1. november 2021 lanserte Adrian Stefanescu nettsiden til Northman, og markerte med det en mer målrettet satsing på fyllepennproduksjon enn han hadde hatt fram til da. Så, bare litt over to måneder senere, kom nyheten om at han legger ned nettsiden og fyllepennproduksjonen sin. Andre forpliktelser har kommet i veien, og markedet er for lite til å kunne rettferdiggjøre de satsingene og investeringene som trengs for at det skal være liv laget.

Det er synd at Northman-prosjektet må legge inn årene nå, når de virkelig begynte å finne sitt eget uttrykk. De siste pennene som ble laget var helt unike, og selv har jeg følt lenge at Northman på sikt kunne blitt Norges svar på Garcia-Deschacht, det belgiske pennemerket som kun lager one-off-penner, og som har hatt brukbar suksess i en del år nå. Dessverre kom aldri Stefanescu & co helt dit. Northman var på riktig kurs, men dette er en fryktelig vanskelig bransje å komme inn i, og det krever mye av noen som også har mange andre jern i ilden. Det er fullt forståelig at det til slutt ble for mye, men trist, det er det.

Adrian startet penneproduksjonen sin ved å dreie fyllepenner av ulike tresorter. Kjærligheten til treverket har fulgt Northman hele veien, og de fleste pennene har hatt elementer av tre i seg, selv om han også etter hvert har inkorporert plastmaterialer. Til å begynne med var alle pennene såkalte kit pens, hvor han brukte ferdige grepseksjoner, fyllemekanismer, ringer og topp-/endeskruer, men dreide pennekroppen og hetta selv. Flesteparten av de siste pennene har derimot ikke vært laget av slike dele-sett i det hele tatt. Adrian kjøpte inn splitter som var preget med Northman-logoen. Splitt, leder og splitthus var til slutt de eneste delene han ikke produserte selv.

Dette førte til at pennene ble mer unike for Northman, men det gjorde også naturligvis at det var mye mer arbeid med hver penn, og ikke minst mer som kunne gå galt med blekkflyt og skriveegenskaper. Selv mener jeg at han med de siste pennene begynte å komme på et høyt nivå design- og håndverksmessig, men det gjensto fortsatt litt arbeid – og kanskje erfaring – for å få alle pennene til å skrive like godt.

Etter at Adrian begynte å lage penner uten å ta utgangspunkt i delesett, føltes også pennene mye mer personlige. Det er utrolig hvor stor forskjell det kan gjøre når pennen for eksempel har en håndlaget klips i messing, i stedet for den samme klipsen som man ser på tusenvis av kit pens som selges rundt omkring på nettet. Dette gjorde også at han hadde mye større kreativ frihet når han designet pennene sine. Han trengte ikke lenger å tilpasse seg de begrensningene slike sett fører med seg.

Northman har alltid vært flink på innpakning og presentasjonen av pennene sine. Disse siste pennene ble levert i en nydelig blå fløyelsboks. Inne i boksen kunne man finne pennen i et futerale med Northmanlogoen brodert inn, sammen med en blyant og et par sjokoladebiter, alle merket med Northmanlogoen. Selv de medfølgende blekkpatronene kom i et lite fløyelsfuterale. Dette gjorde at det å pakke ut pennen for første gang var en spesiell opplevelse, og satte på den måten også en standard for måten man behandlet pennen på. Denne sansen for detaljer kom også godt til uttrykk i måten pennene var designet på.

Jeg har hatt mye kontakt med Adrian i løpet av de siste par årene, og har opplevd ham som nysgjerrig, søkende, og alltid åpen for nye ideer. Jeg synes dette spesielt har kommet til syne i de siste pennene hans. I forbindelse med lanseringen av nettsiden i november, lånte han ut en håndfull penner til noen penneentusiaster for testing og tilbakemeldinger. Disse pennene er vidt forskjellige, og viser bredden i Northman sine design. La oss se litt nærmere på noen av dem.

