I høst bestemte jeg meg for at jeg i 2021 skulle slå sammen almanakken jeg hadde på jobb, og den jeg hadde hjemme – å få alt på én plass, i en almanakk av topp kvalitet, og i et omslag som tålte litt juling, slik at jeg kunne ha den med meg over alt. En superalmanakk!

Jeg gikk derfor til innkjøp av en Hobonichi Techo almanakk, og etter mye research og leting på nett, fant jeg til slutt et omslag fra Galen Leather som jeg mente ville passe godt til mine behov. Jeg ville ha et i lær, som tåler mye, som vil opparbeide seg noen skrammer her og der, og en patina som med tid og stunder vil fungere som et slags kart over livet mitt og alt almanakken og jeg er med på gjennom årene som kommer. Utover det var kravene at den måtte ha plass til en penn og en liten notatbok ved siden av hobonichien, og gjerne en strikk eller tilsvarende lukkemekanisme som holder den trygt igjen når den blir dytta rundt nede i veska eller sekken min.

Galen Leather sitt omslag oppfyller samtlige kriterier på en glimrende måte, og var derfor et selvfølgelig valg da jeg fant den. Hobonichien har også imponert meg. Kravet mitt til en almanakk var at den måtte ha fyllepennvennlig papir, være i ca A6-størrelse, og ha en hel side for hver dag. Hobonichi Techo, med sitt 52 gsm Tomoe River-papir, krysser av for alle punktene. Sammen med læromslaget fra Galen Leather er den en uslåelig kombo.

Men det var én ting som manglet: verken hobonichien eller omslaget hadde noen form for bokmerke. Du vet, de der tynne strimlene av tøy som så mange notatbøker er utstyrt med, og som man etter hvert gjør seg veldig avhengige av for å kjapt og enkelt finne tilbake til den siste siden man brukte når boken har vært lukket. Mange almanakker har sånne perforerte hjørner som du kan rive av for å lett finne fram til dagen i dag, men hobonichien har ikke det heller. Her måtte jeg finne en løsning selv.

Fra nyttår og frem til nå har jeg rett og slett bare brukt en binders, men det var ikke en løsning jeg likte så veldig godt. For det første er papiret så tynt og glatt at med mindre du setter bindersen rundt flere ark vil den ikke sitte spesielt godt. For det andre saboterer bindersen deg hvis du trenger å skrive noe på et ark som ligger rett over den. Jeg bestemte meg derfor for at jeg måtte lage meg et bedre bokmerke. Ja, man kan da kjøpe slikt også, men det er jo mye mer givende å lage selv!

Jeg begynte å tenke på sånne vennskapsbånd som jeg antar de fleste laget på barneskolen. Noe sånt ville være helt perfekt til dette formålet. Jeg fant ut at et bånd festet til en binders som jeg kunne sette bakerst i hobonichien, eller evt. rett i omslaget, ville være en god løsning, så jeg kjøpte inn noen nøster broderingsgarn, klippet til åtte tråder på et par meter, festet dem til bindersen, fant fram en oppskrift på nettet til et chevron-mønster som så ganske fint ut, og satte i gang med å knytte bokmerke.

Det var et møysommelig arbeid, og det er lett å se flere steder på båndet at jeg ikke har gjort dette siden kunst- og håndverkstimene på Halsen barneskole for 25 år siden, men noen feilskjær her og der gir egentlig bare båndet mer sjel og personlighet. Det skal ikke være noen tvil om at dette er noe jeg har laget selv. Lang tid tok det også: rundt tre timer effektiv knytting, fordelt på tre økter.

Jeg må si at selv om jeg begynte å bli rimelig lei av både knytting, og å holde styr på alle trådene som støtt og stadig floket og knyttet seg i helt andre konstellasjoner enn jeg hadde planer om mens jeg bannet høyt, ble jeg til slutt veldig fornøyd med resultatet. Kanskje til og med litt stolt, faktisk! Det er som sagt noen småskavanker her og der, men båndet gjør akkurat det jeg ville at det skulle gjøre, og fungerer helt ypperlig som bokmerke i hobonichien min. Og jeg har laget det helt selv! Så det!

Jeg har veldig tro på at man får et nærere forhold til tingene sine om man legger i litt innsats selv for å reparere, forbedre eller på andre måter tilpasse dem til seg selv. Man setter sitt eget preg på den aktuelle gjenstanden, tilbringer tid med den, tenker ut løsninger, og gjør den til sin egen. I går knyttet jeg vennskapsbånd til almanakken min, både bokstavelig og figurativt.