
Kjartaniske vers – Bedriften som hadde telefonnummer 1, hvem ringte de til?
Tenk at det en gang i tiden fantes bedrifter du kunne ringe til bare ved å slå ett siffer. Jeg lurer på hva som fikk dem til å satse på den nye telefonteknologien. For ikke å snakke om bedriften med telefonnummer 1. Hvem skulle de ringe til? Hva motiverte dem til å skaffe seg en telefon? Tro det eller ei, men jeg vet faktisk navnet på en sånn bedrift.
Du lurer kanskje på hvordan jeg vet det. Det har med blyanter å gjøre. Jeg syns egentlig også det er litt underlig at bedriften med telefonnummer 1 ville ha reklameblyanter med nummeret sitt på. Det var sikkert kult og moderne, men hvilke kunder tenkte de kunne ha bruk for nummeret? De åtte eller ni andre i byen, som på den tiden kanskje også hadde et ensifret telefonnummer, slet sikker ikke med å huske hvem som hadde hvilket nummer.
Uansett baktanke, så hadde reklamefremstøtet en fin bivirkning. Det var sikker ikke en del av planen, men takket være disse blyantene, så kan jeg skrive om bedriften i 2023. Både Anders, som skriver de fleste innleggene på denne bloggen, og jeg, har arbeidet en hel del med å finne ut av gamle bedrifter. En ting har de fleste nedlagte bedrifter til felles. Historien deres er flyktig og raskt glemt. Det er ofte overraskende få spor de etterlater seg. Noen av reklameblyantene jeg skriver om i dette innlegget er kanskje det eneste gjenlevende sporet som viser at bedriften noen gang eksisterte.

Den første blyanten jeg skal presentere er en raring. I Wisconsin i USA fantes det et begravelsesbyrå som hadde telefonnummer 1. Bedriften var eksotisk på flere måter. Den var en kombinert møbelforretning og begravelsesbyrå. På blyanten stod det: Keller Furniture Store – Funeral Service – Fall Creek, Wisconsin – Phone 20 or 1. Ut fra det som står på blyanten kan det nesten virke som bedriften først og fremst var en møbelforretning som i tillegg tilbød begravelsestjenester på bakrommet. Her var det mulig å kjøpe en kiste til en slektning som nylig hadde avgått ved døden, få dandert personen klar til begravelsen og samtidig kjøpe et par ekstra spisestuestoler til minnestunden. Det både skurrer og føles merkelig praktisk. I dag finnes det et bibliotek i bygningen der denne bedriften holdt til. Biblioteket heter Fall Creek Public Library. De kjøpte eiendommen fra den opprinnelige bedriften.
Innlegget denne gangen, som du kanskje allerede har forstått, handler om reklameblyanter. Det er ikke hvilke som helst reklameblyanter det er snakk om. Det handler om noen ganske sjeldne blyanter. Blyantene ble laget for å markedsføre noen bedrifter med et bestemt fellestrekk. Alle bedriftene hadde enten ensifrede eller tosifrede telefonnummer. Alle bedriftene er amerikanske. Jeg skal presentere en bedrift for hvert av telefonnumrene med sifrene fra 1 til 9, samt sifrene 10 og 20. Bedriften du nettopp ble kjent med hadde både telefonnumrene 1 og 20.
Denne lille bunten med blyanter det er snakk om er den merkeligste samlingen jeg har. For å bli kjent med blyantene, bedriftene og noe av historien til korte telefonnummer, blir det små svippturer innom en rekke steder over hele verden. Vi skal blant annet en tur innom Vieng Xai og Vientiane i Laos. I Norge skal vi innom Ålesund, Førde i Sveio, Karasjok, Drammen, Kristiania, Bergen, Espeland, Ådnamarka og Indre Arna. I USA skal vi besøke alle de små og store byene disse blyantene kommer fra. Vi skal innom Fall Creek, Loveland, Burlington, Lincoln, Sutherland, Sulphur Springs, Lanesboro, Quincy, Clinton og Rexburg. I Rexburg skal du også få litt gammelt nytt om det lokale gjeddefiske. Innimellom blir det selvsagt trylling. Som vanlig blir det en rekke mer eller mindre relevante digresjoner. Alle digresjonene er telefon- og/eller telefonnummerrelaterte.