Sørlandshimmelen er laget i en nydelig turkis akryl, og designet minner om en del andre nye custom-penner man finner på markedet. Dette er en fyllepenn med en moderne estetikk.

Gullfeberen er også laget i akryl, denne gangen i to forskjellige grønn-spraglete akrylblandinger, og med en grepseksjon i messing. Mens Sørlandshimmelen er en moderne penn, føles denne mer klassisk i utformingen.

En penn i en helt annen stil er Polar (K)night, som på mange måter minner meg om minimalistiske japanske penner med urushilakk. Hele pennen er laget i valnøttre, hvilket gjør den usedvanlig lett i vekt, til tross for at det er en ganske stor penn. Den er toppet med en hette som er dyppet i blått Northman-blekk, som gir den en mørk og mystisk blåfarge.

Oseberg-pennen er et glimrende eksempel på Adrians sans for detaljer, og som kanskje best av alle disse pennene viser hvordan man kan hente inspirasjon fra historie og tradisjon til et pennedesign. Hetta er laget i eiketre, og med en helt unik håndlaget klips som skal gi oss assosiasjoner til de gamle vikingeskipene. For å toppe det hele har den en kompassrose med runer skåret inn øverst på hetta. Pennekroppen er i blåfarget lønnetre, og det er nesten så man kan høre havet bruse under skipskjølen når man ser bilder av den.

Utfordringen med at Northman gikk bort fra kit-pens-metoden var at det var desto mer som kunne gå galt med de delene av pennene som sørget for fylling, blekkflyt, skriveegenskaper osv. Hetta på Polar (K)night, for eksempel, så nydelig som den var, så var den ikke tett nok til å forsegle splitten tilstrekkelig. Det førte til at pennen tørket ut veldig raskt. Jeg håper dette ble fikset på en eller annen måte før noen kjøpte den. Det er dessverre symptomatisk for penner i tre at de ikke blir tette nok. Dette gjelder også langt større merker enn Northman, skal sies. Selv har jeg en Conklin All American i tre som har akkurat det samme problemet, og Conklin er et merke med langt større produksjon, og mye mer ressurser til kvalitetskontroll enn det man realistisk kan forvente av en enkeltperson som lager penner i garasjen sin på Sørlandet.

Jeg er helt sikker på at med mer tid og erfaring ville Northman etter hvert ha luket ut problemer som dette, og bare levert bedre og bedre penner, men det tar mye tid, penger og energi å bygge seg opp, og de fleste jobber hardt i årevis før de kommer opp på et slikt nivå. Northman har gjort noen kvantesprang i løpet av kort tid, og det er vanskelig å tro at disse pennene er laget av noen som bare har et par års erfaring som pennemaker. Samtidig kan det kanskje tenkes at Northman rett og slett ville litt for mye litt for tidlig. Det ble for mye å gape over, og det norske markedet var kanskje ikke klart for penner i disse prisklassene enda.

Når man ser på arbeidet som ligger bak, er ikke 4000 kroner så dyrt for en slik penn, men det er fortsatt mye penger, og det er bare noen veldig få i Norge som synes det er fornuftig å bruke såpass mye på penner. Selv tror jeg at man må satse internasjonalt for å lykkes med fyllepennproduksjon i dag, men selv da må man nok ha en god porsjon flaks for å lykkes. Med tanke på hvor lite fyllepenn-miljøet er, er det utrolig mange merker der ute som slåss om penneentusiastenes oppmerksomhet og lommebok.

Northman har fortsatt noen få penner igjen som er til salgs. De kan kjøpes via denne Finn-annonsen.

Det er veldig trist for det norske fyllepennmiljøet at Northman-prosjektet nå avvikles, men jeg ønsker Adrian Stefanescu lykke til med framtidige prosjekter, og håper at han finner veien tilbake til fyllepennene etter hvert.

Takk til Christine Eker og Karlheinz Götz for bilder og nyttige innspill til denne artikkelen.