Vi har tidligere skrevet om den norske kulepennfabrikken til Milton Reynolds her på bloggen. Norsk Reynolds var omspunnet av skandaler, og gikk under bare etter noen måneders drift. En norsk kulepennfabrikk som derimot hadde stor suksess på 50-tallet var Norske Ballografverker på Hafslund utenfor Sarpsborg. La oss se litt nærmere på deres historie.

Østerikeren Eugen Spitzer flyktet til Sverige under krigen, og i 1945 startet han der en kulepennfabrikk sammen med landsmannen og oppfinneren Friedrich Schechter. Til å begynne med het firmaet deres “Fabeh”, og ble drevet i liten skala fra en garasje i Göteborg. De vokste raskt. Snart flyttet de inn i større lokaler, og døpte om fabrikken til “Ballografverken”. Mens det i USA nærmest var krig om patenter mellom de ulike kulepennprodusentene, fikk Ballografverken sysle med sitt i ro og mak, og ble raskt den største og viktigste kulepennleverandøren i de nordiske landene. “Ballograf” ble snart synonymt med høy kvalitet og godt design.

På sensommeren 1949 startet man opp en norsk avdeling av fabrikken, som fikk navnet “Norske Ballografverker”. De startet med tre arbeidere i et lite lokale på Ise utenfor Sarpsborg, men flyttet snart inn i kjelleren i et industribygg på Hafslund. Den norske fabrikken var underlagt det svenske firmaet, men hadde eget styre og stor autonomi. Sarpsborg Arbeiderblad skrev 13. oktober 1954 at “Til tross for den svenske kontakten har man beflittet seg på å lage et så helnorsk produkt som mulig”, og 29. desember 1956 uttalte fabrikkbestyrer Bruno Saxin til samme avis at “vi har stadig arbeidet med å forbedre produktet”. Disse to uttalelsene tyder på at Norske Ballografverker hadde en viss frihet til å utvikle og produsere egne produkter, og ikke bare lage nøyaktig de samme varene som den svenske søsterfabrikken. At det var et tett samarbeid mellom de to fabrikkene er det dog liten tvil om.

På midten av 50-tallet var Ballograf de første som kom med kulepenner med lysekte, permanent blekk. Dette var et gjennombrudd, ettersom det førte til at man etter hvert godtok kulepenner til bruk i offentlig forvaltning. Ballograf var også blant de første som solgte kulepenner hvor du kunne klikke spissen inn og ut i stedet for å ta en hette av og på. Disse innovasjonene bidro til at kulepennen i løpet av få år tok over for fyllepennene. Kulepennene var rett og slett mer praktiske i daglig bruk. Det hjalp også at Ballograf sin magnum-refill lovet å skrive 10.000 meter før du måtte bytte den ut. Det var ingen fyllepenner som kom i nærheten av å matche det, og det å kunne skrive og skrive, måned etter måned, uten å tenke på å måtte fylle blekk på pennen med jevne mellomrom, må ha vært en veldig forlystende tanke for folk flest.

Norske Ballografverker hadde en eventyrlig vekst gjennom første halvdel av 50-tallet. Ved fabrikkens femårsjubileum i 1954 hadde de 35 arbeidere. Fram til da lå hele virksomheten i et kjellerlokale, men dette året flyttet de produksjonen opp i større og mer moderne lokaler.

I 1956 utvidet de produksjonen igjen. På dette tidspunktet hadde de fabrikklokaler på 700 kvadratmeter, og i overkant av 50 ansatte. Bruno Saxin opplyste til Sarpsborg Arbeiderblad at de produserte 15.000 refiller og penner hver eneste dag. De hadde også planer om å anskaffe en ny maskinpark i løpet av 1957. Optimismen rådet, men det skulle dessverre ikke vare så lenge.

Etter krigen var det svært strenge tollbestemmelser i Norge, det var rasjonering på mange varer, og høye tollsatser. Dette gjorde det komplisert å drive med import, og hvis man i det hele tatt klarte å importere en vare, endte den ofte opp med å bli ganske dyr. Det førte til en industriboom i landet i etterkrigsårene, men etter hvert som man åpnet opp for mer import igjen, var det brått mange norske fabrikker som begynte å slite, fordi de ikke lenger klarte å konkurrere med varer fra utlandet. Etter forhandlinger i Genève i 1956, ble det i Generalavtalen om toll og handel (GATT), forløperen til Verdens handelsorganisasjon, bestemt at tolltariffene på en rekke varer skulle settes ned fra og med 1. januar 1957. Dette inkluderte penner, og gjorde dermed at det ikke lenger lønte seg for Ballograf å ha en separat produksjon i Norge.