Blyanten med telefonnummer 2 tilhørte en bank. I Iowa kunne du spare pengene dine i Burlingtons vennlig Farmers & Merchants Savings Bank. Den ble etablert 1. mars i 1916. Banken finnes faktisk fortsatt. De holder til i den samme gaten i Burlington. Banken heter i dag F&M Bank & Trust. Jeg er ikke sikker på når denne blyanten ble laget, men den lange presslåsen i messing, altså den delen som holder viskelæret på plass, tyder på at dette kan være en blyant som ble laget før 1930. Jeg har kontaktet markedsføringsavdelingen i banken og spurt om når de hadde telefonnummer 2. Jeg venter spent på utdypende informasjon.
Mens vi venter foreslår jeg en rask tur innom Laos. Selv om dette innlegget hverken skal handle om Den demokratiske folkerepublikken Laos, eller bøkene til Colin Cotterill, så finnes det en serie bøker der handlingen nettopp foregår i Laos. Serien er skrevet av Cotterill. En av bøkene i serien var inspirasjonskilden til dagens tema. Dersom du mangler lesestoff i høst, og liker laotisk krim, eller ble nysgjerrig på laotisk krim, enten det er fordi du ikke vet hvor Laos befinner seg, eller fordi du ikke ante at det ble laget kriminallitteratur fra dette landet, så kan jeg uansett varmt anbefale bøkene til Colin Cotterill. Bryan Thao Worra skriver:
“Colin takes some liberties, but remains faithful to Lao culture as a whole,” says Lao-American poet Bryan Thao Worra, who edits Bakka Magazine, a Lao literary journal. Native readers who have read the English editions, he adds, love the books, which “can [also] be a very interesting way for foreign readers to become acquainted with Laos.”
Skulle nysgjerrigheten din for det vakre landet Laos bli vekket ytterligere av de underlige historiene om Dr. Siri og hans gode hjelpere, og du vil utvide horisonten med et alternativt perspektiv, så kan jeg videre anbefale deg den gripende fortellingen til Jane Hamilton-Merritt «Tragic Mountains». Boken er en dokumentar om Hmong-folkets frihetskamp i Laos. Den tar deg med inn i en verden du antagelig ikke visste eksisterte. Etter å ha lest boken kjenner du kanskje på at den beskriver noe du burde ha visst. Hmong-folkets fortelling er glemt og har blitt holdt skjult alt for lenge.
Det Cotterill og Hamilton-Merrit skriver er vanskelig å sammenligne. De har veldig forskjellige perspektiver. Likevel bidrar de begge med et mangfold av små glimt inn i et land jeg ikke visste noe om før jeg hadde lest bøkene deres. Alt dette avslører nok dessverre også min uvitenhet om Laos. Jeg må innrømme at det er mange land i verden jeg vet nesten ingenting om. Jeg, som alle andre, må begynne et sted. Dette ble tilfeldigvis mitt utgangspunkt.
Så til poenget som er relevant for innlegget. Jeg tenker da på poenget som viser inspirasjonskilden til det at jeg begynte å interessere meg for korte telefonnummer. I følge den fiktive patologdetektiven Dr. Siri Paiboun, som er hovedpersonen i bøkene til Colin Cotterill, så hadde Laos mindre enn 900 telefonapparater i 1976. I en av bøkene, Disco for the Departed, som foregår i 1977, så ringer sykepleieren Dtui fra landsbyen Vieng Xai. Landsbyen ligger nord i landet. Hun ringer til hovedstaden Vientiane i sør. Det poengteres i boken at hun slår et firesifret nummer. Hovedstaden i Laos brukte altså firesifrede telefonnummer så sent som i 1977. Fire siffer? Jeg ble selvfølgelig nysgjerrig.

Et par år senere, nærmere bestemt høsten 2022, kom jeg tilfeldigvis over en stor samling blyanter som var lagt ut for salg. Det meste var allerede snappet opp av andre ivrige samlere, men en liten serie med blyanter var fortsatt ikke solgt. Jeg skrev til selgeren og han kunne fortelle at han hadde samlet blyanter hele livet. Han var nå blitt så gammel at han syns det var på tide å la andre glede seg over samlingen. De merkelige reklameblyantene var han veldig glad i. Han hadde brukt mange år på å få til en samling reklameblyanter med telefonnumrene 1-10. Han tvilte på at noen andre kunne klare det samme i dag. Hvem kan vel motstå en sånn fristelse? Ikke jeg i hvert fall. Den nye eieren ble meg. Kanskje er jeg nå eieren av verdens mest unike reklameblyantsamling? Det er en morsom tanke i hvert fall. Som vanlig er noe av moroa at hverdagsgjenstander som dette aldri oppnår elleville summer. Jeg kunne derfor overta en ekstremt sjelden samling for en veldig jordnær sum. Det viktigste for selgeren var at blyantene skulle få et godt hjem. Det løftet var lett å gi. Samlingen er så pass unik at jeg syns den også fortjente å bli delt med bloggens lesere.
