Jeg var på et bruktmarked forrige helg og kjøpte to gamle fyllepenner: en Pelikan 100N og en Pan Senior. Jeg tenkte derfor å skrive litt om hva jeg gjør når jeg kommer hjem med “nye” vintage-penner. Målet er jo alltid å få dem til å skrive igjen, men når man har kjøpt en gammel penn er det ikke gitt at man bare kan fylle den og skrive i vei.

Jeg pleier alltid å plukke vintage-penner fra hverandre så mye som mulig, gi dem en god vask, og sjekke at alle delene er hele før jeg prøver å fylle dem med blekk for første gang. Ofte har disse pennene ligget ubrukt i flere tiår, og i de fleste tilfeller har ikke den forrige eieren vasket dem før han/hun har lagt dem fra seg for siste gang. Å vaske dem godt er derfor kjempeviktig.

For å gjøre det synes jeg det er best å ta dem helt fra hverandre. Man må i hvert fall prøve å få dratt ut splitten og lederen, og få separert dem, slik at man får vasket bort gamle inntørkede blekkrester som måtte ligge mellom dem. Jeg pleier å bruke Diamine Nib Cleaning Fluid til dette. Etter noen minutter i rensevæska pleier de fleste flekkene å forsvinne. Mange bruker også ultrasonisk renser til å vaske gamle penner. Deretter må man sjekke at fyllemekanikken fungerer som den skal. Hvis penna er utstyrt med en gummiblære til blekket, kan den være morknet, og må som oftest byttes ut.

Når man har forsikret seg om at splitten og lederen er rene og hele, og fyllemekanikken fungerer som den skal, kan man i utgangspunktet fylle penna og skrive med den. Jeg kommer ikke til å skrive om hvordan man retter opp skjønnhetsfeil i dette innlegget, kun hvordan jeg fikk disse to pennene til å skrive som de skulle.

Pelikan 100N

Ettersom denne modellen er ganske populær å samle på, finnes det også gode ressurssider på nettet for å lære mer om den. Pelikan Collectibles er kanskje den beste av dem. Den tilbyr ikke tips for å reparere pennene, men er til stor hjelp når man ønsker å fastsette modell og produksjonsår. Denne spesifikke penna har en grepseksjon som kom i 1949. I 1954 begynte Pelikan å bruke et nytt stempel, mens penna mi er utstyrt med den gamle typen. Dermed kan vi si sikkert at penna er laget mellom 1949 og 1954. I tillegg til dette kom disse pennene fra september 1950 med to hull i splitthuset slik at man kunne bruke et spesialverktøy for å skru det ut (ikke ulikt systemet Montblanc og Visconti bruker i dag). Denne penna har ikke disse to hullene, hvilket får meg til å anta at den er laget enten i 1949 eller i første halvdel av 1950.

Med den informasjonen er det også lettere å finne ut hvordan man kan demontere den. På noen gamle Pelikaner sitter endeskruen og stempelseksjonen kun med friksjon, mens på andre modeller er de skrudd inn. Det er praktisk å vite hva som gjelder på den aktuelle penna før man prøver å ta den fra hverandre. Etter noen googlesøk fant jeg ut at stempelseksjonen skal skrus ut med klokka. Altså: man skrur stempelet helt tilbake, og når endeskruen stopper, fortsetter man å skru. I dette tilfellet gikk det ganske lett å få ut stempelet på denne måten.

Penna har et splitthus som man bare skrur ut (akkurat som på nye Pelikaner). Når man har fått det ut er det bare å dra (eller dytte) splitten og lederen ut av den lille ringen de sitter i.

Denne penna så helt ren ut da jeg kjøpte den, men på undersiden av splitten var det mye gammelt blekk. Penna var ganske ren i blekkreservoaret, men det lå rester av et hvitt pulver inni penna som jeg mistenker var talkum. Jeg smurte stempelet med silikonfett etter at jeg hadde vasket det. Det var ikke nødvendig å reparere eller bytte noen deler på denne penna, så dermed var det bare å montere den igjen etter at jeg hadde vasket og smurt den.

Blekkvinduet over grepseksjonen har en del synlige sprekker som jeg var litt spent på, men det ser ikke ut til at de går hele veien gjennom. Etter å ha fylt den virker det som at penna er tett.

Splitten på denne penna forvirrer meg litt, ettersom den ikke er stemplet med logoen eller navnet Pelikan. Den har en annen logo, et slags sol/måne-symbol som jeg ikke kan huske å ha sett før. Men det er en gullsplitt, og den skriver veldig godt, med forholdsvis mye fleks. Det kan man like! Fasongen på splitten er helt lik splitten på Pan-penna, og jeg vet at det var Bock som laget splittene for Pan. Jeg tror derfor vi kan gå ut fra at dette er en Bock-splitt, men logoen som er stemplet inn er ikke Bock sin.

På grunn av rasjonering i Tyskland, ble det ikke laget gullsplitter til Pelikan-penner under krigen. Alle modeller kom med stålsplitter, og det var først i 1950 at Pelikan gikk tilbake til å tilby gullsplitter på alle modeller. Det kan tenkes at den opprinnelige eieren kjøpte penna med stålsplitt, og senere fikk byttet ut denne og oppgradert til en gullsplitt. Det får vi aldri vite.

