Jeg gikk store deler av 2020 og holdt av penger til en Leonardo-penn i Arco Verde-celluloid som visstnok var på trappene. Først ble det sagt at den skulle komme i mars, men så stengte alt i Italia ned på grunn av Covid 19, og dette inkluderte selvfølgelig også alt av pennefabrikker. Dermed ble lanseringen av denne pennen også utsatt. Forventningene sto i taket, og jeg antar at det ikke bare gjaldt meg. Nye rykter hevdet at den ville komme i juni/juli i stedet. Sommeren gikk, og ingen Arco Verde-penn fra Leonardo. Det er nå et halvt år siden, og det har ikke kommet noen nye oppdateringer. Jeg vet i skrivende stund ikke om hele prosjektet er lagt på is, eller om det fortsatt eksisterer planer om en Leonardo-penn i dette forjettede celluloid-materialet som i sin tid ble laget til det legendariske pennemerket OMAS.

Resultatet av dette var at jeg gjennom første halvdel av 2020 jevnt og trutt satte av penger til denne pennen som jeg hadde veldig lyst på, og som jeg antok ville koste ganske mye, og dette fungerte som en slags motivasjon for å ikke bruke opp pengene på andre penner. Så kom sommeren. Jeg fikk brått et par større utgifter som jeg ikke helt hadde planlagt med, og vips så var de pengene borte. Omtrent samtidig lanserte Leonardo en ny spesialutgave som de kalte Cuspide.

Jeg levde fortsatt i håpet om at det skulle komme en Arco Verde-versjon av Leonardo Momento Zero Grande, slik ryktene skulle ha det til, men samtidig satt jeg og så drømmende på bildene som begynte å strømme ut på sosiale medier av de nye Cuspide-pennene. Om det skulle vise seg at Arco Verde-pennene ikke kom likevel, var neimen ikke Cuspide noe dårlig alternativ, tenkte jeg. Men pengene var brukt opp til andre ting, jeg var fortsatt innstilt på å kjøpe en Arco Verde hvis de plutselig dukket opp, og på toppen av det hele kom Cuspide bare i 70 eksemplarer av hver farge (i fire farger). Jeg innså at jeg nok måtte la denne gå. Jeg hadde ikke råd, og med et såpass begrenset opplag gikk jeg ut fra at den ville være utsolgt innen jeg klarte å spare opp det jeg trengte for å kjøpe den.

Ja ja, tenkte jeg. Jeg kjøpte kanskje ikke så mange penner i 2020, men jeg hadde jo faktisk sikret meg en Montblanc Meisterstück i det attraktive Green Striated-materialet tidligere på året. For ikke å snakke om Pan Diplomat-pennen jeg fikk tak i, en penn jeg hadde lett etter i flere år uten å finne. 2020 hadde på ingen måte vært noe dårlig penneår, selv om jeg ikke sto igjen med så mange nye penner.

På sensommeren la jeg ut ganske mange penner for salg i nettbutikken, og det tok ikke lang tid før flertallet av dem var solgt. Det begynte å gå opp for meg at det kanskje ikke ville komme noen Arco Verde-penn, og Cuspiden hadde jeg gitt opp, helt til jeg fikk et tips om at de enda ikke var utsolgt. Etter pennesalgene hadde jeg nå også penger til å kjøpe en, så i starten av oktober kastet jeg meg rundt og la inn en bestilling hos Appelboom.

Jeg måtte vente i godt over en måned før pennen kom fram. Appelboom hadde den ikke på lager, og måtte bestille fra Italia. Det tok et par uker før de fikk den, bare for å oppdage at italienerne hadde sendt dem feil versjon (jeg hadde bestilt med gulltrim, den Appelboom fikk inn var med sølv). Dermed gikk det to nye uker før de fikk tak i riktig utgave, og fikk sendt den til meg. Jeg er ekstremt utålmodig når jeg har bestilt ting på nett, og sitter ofte og sporer pakker flere ganger om dagen for å se om de har kommet litt nærmere i løpet av de siste få timene. Den drøye måneden jeg måtte vente på Cuspiden min var uutholdelig lang (til og med lengre enn introen i denne penneomtalen, som er ferdig snart – jeg lover!).