I slutten av mars 1957 ble derfor den største avdelingen av Norske Ballografverker plutselig nedlagt, og 50 ansatte ble sagt opp. Fabrikkbestyrer Bruno Saxin, som nettopp hadde utvidet fabrikken med 270 kvadratmeter, og som bare tre måneder tidligere hadde skrytt til lokalavisa om rekordproduksjonen av kulepenner, innkjøp av ny maskinpark og gode omsettingsutsikter det kommende året, måtte spise ordene sine. Det er vanskelig å forestille seg hvor raskt det gikk fra suksess til nederlag for Norske Ballografverker vinteren 1957.

Det virker også som at den svenske fabrikken rustet opp, for å møte økt etterspørsel når man ikke lenger hadde produksjon i Norge, for alle som ble sagt opp ved den norske fabrikken fikk tilbud om jobb på søsterfabrikken i Göteborg. Om noen benyttet seg av dette tilbudet vites ikke.

Den sterkt reduserte norske fabrikken fortsatte noen få år til med bare sju ansatte, og muligens kun med produksjon av refiller, men på tidligvåren 1960 var det stopp. I slutten av februar kom beskjeden om at bedriften ville legges ned fra og med 19. mars samme år. Her var det nok EFTA-avtalen, som blant annet sikret frihandel mellom Norge og Sverige, som ble det endelige nådestøtet.

Den svenske Ballograf-fabrikken ble på et tidspunkt kjøpt opp av det franske BIC-konsernet. Kildene er litt uklare på når dette skjedde. Noen hevder at det skjedde i 1953, andre i 1959, og andre igjen i 1960. Ballograf fikk i alle tilfelle fortsette med sin egen merkevare og egne produkter, men hadde muligheten til å nå ut til et mye større marked gjennom sine franske eiere.

I 1960 lanserte de en ny penn som het “Epoca”. Denne er fortsatt i produksjon den dag i dag, og har fått klassikerstatus. Den regnes av mange som den ultimate kulepennen, og har kommet i utallige versjoner og ulike farger. Mange kjenner kanskje til skrankepenn-versjonen av den, som man finner over alt i hotellresepsjoner, banker, og diverse ekspedisjoner rundt omkring.

Ballograf var underlagt BIC i nesten 50 år før de gikk hver sin vei igjen. De to selskapene hadde ulike ambisjoner, og BIC endte til slutt opp med å selge Ballograf i 2004. Fabrikken ble kjøpt av svenskene Tommy Kvist og Jan Johansson, som fortsatt står som eiere i dag. Dermed er Ballograf tilbake på svenske hender, og ikke minst et selvstendig merke igjen.

I dag er Ballograf den eneste kulepennfabrikken i Norden. De har 20 ansatte, produserer rundt 5 millioner penner i året, og eksporterer til 49 land. Den norske fabrikken klarte seg kanskje ikke så veldig lenge, men Ballograf i seg selv er, og har vært, en uforbeholden suksess i over 75 år, og det er ingenting som tyder på at de har tenkt å gi seg med det første.

Kilder:
Ballograf.com
Wikipedia
Sarpsborg Arbeiderblad 13.10.1954 – “Kulepennfabrikken på Hafslund har vokset seg stor og sterk i løpet av 5 år”
Sarpsborg Arbeiderblad 12.06.1956 – “Sesongmessig innskrenkning ved Ballografverkene”
Sarpsborg Arbeiderblad 29.12.1956 – “Rekordproduksjon av kulepenner på Hafslund”
Arbeiderbladet 30.03.1957 – “50 arbeidere sagt opp.”
Friheten 25.02.1960 – “Norsk kulepennbedrift innstiller på grunn av Frihandelen”
Økonomisk utsyn over året 1957 – Norges offisielle statistikk XI 285
Store norske leksikon – GATT
Store norske leksikon – WTO
Store norske leksikon – EFTA
Norgeshistorie.no – Frihandel og samarbeid