Pan Senior

Pan Senior var toppmodellen, og den dyreste penna i sortimentet til Den Norske Fyllepennfabrikk. Den kom tidlig på 50-tallet, og kostet 55 kroner. Den var utstyrt med en 14 karat gullsplitt fra Bock (men stemplet med Oppi-logoen). Og det er vel egentlig det jeg har klart å finne av informasjon om denne penna. Jeg har lett ganske lenge etter en Pan Senior. Jeg har de fleste andre modellene fra tiden da Pan laget alle pennene selv fra grunnen av (1950-tallet), men har aldri funnet en Senior før nå. Hjertet gjorde derfor et lite ekstra hopp da jeg skjønte hvilken penn dette var. Og det er jo unektelig en veldig fin penn med de tynne stablede celluloid-lagene. Dette materialet ble gjort populært av Parker Vacumatic fra midten av 30-tallet, og veldig mange andre pennefabrikker tok raskt i bruk lignende materialer.

Pan Senior er en trykknappfyller, hvilket betyr at den har en trykknapp under en liten hette i enden av penna. Trykknappen presser sammen en metallfjær som klemmer inn gummiblæra, og skaper et vakuum slik at penna suger opp blekk når man slipper knappen. Det er en veldig enkel, men likevel sofistikert fyllemekanikk, som gjør at det er raskt å fylle, og blir minimalt med søl. Det er en av få fyllemekanikker hvor man kan fylle penna med bare én hånd.

Denne penna viste seg å ikke ha verken blære eller metallfjær da jeg kjøpte den. Blæra er jo forsåvidt grei, den måtte jeg sikkert ha byttet uansett, men metallfjæra er det litt verre med. Hvis dette hadde vært en spakefyller, hvor fjæra trykkes inn fra siden av penna, hadde det ikke vært noe problem å finne en erstatning, ettersom lengden på fjæra ikke trenger å være helt eksakt. Men for at en trykknappfyller skal fungere, må fjæra ha nøyaktig riktig lengde. Den ene enden skal stå inntil grepseksjonen inni penna, og den andre enden må stå helt inntil toppen på trykknappen slik at fjæra havner i spenn når man trykker inn knappen. Er fjæra et par millimeter for kort får man ikke spennet man trenger for å fylle penna, og er den et par millimeter for lang er det ikke plass til den inni penna. Man får kjøpt nye men de jeg har funnet har helt feil lengde for Pan sine penner. Heldigvis hadde jeg en delepenn fra Pan liggende, hvor fjæra var brukbar. Det vil si, den var litt for lang, men jeg klippet av et par millimeter i den ene enden, og dermed fikk jeg til å bruke den.

Etter at jeg hadde demontert og vasket penna satte jeg på en ny gummiblære. Jeg har beskrevet hvordan man bytter blære i et innlegg på Blekkflekken, og kommer derfor ikke til å skrive noe mer om akkurat det her.

På Pan-pennene er grepseksjonen skrudd inn, i stedet for å være holdt på plass av friksjon mellom seksjonen og pennekroppen. Dette kan by på et problem hvis man prøver å montere metallfjæra fra denne enden av penna, ettersom gummiblæra må ha plass til å gå rundt inni penna når man monterer den. Hvis man skrur inn seksjonen med metallfjæra i penna risikerer man at blæra henger seg fast i fjæra, og vris rundt seg selv slik at den ikke får dratt opp blekk, eller i verste fall blir ødelagt. Trikset er derfor å skru inn grepseksjonen uten å sette inn metallfjæra. Når seksjonen (og blæra) er på plass kan man dra ut trykknappen i den andre enden av penna. Det bør være akkurat nok plass til at man får dyttet inn fjæra gjennom trykknapphullet. Her må man passe på at man ikke dytter inn enden av blæra, men at fjæra går nedover penna langs siden. Når fjæra er på plass er det bare å sette på trykknappen, og vips, så har man en skrivbar penn!

Splittene på de to pennene kjennes nesten helt like ut å skrive med. De har en like bred strek, begge flekser omtrent like mye, og skriver like vått. Begge er ganske glatte mot papiret, men har en veldig distinkt gli som jeg også kjenner igjen fra andre Pan-penner. Dette bekrefter egentlig bare mistanken min om at splitten på Pelikanen er laget av Bock. Det er godt mulig at det var Bock som laget Pelikan-splittene også på den tiden, men igjen, ettersom den ikke var stemplet med Pelikan tviler jeg på at det er den originale splitten som står på. Men hva gjør vel det, når denne splitten er så god som den er?

Jeg håper dette innlegget kan være til hjelp for andre som har lyst til å kjøpe vintage-penner, men som kanskje ikke føler seg komfortable med å fikse dem selv. Det vanskeligste er vanligvis å demontere pennene. Det er noe man bare må gjøre for å få gjort service på dem, og når man har klart å plukke dem fra hverandre er resten vanligvis en relativt smal sak.