Pennen kom endelig fram i midten av november, idet jeg var i ferd med å passere 50.000 ord i NaNoWriMo-prosjektet mitt, halvveis til målet på 100.000 ord. Når jeg først måtte vente i det som føltes som en hel evighet og vel så det på denne pennen, kunne den ikke ha kommet på et bedre tidspunkt. Når man er halvveis gjennom NaNoWriMo er ofte inspirasjonen på et bunnpunkt. Man har skrevet veldig mye, den opprinnelige fascinasjonen for historien man skriver er borte, og man begynner å gå litt lei av både plottet og karakterene sine. Samtidig er det fortsatt langt igjen til man er ferdig. Er det ett tidspunkt i løpet av NaNoWriMo hvor man kan trenge en ekstra motivasjonsboost, så er det rundt midten av måneden. Og akkurat da ramlet det en Leonardo Cuspide Blue Sea med gulltrim ned i postkassen min.

Pennen kom på en fredag, og i løpet av den helga skrev jeg 54 sider, og nesten 8000 ord med den. Det var kjærlighet ved første blekk. Når jeg nå skal omtale pennen må jeg bare advare leseren på forhånd: jeg elsker denne pennen! Dette kommer ikke til å være en kritisk omtale.

Når man tar i bruk en ny fyllepenn, kan man ofte bli blendet av den innledningsvise noviteten av den. Spesielt med dyrere penner har man ofte studert bilder, lest omtaler, telt på knappene og vurdert i lang tid om man skal kjøpe den eller ikke. Når man endelig kjøper den er det som en avstandsforelskelse som plutselig går i oppfyllelse. Til å begynne med er det mange penner som fremstår som helt perfekte, og de beste pennene man noen gang har skrevet med. Man er fulle av lovord, men etter å ha brukt pennen litt begynner man å legge merke til småting her og der. Skraper den litt? Er det en liten rasling der når man beveger på den? Tørker den ut etter bare noen dager? Er den kanskje ørlitegranne baktung? Men jeg opplevde ikke dette med Cuspiden. I andre halvdel av november skrev jeg 163 A5-sider – nesten 25.000 ord – med den, og hadde fortsatt ikke funnet en eneste ting å sette fingeren på.

Etter å ha testet og skrevet om fyllepenner i noen år nå, har jeg etter hvert blitt ganske flink til å finne de aspektene med en penn som ikke er helt hundre prosent. Til tider er jeg kanskje i overkant kritisk og kresen, men dette er den første pennen jeg kommer over hvor jeg ikke klarer å finne en eneste negativ ting å si, verken objektivt eller subjektivt. Jeg har tidligere sagt at jeg ikke tror den perfekte pennen finnes, men jeg lurer på om ikke Leonardo Cuspide faktisk tvinger meg til å revurdere det standpunktet.

Hva er det som gjør denne pennen så fantastisk? La oss se litt nærmere på den.

Den er laget av et akrylmateriale som er først stablet og limt sammen i rundt 10-15 lag, med tynne skiver av en mørkere farge mellom. Deretter er det skjært ut staver på skrått i en veldig spiss vinkel gjennom denne stabelen for å få det spesielle mønsteret man ser på over- og undersiden av pennen. Prosessen er i seg selv komplisert. Det er svært liten feilmargin, og stort materialsvinn, men resultatet er noe helt for seg selv, og antakelig det nærmeste man kommer enkelte av de legendariske celluloidmaterialene fra OMAS (deriblant Arco Verde og Arco Bronze). Pennen har fått navn etter det italienske ordet for spydspiss – “cuspide” – fordi skråskjæringen i materialet gir et mønster med samme fasong som gamle greske og romerske spydspisser.

Mønsteret på ringen oppe ved endeskruen, samt det dekorative metallbåndet nederst på hetta er inspirert av keramikk man har funnet i Hellas fra rundt 900-700 år f.kr.

Leonardo Cuspide fylles ved hjelp av en svært behagelig stempelmekanikk. Stempelet glir uanstrengt opp og ned inne i pennen mens man fyller, uten at man må bruke krefter på endeskruen, som man må med enkelte andre penner. Jeg opplever denne som lettere å fylle med enn stempelmekanismen på Rosewood Ebonite-pennen min fra samme merke, som tyder på at de har gjort endringer til det bedre i fyllemekanismene sine i løpet av de siste par årene. Den har også god blekkapasitet. Under NaNoWriMo skrev jeg nesten 40 sider med den, eller rundt 5500 ord, på én fylling. Det er nesten dobbelt så mye som ASC Gladiatore-pennen min, som er laget på samme fabrikk, og som også har stempelfylling. Cuspiden nærmer seg faktisk Visconti Homo Sapiens i blekkapasitet, penner som er kjent for å romme mye blekk på grunn av vakuum-fyllesystemet sitt.

