Forrige fredag (22. september) gikk årets Pelikan Hub av stabelen, og over 30 fyllepennentusiaster troppet opp i Tudos sine lokaler på Frysja i Oslo for å dele erfaringer, prøve hverandres penner, bytte blekk, og snakke om løst og fast.

Pelikan Hub er et initiativ startet av Pelikan i 2014, og har i løpet av relativt få år vokst til å bli en årlig event som mange penneentusiaster verden over ser fram til.

Målet er å samle folk med en lidenskap for fyllepenner og andre skriveredskaper. Pelikan oppnår dette ved å opprette såkalte “hubs” i alle byer hvor det er flere enn sju påmeldte. De utpeker også en “hubmester” i hver av disse byene, som får ansvaret for å organisere det hele. Pelikan sender også ut gaver som alle deltakerne får på huben. Dette pleier vanligvis å være en flaske med årets Edelstein-blekk, en liten notatblokk, og kanskje noen andre småting.

For mange av deltakerne er nok dette det eneste pennemøtet de er på i løpet av året.

De offisielle tallene for årets Pelikan Hub er ikke sluppet enda, men i 2022 var det 230 hubber fordelt på fem kontinenter og 46 land. Det var over 6000 påmeldte deltakere. Det er god grunn til å anta at det var enda flere i år.

Pelikan Hub i Norge

Norge hadde sin første Pelikan Hub i 2018. Den gangen var vi rundt ti påmeldte, hvis jeg husker riktig, men på grunn av storm, og anbefalinger fra politiet om å ikke bevege seg utendørs, var det en del frafall. Det endte opp med at bare seks av oss faktisk møtte opp.

Året etter, i 2019, var det hele 27 påmeldte til Oslo-hubben, og 23 som møtte. Jeg skrev et blogginnlegg om det den gangen.

Deretter var det to år uten Pelikan Hub på grunn av Covid-19. I 2022 var det hub igjen, men da hadde jeg dessverre ikke mulighet til å delta. I år var det dermed fire år siden jeg selv var med sist.

Pelikan Hub Oslo 2023

Jeg tok bilen ned fra Trondheim til Oslo denne gangen, og avtalte med Karl Norstein på Tudos at jeg kunne parkere gratis utenfor lokalene deres på Frysja hele helga. Jeg kjørte til Lillehammer torsdag etter jobb, og lå over hos venner der, før jeg tok den siste strekningen fredag morgen.
Da jeg parkerte på formiddagen tok jeg en liten prat med Karl, og fikk omvisning i butikken og lageret til Tudos, før jeg tok bussen ned til byen. Der traska jeg litt rundt, shoppa litt, sjekka inn på hotellet, spiste, slappa av, og så bussa jeg opp til Frysja igjen til huben skulle starte.

Jeg traff tidligere hubmester Per-Christian på bussen. Vi satt begge og kikket på hverandre i en halvtime, og lurte på om den andre var den vi trodde det var. Vi hadde bare møttes et par ganger tidligere (på Pelikan Hub i henholdsvis 2018 og 2019). Det var fire år – og litt ansiktshår på oss begge – siden, så det var ikke så lett å være helt sikker. Jeg bestemte meg for at dersom det viste seg at han skulle av på samme stopp som meg, måtte det være Per-Christian, og det fikk jeg jammen rett i, så da ble det en hyggelig liten gåtur fra busstoppen og bort til der vi skulle være.

Noe av det første som skjedde da jeg kom inn døra, var at hubmester Christine ropte “Der er du jo!” og kastet seg rundt halsen på meg. Jeg hadde aldri møtt henne før, men vi har hatt en del kontakt på nett, og det var artig å endelig møtes på ordentlig, selv om vi bare rakk et par korte samtaler i løpet av kvelden. Jeg fikk også studert pennesamlingen hennes litt. Vi har begge et ganske stort utvalg av Conklin-penner i samlingene våre, og det var interessant å sammenligne de ulike erfaringene vi har med dette merket. Les gjerne Christines beretning om hubben på hennes egen blogg, From Pens With Love.

Hva gjør man egentlig på et pennemøte á la Pelikan Hub?

Vel, man tester penner og blekk man er nysgjerrige på, som andre har i sine samlinger. Man utveksler erfaringer med hverandre om ulike merker, butikker, papir, blekk og penner, håndskrift og så videre. I det ene øyeblikket snakket jeg med en som ville ha tips til hvordan han kunne restaurere en gammel Waterman-penn, så fikk jeg en penn i hendene av noen andre, som de bare ville vise meg, så snakket jeg med noen om ulike erfaringer med flekssplitter, en annen fortalte om et omfattende eksperiment han hadde gjort med alle blekkene i sin samling for å teste hvor godt de tålte vann. Så fikk jeg teste en moderne Pelikan-penn, med en splitt fra en vintage-penn. Det var snakk rundt bordet om hvilke penner vi liker å bruke i ulike anledninger. Jeg fikk se og teste penner jeg ikke en gang visste fantes. Nei, vi gikk absolutt ikke tom for ting å snakke om! Vi gikk vel heller tom for tid!

