Sukk… Dette ble året jeg ikke klarte National Novel Writing Month. Jeg har vært med i tolv år, og vunnet hvert år, helt fram til i år. På tross av det, ble årets NaNoWriMo faktisk en ganske god opplevelse. I hvert fall mye bedre enn de to foregående årene, hvor det føltes som at ingenting fungerte, selv om jeg klarte å fullføre.

Årets NaNoWriMo startet nemlig ganske bra. Jeg hadde en idé som jeg mente hadde et brukbart potensiale, og som jeg likte å skrive på. Og etter en hel måned med bare veteranpenner, hadde jeg også stor glede av å få litt mengdeskriving igjen med favorittpennene mine, som jeg da ikke hadde brukt på flere uker. Den første uka av NaNoWriMo var helt super.

Som jeg nevnte i innlegget mitt fra 15. oktober, hadde jeg et mål om å skrive 15.000 ord for hånd på én dag i år. Jeg bestemte meg for at den første lørdagen, 4. november, var en god dag å prøve dette på.

Den lørdagen sto jeg opp klokka 3 på natta og begynte å skrive. Jeg passerte 15.000 ord 20,5 timer senere, klokka halv tolv på kvelden. Tidsmessig brukte jeg omtrent like mye tid på 15K for hånd denne lørdagen som jeg gjorde på 50K på PC for et par år siden. Jeg vil likevel si at 50K på en dag er et lite hakk vanskeligere. Den gangen satt jeg hjemme hele dagen og styrte tidsplanen min helt selv. Under 15K-dagen i år satt jeg på skrivemøte fra kl. 10 på morgenen og fram til midnatt, med de distraksjonene det førte med seg. Hadde jeg sittet hjemme ville jeg sikkert jobbet mer effektivt, men det hadde ikke vært like gøy.

På en time med intens skriving klarer jeg ca. 1.500 ord for hånd. På en time med intens skriving på tastatur klarer jeg ca. 4.000 ord. Med andre ord trenger jeg ti timer effektiv skriving for å nå 15K for hånd, mens jeg må ha tolv og en halv time effektivt for å skrive 50K på tastatur. Da har jeg ikke regnet inn pauser, og heller ikke tatt høyde for at jeg gjerne skriver tregere tidlig på morgenen, men tallene gir likevel en antydning om at 50K på tastatur er litt vanskeligere. Det er også sånn jeg føler det når jeg sammenligner de to utfordringene i etterkant.

En av de andre som skrev for hånd i år poengterte noe annet som jeg ikke har tenkt så mye på selv, men som gir mening når jeg ble oppmerksom på det. Å skrive for hånd krever mer hjernekapasitet. Man skal ikke bare taste inn ordene, men man må hele tiden ta aktive valg i hvordan man former bokstavene. Forskning viser også at man aktiverer større deler av hjernen når man skriver for hånd. Dermed kan man også bli mer sliten i hodet enn når man skriver på tastatur, og dette er en faktor som bør regnes inn. Dermed er kanskje 10 timer effektiv skriving for hånd nærmere de 12,5 timene effektivt på tastatur enn det tallene først antyder.

En annen ting jeg selv ofte opplever, er at jeg blir fortere trøtt når jeg skriver for hånd, spesielt på disse veldig lange skrivemøtene vi har i helgene under NaNoWriMo. Når man sitter på PCen, har man lyset fra skjermen som bidrar til å holde seg våken. Det har man ikke når man bruker penn og papir, og det kan utgjøre en ganske stor forskjell på hvor utholdende man er under lange skrivemaratoner.

Uansett: jeg klarte målet mitt om 15.000 ord på en dag. Det var et av de viktigste målene jeg hadde for årets NaNoWriMo. Etter den første helga lå jeg dermed også langt foran ordtallet jeg måtte ha for å være ajour. Over en uke foran, faktisk.

I NaNoWriMo-sammenheng har uke 2 ofte status som den tyngste uka. Da er man over den innledende inspirasjonen, og begynner gjerne å tvile litt på sine egne ideer. Mange sliter med å komme seg gjennom uke 2 uten å miste flyten i skrivingen. Selv endte jeg i bunn og grunn opp med å hoppe over hele uka, og skrev nesten ingenting, hovedsakelig fordi jeg var opptatt med andre ting. Jeg jobbet ganske mye med blogginnlegget om Eberhard B. Oppi, jeg hadde mye jobb med å forberede et 24-timers skrivearrangement som jeg skulle ha ansvaret for den tredje helga under NaNoWriMo, og jeg spiller i to band som begge hadde aktiviteter denne uka. Samtidig hadde jeg fått et såpass stort forsprang etter 15K-lørdagen, at jeg faktisk selv etter en uke uten skriving, var omtrent der jeg burde være med ordtallet mitt. På papiret var det helt greit, men jeg hadde fullstendig mistet kontinuiteten i skrivinga, og det skulle forfølge meg gjennom resten av måneden.