Det er en del likheter mellom Cuspide og de populære Momento Zero Grande-pennene fra samme merke. De er begge på samme størrelse, veier omtrent det samme, og er ganske likt balansert. Begge kommer med de samme splittene, og mer eller mindre samme fyllesystem (MZ Grande hadde opprinnelig en slags innebygd omformer, men har i løpet av det siste året kommet med stempelfylling). Men det er én stor forskjell som gjør at jeg setter Cuspide et par hakk over Momento Zero Grande, og det er grepseksjonen. På Momento Zero Grande blir grepet ganske markant tynnere ned mot splitten, mens på Cuspide er det en tykkere grepseksjon som utvider seg til en behagelig kant nederst. Det gjør at Cuspiden ligger bedre i hånda mi. Grepseksjonen ser også mye bedre ut, og føles ikke minst mer proposjonal med størrelsen på resten av pennen, mens den på Momento Zero Grande kjennes litt liten og tynn ut i sammenheng med den store pennen, i tillegg til at den bryter opp linjene i pennen. På Cuspide går det en uavbrutt linje hele veien fra endeskruen og ned til splitten, som gir pennen en god feng shui, hvis man kan bruke det uttrykket om penner.

Momento Zero Grande har dessuten en annen fasong på hettekanten. Den har en ekstra kant, som et slags trappetrinn ned mot pennekroppen, mens Cuspide har en mer abrupt kant. Jeg har aldri vært noen stor fan av trappetrinnet som MZ Grande har. Det er rett og slett et designelement jeg personlig ikke liker så godt, og som får overgangen fra hette til pennekropp til å se litt rotete ut. Da synes jeg hettekanten på Cuspiden er mye renere og finere. Momento Zero-pennene har tekst i en forholdsvis generisk skrifttype på siden av pennen: “Leonardo Officina Italiana” og gjerne et unikt nummer per penn. Cuspide har ingen tekst som bryter opp det vakre mønsteret i pennekroppen. Det eneste elementet av tekst på pennen er et diskré nummer på siden av grepseksjonen, som viser at min penn er nummer 56 av 70.

Pennen har en blekkleder av ebonitt, og i mitt tilfelle en soft fine splitt i 14 karat gull. Splitten er det beste med hele pennen, og ble på kort tid den absolutte favorittsplitten i samlingen min. Den har den perfekte balansen av glatthet med en svak og behagelig feedback, og er akkurat passe myk slik at man får fram personligheten i håndskriften. Legger man litt vekt på den kan man få den til å flekse ganske mye, og blekket flyter jevnt og fint hele veien. Her er det egentlig bare å støtte opp pennen med fingrene, og la splitten gjøre resten av jobben, mens den gir fra seg en ASMR-fremkallende og besnærende krafselyd.

Leonardo Cuspide er en utrolig lettskrevet penn. Den er ganske stor, men ikke så veldig tung, og den ligger behagelig og balansert i hånda. Selv setter jeg nesten aldri hetta bakpå pennen når jeg skriver, spesielt ikke med såpass store penner, men denne skriver komfortabelt både med og uten hetta bakpå. Den oppleves aldri som baktung. Dette er også litt av grunnen til at Cuspiden var den pennen jeg – med god margin – skrev mest med under NaNoWriMo, på tross av at jeg ikke fikk den før halvveis gjennom måneden. Den var lett å skrive avslappet med, som er alfa og omega når man skal skrive såpass mye på så kort tid.

Jeg har aldri følt at Leonardo har overpriset seg i forhold til hva man får for pengene, heller ikke i dette tilfellet, men dette er likevel på ingen måte noen billig penn. Den koster 700 euro hos Appelboom. Da jeg bestilte den fikk jeg gratis frakt med DHL Express, men jeg vet ikke om det var et tilbud der og da, eller om de har en fast policy på at de gir gratis frakt hvis man bestiller over en viss sum. Likevel, når man inkluderer norsk moms begynner man å nærme seg 10.000 norske kroner til sammen. Det er mye penger for en penn, men når man sammenligner med andre penner i samme prisklasse, og ser hva man får for pengene i dette tilfellet, synes jeg ikke det er noen upris. For min egen del synes jeg denne pennen var vel verdt pengene.

Leonardo har fra dag én levert penner av særdeles høy kvalitet, og de har stadig imponert en hel penneverden med produktene sine. Det føles som at all erfaringen de har gjort seg i løpet av de få årene de har holdt på kulminerer i denne pennen, som i mine øyne setter en ny standard for moderne luksuspenner. Det skrur forventningene skyhøyt til framtidige penner fra samme produsent, og det skal bli svært spennende å se hva de finner på i årene som kommer.