Jeg kom her om dagen over denne saken fra Bergen arbeiderblad 27. januar 1951. Det påstås i artikkelen at OMON var den eneste fyllepennfabrikken i Norge, selv om vi vet at både Den Norske Fyllepennfabrikk og Dorn også var aktive på denne tiden. Utover det er det ganske interessant å lese dette intervjuet med mannen som sto bak en fyllepennfabrikk i Bergen på 50-tallet.

Vi lager fyllepenner

En liten Bergens-industri som brøyter nytt land

Visste De at det lages fyllepenner i Norge? Nå, men det gjør det altså. De lages til og med her i Bergen. Det er nemlig optikus Martin O. Nielsen her i byen som har satt i gang produksjonen. Det første steget ble tatt for et par år siden, og nå produserer den nye fyllepennfabrikken så mange fyllepenner som det på noen måte kan skaffes materiale til. Materialet er en imidlertid avhengig av å importere. Det er grunnen til at etterspørselen etter norske fyllepenner ikke på langt nær kan tilfredsstilles.

Vi har fått lov å ta en titt innom denne landets eneste fyllepenn-fabrikk for å få vite hvordan tingene egentlig foregår. Hele framstillingsprosessen er samlet på ett gulv. Dreie- og fresebenker utgjør hovedparten av maskin-utstyret.

Hovedråstoffet er ebonitt-stenger av forskjellig tykkelse. Noen stenger er tykke som hetten på en fyllepenn, andre har skaft-tykkelse og andre igjen er tynne som tungen, eller blekk-lederen, i en fyllepenn.

Prosessen som faktisk ser forholdsvis enkel ut for en som ikke har følt vanskene på kroppen, består i at ebonittstengene settes inn i benken og freses ut til riktig form. Skaftene, toppstykkene og hettene blir til på et blunk. Hver del forsynes med gjenger og monteringen av pennen kan begynne.

Hvis noen av leserne allerede er i besiddelse av en OMON fyllepenn som produktet heter, vil de kanskje ha lagt merke til at hetten er forsynt med en blank ring som pryd og forsterkning. Disse ringene skjæres ut av metallrør, men hvordan de kommer på plass i hetten, det er en av fabrikkhemmelighetene som vi ikke får lov til å røpe.

Når hele “kroppen” er ferdigmontert og polert skinnende blank, settes tunge og gullsplitt i og det ferdige produktet pakkes i lekre esker og sendes til utålmodige forhandlere over hele landet.

Det er Martin Grahl Madsen som leder fyllepennfabrikken. Han har sjøl tenkt ut og satt igang hele produksjonsprosessen og det er han som viser oss omkring:
– Hvorfor er det ikke noen som har funnet på dette før her i landet?
– Hovedårsaken har nok vært den at det tidligere var så lett å få kjøpe utenlandske fyllepenner her. I dag er valuta-situasjonen kommet i veien.
– Sparer en mye valuta ved å lage pennene her hjemme?
– Ja, det er sikkert. Jeg skal ikke nevne noe bestemt beløp, men det er ganske stort for hver penn.
– Er det ebonitten som røyner mest på valutabudsjettet her?
– Nei, vi får den ebonitten vi trenger. Det er gullsplittene som er flaskehalsen. Vi kunne sjølsagt sette inn stålsplitter og få produksjonen opp på den måten, men vi vil svært nødig gå til et slikt skritt. Det vil jo forringe kvaliteten vesentlig.
– Det går vel mye valuta til slike gullsplitter?
– Å ja. Men vi syns likevel det er underlig at ikke myndighetene vil strekke seg litt lenger enn de gjør. Saken er jo nemlig at samtidig med at vår valuta-kvote til gullsplitter holdes nede på et minimum, foregår det en anselig import av ferdige utenlandske fyllepenner. Og det betyr ganske annerledes store utlegg av fremmed valuta.