Det ble nemlig ganske lite skriving også i uke 3, hvilket førte til at jeg lå litt bak da vi kom til helg 3. Men det uroet meg ikke så veldig, ettersom vi hadde et 24-timers skrivearrangement den helga, og jeg visste at jeg kom til å skrive mye da. Blogginnlegget jeg hadde jobbet så mye med var så godt som ferdigskrevet, og så snart 24-timers-arrangementet var over ville timeplanen min åpne seg. Jeg skrev rundt 10K ord i løpet av døgnet dette arrangementet varte, og var dermed ajour igjen med ordene mine. Jeg begynte så smått å gå tom for ideer til romanen min, men jeg har pleid å komme meg gjennom den typen hindringer før om årene, så det i seg selv bekymret meg ikke så veldig.

Men så ble jeg syk. De neste dagene var jeg så og si sengeliggende, og orket ikke tanken på skriving. Da vi kom til den siste helga i november begynte jeg å friskne til igjen, men lå atter en gang langt bak ordmålet mitt. Jeg hadde fortsatt 18.000 ord igjen til å klare målet på 50.000, og under en uke å gjøre det på. Jeg var tom for ideer, og jeg hadde gradvis begynt å miste troen på historien jeg hadde vært så fornøyd med i starten av skrivingen. Underveis hadde det åpenbart seg flere og flere svakheter med den, og handlingen beveget seg i en retning jeg ikke likte så godt.

I løpet av november hadde jeg hatt flere dager jeg måtte bruke til andre ting, enn dager hvor jeg kunne skrive. Jeg hadde mistet momentumet i skrivingen, og hele NaNoWriMo-prosjektet mitt var mer eller mindre redusert til noen få kraftige skippertak i helgene. Den siste helga hadde jeg valget: skulle jeg prøve å gjøre et stormløp inn mot 50.000 ord, og sette av hele helga til skriving, i håp om å ta igjen det forsømte, eller skulle jeg kapitulere? Jo mer jeg vurderte det, jo mindre lyst hadde jeg til å prøve å finne 18.000 ord til på en historie som lå mer eller mindre brakk. Og jo mer følte jeg at tiden min kanskje ville være bedre anvendt til andre ting den siste uka i november.

Jeg har aldri skrevet NaNoWriMo med en ambisjon om å faktisk sitte igjen med et godt manuskript etterpå. For meg har det alltid bare handlet om å kose meg med min egen kreativitet og å ha det gøy underveis. Det er det viktigste med NaNoWriMo for meg. Men nå, etter å ha skrevet litt over 30.000 ord og fått utforsket de ideene jeg hadde til denne historien ganske godt, følte jeg ikke lenger det samme drivet etter å jage 50K ord. Det var ikke lenger gøy, men føltes bare som unødvendig stress i en periode der jeg også hadde mange andre ting jeg burde bruke tid på.

Da jeg på toppen av det hele ble syk i nesten en hel uke, tok det litt av piffen fra meg, og jeg bestemte meg for at 50.000 ord ikke lenger var målet mitt. Målet nå var å bare roe ned, og ha det gøy resten av måneden, være med på de skrivemøtene vi fortsatt hadde igjen, men ikke presse meg selv til å skrive mer på en død historie. Så snart jeg bestemte meg for dette, var det som en tåkebanke som lettet fra hodet mitt, og det føltes umiddelbart som den riktige avgjørelsen. Dette ble året hvor jeg ikke klarte NaNoWriMo, og det var helt greit. Jeg hadde fått det jeg trengte ut av årets NaNoWriMo, så fikk det bare være at jeg ikke klarte ordmålet.

Jeg hadde for mye å gjøre i november i år. Noe av det var selvpåført. Jeg måtte ikke publisere det lengste innlegget jeg noen gang har skrevet her på bloggen akkurat nå i november. Samtidig var det drevet av noe inni meg som jeg ikke egentlig følte jeg hadde full kontroll over. Artikkelen om Pan-pennene og Eberhard Oppi var et veldig viktig prosjekt for meg, og vel verdt å ikke klare NaNoWriMo for.

Det at jeg valgte å skrive årets romanutkast for hånd bidro også til at jeg ikke klarte det. Hadde jeg skrevet på PC kunne jeg brukt mye mindre tid på romanen min, og likevel skrevet mye mer. Det får være en lærdom til neste år: hvis jeg har mye annet å gjøre i november, bør jeg ikke skrive for hånd.

Årets NaNoWriMo var veldig gøy de dagene jeg hadde tid til å skrive, og historien min var bedre og mer gjennomtenkt enn det jeg har skrevet de siste par årene. Derfor føles årets NaNoWriMo mer vellykket enn de forrige to årene, selv om jeg ikke fullførte. Når jeg hadde tid til å skrive, føltes det som at jeg var tilbake til NaNoWriMo slik det var for noen år siden: gøy, lekent og inspirerende. Akkurat som det skal være! Og akkurat det må jeg ta vare på, og få til neste år også!