På et eller annet tidspunkt hadde telefonabonnenter på de fleste steder i verden fire eller færre siffer i sitt telefonnummer. I følge Springfield-Greene Library District i Missouri, så hadde telefonboken med oversikten over alle telefonabonnenter i Springfield en- til tresifrede telefonnummer allerede i 1892. Byens abonnenter hadde firesifrede telefonnummer i telefonboken fra 1905 og femsifrede i utgaven fra 1917. Et annet eksempel er en annonse i The New York times fra 1882. Det året hadde en av byens begravelsesagenter, i det som allerede da var en stor og moderne by, telefonnummeret «Spring 255».

Telefonnummer 3 tilhørte The King Lumber Co. Bedriften lå i byen Loveland i Colorado. Byen ble påbegynt i 1878. Jernbanen hadde nylig lagt en ny toglinje i området og bebyggelsen ble flyttet nærmere den viktige transportåren. I 1882 hadde byen 250 innbyggere og i 1885 passerte den 900 innbyggere. I 1962 bodde det 12.000 mennesker der og i 2023 bor det omtrent 70.000 i Loveland. I dag er den sentral i den raskt voksende regionen NoCo (Northern Colorado). Skulle du ha spesiell interesse for Colorado og byen Loveland, så kan jeg anbefale en bok skrevet av Jeff and Cindy Feneis: “Exploring Loveland’s Hidden Past, the People and Places of Early Loveland, Colorado”. Jeg har snakket med Jeff om blyanten. Han takket for at jeg delte en helt ny og ukjent side ved byen som han har skrevet så mye om. Han har spredt informasjonen til sine historieinteresserte venner i Loveland. Jeg har blitt lovet svar om noen dager.
Jeg fikk etter hvert svar fra både Bill og Ashley. Jeff Feneis sin kamerat, Bill Meirath, som er medlem av Loveland Historical Society, kunne fortelle at ensifrede telefonnummer ble brukt i Loveland fra 1890-tallet. The King Lumber Company kunne, i følge en annonse Bill hadde funnet fra 1954, faktisk nås på telefonnummer 3 i hvert fall frem til dette årstallet. I løpet av 1950-tallet fikk Loveland femsifrede telefonnummer og i løpet av 1960-tallet økte de til syv siffer.
En annen venn av Jeff, Ashley Yager, som er Collections Manager ved Loveland Museum, kunne fortelle at The King Lumber Company ble startet i 1909 som Loveland Lumber. Hun mener firmaet skiftet navn en gang mellom 1935 og 1947. Grunner er at The King Lumber Company ikke nevnes i telefonboken fra 1935 og først er å finne i telefonboken fra 1947. Hun innrømmer at hun mangler telefonbøkene mellom disse årstallene. Jeg tror det plasserer navneskiftet før andre verdenskrig, siden presslåser i metall ikke var lovlige under krigen. Alt metall skulle brukes til krigsindustrien og presslåsene som holdt på plass viskelæret på blyanten måtte lages på andre måter. Det kommer vi tilbake til. Det betyr antagelig at The King Lumber Company skiftet navn fra Loveland Lumber mellom 1935 og 1939. Blyanten med telefonnummer tre har til nå bidratt til at jeg har fått tre nye amerikanske venner. Jeg har også fått lære masse om byen Loveland. Med det frisk i minne er egentlig helt utrolig at ikke flere samler på blyanter.