Selv passet jeg på å sette meg ved samme bord som John Olav, fordi jeg visste at han hadde en solid og interessant samling som jeg gjerne ville se litt nærmere på. Han sørget for å forsyne meg med en jevn strøm av fantastiske penner jeg kunne prøve – den ene mer spektakulær enn den forrige! Jeg har noen penner i min egen samling også som ikke er så vanlige, og som mange hadde lyst til å prøve. Jeg har erfart at på pennemøter som dette er folk alltid generøse med å la andre få prøve pennene sine. Selv dyre penner til mangfoldige tusen kroner gikk rundt bordet mens folk oohet og aahet måpende, skrev noen ord, og sendte dem videre.

Jeg hadde med meg et utvalg av norske Pan-penner, som naturlig nok ble et tilbakevendende samtaletema. Det var også mange som var nysgjerrige på hvordan de skrev, og som fikk prøve. Ellers gikk praten rundt bordet om alt fra restaurering av gamle penner, til tips om nye penner folk burde sjekke ut. Jeg traff en del folk som jeg tidligere har hatt en del kontakt med kun gjennom e-post og Messenger. Et av privilegiene med å ha en forholdsvis aktiv blogg om fyllepenner, er at mange tar kontakt når de lurer på ting. Jeg kjente derfor igjen mange navn blant de som var på hubben, og det er alltid fint å kunne sette ansikt på noen av de man har kommunisert en del med gjennom flere år.

Tudos hadde i tillegg åpen butikk gjennom hele arrangementet. Jeg hadde planlagt på forhånd at jeg ville kjøpe meg en Lamy 2000. Jeg har aldri hatt en Lamy 2000 fyllepenn, og har tenkt i et par år nå at jeg burde hatt det, så det var fint å endelig realisere det. I tillegg til Lamyen ble det også et par flasker blekk.

Praten og kvelden gikk utrolig fort, og før jeg visste ordet av det var vi bare en liten, hard kjerne på tre-fire deltakere som fortsatt satt der, og som egentlig ikke hadde lyst til å avslutte diskusjonen vår om gamle Montblanc-penner.

Noe av det artigste med pennehobbyen, synes jeg, er at den samler folk fra bortimot alle samfunnslag, kjønn, aldersgrupper, religioner og livssyn, politiske standpunkter, yrker og interesser. Samlet under samme tak, og med samme interesse for gode skriveredskaper hadde vi studenter, pensjonister, politifolk, offiserer, husmødre, byråkrater, IT-konsulenter, en tidligere sjefsredaktør fra en av landets største aviser, og mange flere. Det var en allsidig forsamling som møttes på Frysja forrige fredag, som sannsynligvis aldri ville møtt hverandre uten den ene overlappende interessen for penner og håndskriving. Det å møtes og prate med alle disse blir dermed noe mye større og viktigere enn å bare nerde om fyllepenner. Noen av oss ville kanskje vært dypt uenige om enkelte ting i en annen kontekst, men vår felles interesse for penner forener oss. Samfunnet vårt i dag burde hatt mange flere sånne møteplasser.

Det var faktisk to byer i Norge som hadde Pelikan Hub i år. De hadde også en liten hub i Lillesand. Det er ingen ting i veien for at det kan bli flere neste år. Så lenge man klarer å samle minimum sju påmeldte som oppgir samme by, og en av dem er villige til å ta på seg rollen som hubmester, så er det fritt fram.

Vi har såvidt snakket om å prøve å få til en hub i Trondheim også, og jeg tror muligens det er en ørliten forventning om at jeg initierer det. Vi er helt sikkert mange nok til at vi kunne ha fått det til. Samtidig er Pelikan Hub en veldig god (og muligens den eneste) anledning til å treffe miljøet i og rundt Oslo, og jeg vil nødig gå glipp av det. Dermed slites jeg litt i to retninger når det gjelder en potensiell hub i Trondheim, og jeg ville stått overfor et vanskelig valg om det var hub i begge byene. Da tar jeg heller ansvar for å arrangere noen vanlige pennemøter på andre tidspunkter i trønderhovedstaden.

Stor takk til hubmester Christine og Tudos/Karl Norstein som organiserte det hele. Kvelden var vel verdt den sju timer lange kjøreturen fra Trondheim til Oslo. Jeg gleder meg allerede til neste år!

Som vanlig ble jeg så oppslukt i det sosiale at jeg helt glemte å ta bilder underveis, bortsett fra en veldig kjapp foto-runde midt på kvelden. Jeg håper likevel jeg klarte å fange litt av stemningen i de få bildene jeg tok.