I august 1964 sto denne saken på trykk i flere norske aviser:

Ubrukelige fyllepenner blir stor eksportvare

Tokio (NTB-AFP): Fyllepenner som ikke kan skrive er blitt en stor eksportvare i Japan. Det er Sør-Afrika som importerer de ubrukelige pennene og nå har også Sør-Rhodesia begynt å innføre dem.

En av de store leverandørene er en fyllepennfabrikk i Osaka. Da man fikk den første bestillingen på fyllepenner «som ikke nødvendigvis behøver å kunne skrive», ble man jo litt forbauset og man ba om en nærmere forklaring.

Importøren svarte at det fantes mange innfødte som ønsket fyllepenner bare som prydgjenstander. Det spiller ingen rolle om det går an å skrive med pennene, hovedsaken er at de ser ut slik som kjente amerikanske merker, het det.

Fabrikken fremstilte noen prøvepenner som var meget elegante å se på, men som ikke hadde noen beholder for blekk og bare kostet 50-60 norske øre. Det ble store bestillinger og siden har ordrene strømmet inn.

I vesten ble det å samle på fyllepenner egentlig ikke en stor greie før utpå åttitallet. Det var vel noen som gjorde det før også, men det var først da det kom en bølge med entusiaster som hadde funnet fyllepenner i skap og skuffer etter foreldre og besteforeldre, og nå ble interessert i å faktisk samle. Fyllepennen, som tidligere hadde vært et rent skriveredskap, ble nå et attraktivt samleobjekt.

Jeg lurer på om ikke de innfødte i Sør-Afrika og Sør-Rhodesia som det siktes til i avisnotisen rett og slett var rundt tjue år forut for sin tid. Her var pennene primært samleobjekter og statussymboler, og ble ikke brukt til skriving. Det er vel strengt tatt sånn enkelte fyllepennsamlere holder på den dag i dag.