Visste du at i følge den norske versjonen av Wikipedia, så ble Norges første telefonsamtale gjennomført så tidlig som i 1876. Det er ganske utrolig med tanke på at Alexander Graham Bell er kreditert med å ha oppfunnet verdens første fungerende telefonsystem det samme året. Det hevdes at dette skjedde fordi nordmannen Joakim Anderssen satt i juryen for verdensutstillingen i Philadelphia i 1876. Han kjøpte to telefonapparater som han sendte hjem til sønnen Jens. Norges første telefonsamtale ble dermed gjennomført i Ålesund allerede i 1876. Telefonnummer var ikke nødvendig for å gjennomføre denne samtalen. Kjære Ålesundere, visste dere at byen deres var en pionerby for telefoni både i Norge og resten av verden? Samtalen ble gjennomført mellom far og sønn Anderssen. Den gikk mellom farens hjem og firmaet hans. Ålesunderen Arve Tore Flem, kan fortelle at hjemmet og bedriften lå på hver sin side av samme gate. Det høres kanskje ikke ut som noe stort i 2023, men i 1876 må det ha vært helt magisk. Telefonen ble året etter, sommeren 1877, demonstrert i de teknologiengasjerte foregangsbyene Kristiania, Drammen og Bergen. Telefonen kom offisielt til Norge først i 1880. Per Otto Borgen skriver følgene i Drammen Byleksikon:
I 1880 fikk «Internationale Bell Telephone Co.» tillatelse til å anlegge telefon for Drammen by. Driften av Drammen telefonanlegg ble åpnet i august med 20 abonnenter, etter at Alexander Graham Bell personlig var kommet til Drammen for å demonstrere sin oppfinnelse. Etter at den første telefonsamtalen var ført, skal en av de talende, rittmester Jacob Borch, ha sagt: «Ja, mine herrer, det er et meget morsomt leketøy, men noen praktisk betydning får det aldri!» I 1881 ble det anlagt linje mellom Drammen og Mjøndalen, antall abonnenter var da 90. I 1885 ble stasjonen flyttet fra Wilsongården til sorenskriver Gløersens gård i Øvre Strandgate. Bells konsesjon ble i 1889 overdratt til det nyopprettede «Drammen Telefonaktieselskab», ledningenes samlede lengde var da 170 km og abonnenttallet 139. Abonnementsavgiften var kr 100 forutsatt at abonnenten holdt til mindre enn 150 m fra Bragernes Torv, ut over denne grense kunne telefonselskapet beregne et tillegg på kr 10 pr. år for hver 500. meter.

Telefonnummer 4 tilhører Builders Supply Co. Bedriften holdt til i byen Lincoln i Illinois. Denne bedriften har det vært vanskelig å finne noe mer ut av. De laget kjøkken i metall og vinduer i aluminium. Vinduer i aluminium er eldre enn du kanskje tror. I følge denne lenken, om vedlikehold av verneverdige vinduer, så ble de første vinduene i aluminium laget i USA allerede i 1912. Jeg tror uansett at blyanten ble laget før andre verdenskrig. Både presslåsen og tilstanden til viskelæret peker i retning av det. Presslåsen i messing har vi snakket om allerede, men noen ganger kan også tilstanden på viskelæret gi en indikasjon på alderen til gamle blyanter. Dårlig oppbevaring kan gi lignende kjennetegn, så vi kan ikke bestemme alder ut fra viskelæret alene. Tenk at denne uskyldige lille blyanten kanskje er det eneste gjenværende minnet om bedriften den en gang var laget for å markedsføre.
Jeg tillater meg noen personlige digresjoner også. Jeg har selv gjennomlevd en rekke telefonhistoriske hendelser. Jeg er tross alt 55 år, så noe har skjedd i løpet av de årene jeg har levd. Telefonnummeret hjem til oss i Indre Arna, der jeg bodde deler av barne- og ungdomsårene, hadde på 1980-tallet kun seks siffer. De var enkle å huske. Skulle du ringe til oss, så var det bare å slå 24 25 86. I andre enden ville du hørt det vanlige høflige svaret: «Kversøy hver så god». En kamerat, som vokste opp i Førde i Sveio i Sunnhordland, ble ikke så imponert over at vi kun hadde seks siffer. Han fortalte meg nylig at de hadde tosifret telefonnummer i hvert fall så sent som på slutten av 1970-tallet. Kanskje hadde de det også tidlig på 1980-tallet. Skulle du ringe til Christoffer Tjelle og familien på 1970-tallet, så var det bare å slå telefonnummeret 80. Christoffer vokste opp i huset der den manuelle telefonsentralen befant seg. Dersom du var opptatt av siste nytt, så var den manuelle telefonsentralen det rette stedet å være. Den siste manuelle telefonsentralen i Norge ble ikke lagt ned før i 1993. Den lå i Karasjok sentrum. Damene på sentralen både koblet samtaler og drev med tolkning mellom samisk og norsk.
Vi brukte retningsnummer når vi unntaksvis ringte andre steder i landet. Barn og ungdommer i husstanden fikk til nød bruke telefonen etter kl.17. Da skulle telefonen kun brukes til korte helt nødvendige samtaler. Etter kl.17 betalte du bare for ett tellerskritt uansett lengde på samtalen. Det var vel og merke dersom du holdt deg til lokale samtaler. En rikstelefon, altså en samtale ut av fylket, kostet mye mer. Et tellerskritt var et tidsintervall som kostet en bestemt sum. Jo lengre avstanden var (i en viss forstand) til den du ringte, jo kortere varte tellerskrittet. Samtaler til et annet fylke var dyrere, men var lik til hele landet uansett avstand. Samtaler til et annet land hadde forskjellige priser etter hvilket land det var snakk om. Utenlandssamtaler var uansett så dyre at de få som ringte utlandet var enten rike eller gjorde det hovedsak i forbindelse med forretninger, fantastiske nyheter, alvorlig nød eller dødsfall.

