eller befinner seg på den internasjonale romstasjonen. Blekket er også vannfast. Selv drar jeg aldri hjemmefra uten denne i lomma, og jeg bruker den daglig.

Les mer om astronautpennene til Fisher her.

Ballograf Epoca P

Denne har markedets beste klikk-mekanisme, spør du meg. Den føles trygg og pålitelig, og lyden av den er selve definisjonen av et “klikk”. De som sier at lyden av kulepennklikkeren ikke har noe å si tar definitivt feil. Og lyden av denne er bare vakker. Det beste er at Ballograf-klikkeren faktisk har livstidsgaranti!

Epoca har vært på markedet siden 1961, og er en sann klassiker. Det er også litt gøy at vi har et skandinavisk pennemerke som er helt i verdenstoppen, og som fortsatt lever i beste velgående. Som jeg skrev om i denne artikkelen, hadde faktisk Ballograf også en norsk fabrikk på femti-tallet.

Mens flere av de andre kulepennene i denne lista er laget av metall, er Ballograf Epoca P laget av plast. Det gjør den litt varmere og mer komfortabel å skrive med, i hvert fall opplever jeg den sånn, i tillegg til at den er lettere i vekt. Ballograf-refillen skriver også ganske komfortabelt og uanstrengt sammenlignet med mange andre kulepenner.

Parker Jotter

Parker Jotter ble først lansert i 1954, etter en ni år lang design- og utviklingsprosess. Den var Parkers første kulepenn, og de ville være helt sikre på at de hadde et godt produkt, selv om det betydde at de da ikke ble med på kulepennkrigen på slutten av 40-tallet. Da Jotteren ble lansert var den en revolusjon som på mange måter gjenopplivet kulepennene igjen, etter at flere penner av dårlig kvalitet hadde vært kastet ut i butikkhyllene i hui og hast under den harde markedskonkurransen i etterkrigsårene.

Parker Jotter framstår som bunnsolid, og jeg er nesten fristet til å si at den er en av de beste Parker-pennene på markedet i dag (selv når man inkluderer fyllepennene deres). Man får kjøpt både kulepenn- og gel-refiller som passer i denne, og begge variantene skriver veldig godt. Klikkeren er litt tyngre enn Ballograf-klikkeren, og gir en dypere lyd, men den har også litt mer slark og smålyder som gjør at jeg liker Ballograf sin bedre. Jotteren er laget av metall, og er ganske tynn nede ved spissen. Den blir da litt glatt og hard for min smak, men når man hovedsakelig bruker kulepenn til korte notater har det ikke så mye å si. Jeg er usikker på om de også finnes med grep i plast. Det er ganske mange varianter på markedet, så jeg skal ikke utelukke det, selv om jeg ikke har funnet en.

Caran d’Ache 849

Denne er noe dyrere enn Parker Jotter og Ballograph Epoca, men ellers lett å sammenligne med dem. Den oppleves dessverre ikke like velbygd, men tar det igjen med et stilig, sekskantet design.

Klikkeren på denne fortjener egentlig ikke å kalles en klikker. Den er heller bare en trykknapp. Den lager nemlig ikke et klikk i det hele tatt, men heller et lite høyfrekvent knirk. Den oppleves heller ikke like pålitelig som Ballograf og Parker sine klikkere. Noen ganger henger den seg litt opp, og man må trykke på den en gang eller to til for å få spissen i riktig posisjon.

Bortsett fra akkurat det, synes jeg pennen er helt super, og Caran d’Ache sin kulepennrefill er vel så god som de andre pennene på denne lista. Pennen er laget av metall, men føles ikke like kald som Parker Jotter. Tvert imot er den egentlig ganske komfortabel å skrive med. Det at den er sekskantet i stedet for rund, gjør også at man får et litt bedre grep på den.

Bic 4 Colors multipenn

Den klassiske multipennen! En multipenn er utrolig praktisk. Her får man fire farger i én penn, og mekanismen for å klikke de ulike spissene inn og ut av pennen er høyst fikleverdig. Pennen har også en liten ring som man kan tre en tråd gjennom, slik at man kan ha den rundt halsen, hvis man foretrekker det.

Denne pennen er laget av plast, med føles ikke like eksklusiv som Ballografen, selv om de koster omtrent det samme. Plasten kjennes litt billig ut, rett og slett, og den fremstår som den minst solide pennen på lista. Samtidig er den kanskje den av disse pennene som skriver mest behagelig. Refillene som Bic har brukt i denne pennen skriver nesten like uanstrengt som en gel- eller rullepenn. Pennen i seg selv er også større og tykkere enn de andre pennene på lista, hvilket gjør at den ligger litt bedre i fingrene mine. Resultatet er et overraskende behagelig skriveredskap til kulepenn å være.

Lamy 2000 multipenn

Dette er multipennen for de som vil ha noe litt mer ordentlig, eller eventuelt om man vil ha en kulepenn som matcher Lamy 2000-fyllepennen sin. Den er noen prisklasser over de andre pennene på denne lista, men jeg tok den med fordi jeg synes den er en fantastisk penn.

Den ligger vel så godt i fingrene som en Lamy 2000 fyllepenn, og er laget av det samme makrolon-materialet. I likhet med Bic-pennen har den fire refills, men bare én trykknapp. Hvilken farge man vil ha er styrt av gravitasjon, og hvilken vinkel man holder pennen når man klikker på knappen. Bakerst på pennen er det et lite bånd som viser de fire fargene, og den siden av pennen man holder opp, bestemmer fargen. Det er en veldig fiffig mekanisme, og oppleves nesten som magi.

Pennen har et flott design, ligger godt i hånda, og har en veldig kul mekanisme, men Lamy sine refiller skriver ikke like godt som de andre pennene på denne lista. Det er mer motstand, og man må trykke den litt hardere mot papiret for å få strek. Og i likhet med Caran d’Ache-pennen er lyden i knappen mer et klagende knirk enn et klikk, som om pennen sier “ååååhhh… må jeg skriiiive nå igjeeeen…”.