Bedriften som hadde telefonnummer 5 het Sutherland Farmers Cooperative Company. Blyanten på bildet tror jeg ble laget under andre verdenskrig eller like etter. Det var en periode med mangel på metall, så presslåsen som holdt på plass viskelæret ble gjerne laget av papp. Her kan du se et eksempel på en flott presslås i papp med et viskelær i overraskede god tilstand. Blyanten har nok vært oppbevart i en mørk skuff utenfor rekkevidden til skadelige solstråler. Gummi og sol er ikke en ideell kombinasjon.
Sutherland Farmers Cooperative Company holdt til i byen Sutherland i Iowa. De appellerte til lokalpatriotisme og oppfordret kundene til «Try your Cooperative First». Det er faktisk alt jeg vet om denne bedriften. Jeg har ikke funnet et eneste spor av at bedriften noen gang har eksitert utover dette. Kanskje er også denne blyanten et siste minne om en bedrift ingen husker lenger. Det finnes et siste halmstrå av et spor som kanskje kan hjelpe med å datere selve blyanten. Jeg vet at flere reklameblyanter fra den samme perioden hadde teksten Double Life Bonded Lead. Denne teksten kan du se står skrevet helt fremme mot spissen av blyanten. Jeg er takknemlig for tips fra leserne dersom noen vet noe om alderen på blyanter med denne påskriften.
Da jeg vokste opp husket de fleste telefonnumrene til de viktigste personene i livet sitt. I tillegg hadde mange en håndskrevet telefonbok med numrene til andre kjente, viktige kontakter og forretningsforbindelser. Det fantes også en del mennesker som husket alle viktige nummer. Det ble hevdet at min farmor Margot Kversøy husket de fleste telefonnummer i bygda frem til de fikk seks siffer. Å huske mange telefonnummer gav status.
Jeg husker fortsatt godt nummeret til kjæresten min Eva. Hun bodde i Bergen og hadde nummeret 96 13 21. Mellom Indre Arna og Bergen var det lokaltakst. Arna var en del av Bergen kommune. Det var lykke å kunne stjele seg noen minutter på telefonen og ringe til kjæresten sin. Jeg fikk til tider kjeft for å okkupere telefonen for lenge, men med ettermiddagstakst og romantisk samtale, så var det vanskelig å begrense seg. Tekstmeldinger og e-post var fortsatt en del av en ukjent fremtid. Jeg tenker disse telefonsamtalene var en god investering. I år har vi vært gift i 33 år.

Privatliv og telefoni var en vanskelig kombinasjon med mindre du var alene hjemme. Telefonen stod som oftest plassert på et sentralt sted i de fleste hus. Det var gjerne også et sted der alle kunne høre hva du snakket om. Vi hadde telefonen i gangen utenfor do. Det var egentlig en luksus. Nærheten til do gav noen gode muligheter for litt privatliv. Jeg kunne ta med meg telefonen så langt ledningen rakk. Den rakk akkurat innafor dodøra. Jeg kunne sitte på skåla og prate med døra litt på gløtt. Med dempet stemme ble det ganske bra og vi kunne hviske hemmeligheter til hverandre uten at noen andre i huset fikk det med seg. Jeg kunne ikke lukke døra fullstendig for da kunne ledningen komme i klem. Klemte ledninger varer ikke lenge. Å ødelegge en telefon var en utenkelig forbrytelse. Telefonen var livsnerven i de fleste hjem og måtte tas på største alvor. Selve telefonapparatet var til tider vanskelig å få tak i og det ble gjerne brukt i både 20, 30 og 40 år før det ble byttet.

Da har vi kommet til blyanten som markedsførte bedriften med telefonnummer 6. Red Star Fertilizers holdt til i Suphur Springs i Texas. De tilbød kunstgjødsel både i form av pellets og pulver. Lesere med jordbrukskompetanse kan kanskje forklare hva som er relevansen av påskriften High analysis or low analysis. Red Star Fertilizers er nok en bedrift det har vært vanskelig å finne mer ut av. Det eneste jeg har klart å grave frem er et rettsdokument fra 1957 om en hendelse som skjedde i 1956. Dette var en sak mellom Pan American Insurance Company og Clyde Couch. Saken foregikk i Texarkana Court of Civil Appeals. Dokumentet omhandler en ansatt som strever med å få yrkeserstatning etter et fall fra stor høyde. Clyde Couch hadde klatret opp på en stige på fabrikkområdet for å inspisere en tank som inneholdt ammoniakk. Han hadde nok snust inn for mye av gassen med den kraftige lukten og mistet balansen av sjokket. Alle som har luktet på en flaske husholdningssalmiakk vet hva jeg snakker om. Vær forsiktig om du velger å prøve det samme selv. Jeg kan huske min morfar hadde moro av å lure oss til å lukte på salmiakflaska. Han var egentlig den snilleste på alle mulige måter, men akkurat her viste han at han hadde en rampete side også. Vi ble ikke lurt mer enn en gang.
Et alternativ til fasttelefonen hjemme var å bruke en av de røde offentlige telefonkioskene med myntautomat. De stod plassert på sentrale steder i enhver bygd og by. Det var ofte kø. Det var ikke alle som hadde telefon hjemme. Utålmodige stemmer og lyttere gjorde lengre personlige samtaler vanskelig. Vår viktigste telefonkiosk lå rett ved siden av pølsekiosken i Ådnamarka i svingen ovenfor Samvirkelaget. Private samtaler var selvfølgelig utelukket. Dersom målet var å spre litt sladder, så var derimot plasseringen ideell.
Jeg har mange gode minner knyttet til telefonkiosker og fasttelefoner. I ettertid ser jeg at særlig manglende tilgang til telefonapparater var en undervurdert gave. En fordel var for eksempel at du ikke kunne nås når du ikke var i nærheten av en telefon. Det savner jeg ofte. Den unnskyldningen var alltid like gyldig. Jakten på en telefon kunne også kaste deg ut i uventede eventyr. Du kunne for eksempel streve med å få tak i en telefon når noe uventet skjedde på et uventet sted. Motorstopp kunne bety at du måtte banke på døren til det nærmeste huset du fant og spørre pent om du kunne låne telefonen. De fleste sa ja. Kanskje fikk du både hjelp og en kopp kaffe. Jeg kan ikke huske å ha fått nei de få gangene jeg har vært i en knipe.

Blyanten med telefonnummer 7 markedsførte en dagligvarebutikk. Kral’s Grocery holdt til i Lanesboro i Iowa. Dette er i dag en skikkelig småby. Under folketellingen i 2022 bodde det 118 mennesker i Lanesboro fordelt på 56 husholdninger. Lanesboro hadde dette året fem bedrifter. Det står ingenting om hvor Kral’s dagligvarebutikk ble av, men jeg vet at så sent som i 1940 var det en tom tomt tvers over gaten for butikken. På denne tomta ble det vist gratis westernfilmer på lørdagskveldene. Jeg vet også at det var Frank Kral som drev butikken så sent som 1943. Jeg har forsøkt å få tillatelse til å bruke et bilde fra selve butikken. Jeg har dessverre ikke fått svar fra eieren. Bildet er tatt i 1943. Det beste jeg har klart er en lenke. Du kan finne bildet på denne lenken. Her kan du lese hvordan Lanesboro markedsfører seg i 2023:
Living in Lanesboro, IA is like living in rural paradise. The town offers a peaceful atmosphere with quaint shops and restaurants as well as a variety of outdoor activities. Residents can enjoy fishing, camping, biking, or simply taking in the beauty of nature along one of the many hiking trails. With its small-town charm, Lanesboro offers a great place to raise children, retire peacefully or even just take a weekend getaway from the hustle and bustle of city life. Community events such as festivals and parades are also popular throughout the year and make for an enjoyable time with friends and family. All in all, Lanesboro is an idyllic spot that any outdoorsy or community-minded individual would love to call home.
Savner du paradisisk fred og ro, så er det bare å flytte til Lanesboro. Livet blir da som en sammenhengende fest bestående av turer i naturen, fiske, små søte butikker, familieliv og lokale festivaler. Hvem kan vel ønske seg mer? Jeg har også fått tak i telefonboka til Lanesboro Mutual Telephone Company fra 1939. Alle abonnentene hadde da to eller tresifrede nummer. Launspach Cafe, som i tillegg til mat også solgte sigaretter, øl, iskrem og godteri, hadde for eksempel telefonnummer 82. A. Dillivan, som bestyrte den lokale bensinstasjonen, hadde nummer 39. I nabobyen Carroll, som brukte samme telefonselskap, hadde kiropraktoren F.A. Stamp nummer 850.
Bygda Espeland, der farmor Margot bodde, blir nesten som en storby å regne om du sammenligner den med Lanesboro. Espeland var et sted utenfor Bergen full av driftige og hardtarbeidende mennesker. Espeland hadde blant annet kino (der jeg så Flåklypa Grand Prix for første gang), bruktbilforretning (K. Kversøy bilforretning – min farfars bedrift), skobutikk (Flatabø – der jeg kjøpte mine første rådyre Nike Air Jordan High i 1985 – som antagelig er verd mer nå enn da jeg kjøpte dem [både skoa og butikken finnes fortsatt]), skofabrikk (Kippersund), sportsforretning (Randolfen), samvirkelag (der min oldemor Signe var et tidlig kvinneforbilde som samvirkelag- og meieribestyrer), slakter, klesbutikk (den kvinnelige innehaveren solgte Atomic olabukser og spurte med glimt i øyet om BH-en skulle passe til bryster på størrelse med en eller to håndfuller) og klesfabrikken (Janus). I tillegg var elven full av ørret og laks. Det var aldri langt til nærmeste bedehus.

Blyanten med telefonnummer 8 markedsførte bedriften Johnson & Houtz fra byen Quincy i Michigan. De ville gjerne at du skulle vite at We shoot straight with you. Om det betydde at de prøvde å fortelle at de var ærlige advokater eller rederlige bruktbilforhandlere aner jeg ikke. Det er mulig de solgte våpen. Presslåsen ser også denne gangen ut som den er fra før 1930. Jeg har prøvd å finne ut av dette firmaet, men jeg finner ikke det minste spor. Den lille byen Quincy fikk postkontor i 1936 og hadde rett i overkant av 1500 innbyggere i 2020. Byen forbindes i følge Wikipedia med TV-journalisten Jill Dobson fra CBS, soppforskeren Bessie B. Kanouse, senatoren Samuel Etheridge og morderen Hope Rippey. Rippey var en av fire jenter som ble dømt for mordet på Shanda Sharer.
Fasttelefonens tidsalder hadde også sine egne sære fenomener. Farmor Margot hadde en svart telefon laget av bakelitt. Bakelitt var en tidlig type plastikk. Hun brukte noen ganger blyant med viskelær for å dreie skiven på telefonen. Skiven måtte vris mot høyre for å slå et siffer. Lyden fra telefonen hennes var fantastisk. Enda finere enn fra den grå telefonen på bildet over. Det var spennende for oss unger å følge med når farmor skulle ringe til noen. Vi så på med store øyne når hun effektivt dreide skiven for hvert nytt siffer.
Dreieteknikken til den enkelte som ringte var i mange tilfeller så pass personlig at det ofte var mulig å skille fra hverandre hvem i familien som brukte telefonen bare på lyden. Noen dro dreieskiven raskt mot stopperen og slapp skiven før de tok tak i neste siffer. Andre fulgte hullet i skiven både frem og tilbake og kunne dermed tvinge ørlite større hastighet mellom sifrene som ble slått. Noen lot telefonen stå på telefonbordet og noen tok den på fanget. Alle disse elementene endret lyden. Skulle du ringe en telefon du gruet deg til, så kunne det hende du dvelte et sekund eller to før du slapp dreieskiven tilbake etter siste siffer. De forskjellige dreieutførelsene kunne dermed uttrykke alt fra effektivitet til drama. Mange vil nok nikke anerkjennende når jeg påstår at det telefoniske forfallet begynte allerede ved ankomsten av de første sjelløse apparatene med trykknapper. Monoton knappetrykking på en plasttelefon kan rett og slett ikke sammenlignes med den mekaniske symfonien til en kvalitetstelefon i bakelitt med dreieskive av metall.

Mike’s Motor Company holdt i Elm Street 111 i Clinton i Indiana. Bedriften hadde telefonnummer 9. Det er heldigvis ikke alle som opplever mareritt i Elm Street. Mike’s har tydeligvis ikke skremt unna sine kunder på snart 100 år. Bedriften ble etablert i 1931 og holder det fortsatt gående på samme adresse. Jeg vet ikke når de hadde telefonnummer 9, men nå kan du ringe dem på telefonnummeret +1 756 832 5100. Kanskje dette er den første reklameblyanten firmaet fikk laget. Blyanten er i så fall fra 1931.

Den siste blyanten markedsførte bedriften som hadde telefonnummer 10. Det var nummeret til J.P. Croff Co. Noen av de få tingene jeg vet om denne bedriften er at de holdt til i Rexburg i Idaho og at de solgte hatter fra hattemakerbedriften Portis. Hatter av merket Portis ble solgt over hele USA. På blyanten skriver de at dersom du stikker innom, så skal de vise deg finere varer. Jeg har sett en gammel fyrstikkeske for bedriften J.P. Croff i Wheatland i Wyoming. Jeg antar derfor at J.P Croff var en butikkjede. De påstår i reklamen på fyrstikkesken ubeskjedent følgende:
You’ll look better in a new Portis. Your hat is important. We specialize in hats to fit your face, build and complexion. Our stock of Portis hats is complete. Let us help you choose a style that will bring you complements.
En sånn hatt ønsker jeg meg. En som passer fjeset, kroppsbygningen og hudtonen. En hatt som til og med vil bidra til at jeg får komplimenter. Jeg vet dessuten hva den lange beskjeden på blyanten handler om. Det er et utspekulert markedsføringstriks. Dette er nemlig en trylleblyant. Jeg skal forklare: Du ville kanskje bli møtt på gaten av en person som spurte deg om du ville ha en gratis reklameblyant. Dersom du svarte ja, så ville han si at du kunne få den på betingelse av at han fikk feste den i knapphullet på skjorten din. Du måtte lukke øynene mens han festet den. Tråden er kortene enn blyanten, så den er tilsynelatende umulig å få av igjen. På blyanten står det at det vil bringe ulykke å klippe tråden eller brenne den av. Dersom du var overtroisk, så var eneste løsning å stikke innom nærmeste J.P. Croff-butikk. Det står på blyanten at de lover å hjelpe deg og de vil vise deg hvordan du kan få den av igjen. Jeg skal ikke røpe for mye av magien, men dette kan du prøve med en helt vanlig blyant Det er bare å borre et hull i ene enden og feste en litt for kort tråd. Det skal da være mulig å få blyanten både på og av skjorten din uten å skade den, åpne tråden eller ødelegge knapphullet. Dersom du strever med en eller flere av stegene, og du spør pent i kommentarfeltet, så skal jeg avsløre trikset.
Til dere som ønsker dere en siste liten digresjon, så kan jeg fortelle en gammel nyhet fra Rexburg Idaho. David og Kathy Plowman fanget sommeren 2015 en Tiger Muskie på over en meter i Wakeside Lake. Lurer du på hva en Tiger Muskie er? Jeg vet det, for jeg har akkurat lært det. Det er en krysning mellom en nordamerikansk gjedde og en muskellunge. En muskellunge er også en fisk i gjeddefamilien. En Tiger Muskie er en ikke-fruktbar hybrid. Nyheten kunne du lese i Idaho State Journal 24. april 2015.
Alle bilder er tatt av Kjartan Skogly Kversøy.
Kilder:
De fleste kildene kan du selv sjekke ved å trykke på lenkene i teksten. Lenkene er marker i blått med understrekning.
4 thoughts on “Kjartaniske vers – Bedriften som hadde telefonnummer 1, hvem ringte de til?”
Kost meg som vanlig med mye ny og interresant lesning. Gamle minner dukka opp, ja har vi ikke alle en historie med telefonen fra “gamle dager”?
Takk. Flere i rett alder (både min og din) har gitt tilbakemelding på at de kjente seg igjen i telefonhistoriene. Det var mange gamle minner som fikk besøk i arbeidet med innlegget.
Wow! Takk for et fantastisk innlegg, og et dypdykk innenfor både telefoni og småby-Amerika.
Jeg vet, som du selv skriver innledningsvis, akkurat hvor vanskelig det kan være å finne info om gamle bedrifter, spesielt i utlandet. Her i Norge er vi priviligert med nettportalen til Nasjonalbiblioteket, som har et fantastisk arkiv av digitaliserte og søkbare gamle aviser, tidsskrifter, bilder, bøker og mye mer. Jeg har etter hvert forstått at Norge er ganske unikt på det området. Det er ikke like lett å finne gammel info selv i våre naboland, langt mindre når man skal enda lenger unna.
Det er et imponerende arbeid du har gjort her!
Takk Anders. Det var et artig innlegg å skrive. Det har tatt en del tid, men jeg syns det var verd bryet. Særlig den historieinteresserte gjengen fra Loveland var en hyggelig overraskelse. De har virkelig stått på for å skaffe informasjon. Det er rart å tenke på at en reklameblyant kan skape så mye aktivitet på flere steder på kloden nærmere 90 år etter den ble laget. Det var også ekstremt morsomt å finne en lenke som diskuterte den tomme tomten rett over veien for Kral’s Grocery i Lanesboro der de viste westernfilmer gratis på lørdager. Det er ganske unik informasjon å få tak i når du sitter på andre siden av Atlanteren. Til tross for lengden valgte jeg faktisk å begrense meg. Jeg kunne skrevet et eget innlegg om hvordan jeg fikk tak i blyantene og hvordan de kom seg fra USA til Norge.