Stipula er et merke som langt på vei har gått under min radar. Jeg hadde en gang en Stipula Splash som ikke helt overbeviste meg, og siden da har ikke det italienske merket opptatt så mye av oppmerksomheten min. Men jeg har alltid syntes at Etruria-modellene deres har vært fine, og da jeg bestilte fra Goulet Pens sist, bestemte jeg meg for å kjøpe en Etruria Tortoise.

Dette er en ganske stor penn. Faktisk på størrelse med Opus 88 Demonstrator. Men denne føles litt mer – hva skal man si – klumpete! Det er litt vanskelig å beskrive det, men den kjennes ut som den har forspist seg litt. Av en eller annen grunn får jeg assosiasjoner til den lille skotske hunden Bubba, som havnet i aviser over hele verden etter å ha trøkket i seg en hel kalkun. Det hele blir bekreftet av at båndene på hetta på min penn ser ut som de egentlig er for trange, så resinen tyter ut mellom dem. Klipsen er også utformet slik at den ser litt lubben ut, som bare forsterker helhetsinntrykket av penna.

Jeg overdriver kanskje litt nå, men det er noe med størrelsen og tykkelsen som er litt off. Både hetta og pennekroppen buler ut litt på midten, og dette bryter linjene som går fra toppen til enden av penna. På tross av det er den god og komfortabel å holde. Den er heller ikke så tung som man skulle tro. Grepseksjonen er utformet slik at fingrene veldig lett finner et komfortabelt grep, og vekta på penna er også fordelt slik at den er godt balansert, og ikke føles verken bak- eller framtung.

Etruriaen finnes i mange forskjellige varianter, og kan godt omtales som Stipulas flaggskip. Min er laget av resin i imitert skilpaddeskall. Materialet er litt mørkere enn de fleste andre skilpaddeskall-penner der ute, og er vakkert å se på. Penna finnes i mange andre materialer også, og i forskjellige prisklasser. Dette er en av de mer grunnleggende versjonene med stålsplitt, og jeg kjøpte min for $200 på Goulet Pens. Går man en del opp i pris får man mer utsmykkede ringer, samt Stipulas T-flex-splitt. Jeg har ikke prøvd denne splitten selv, men den er laget i titanium, og skal kunne flekse en del. De dyre versjonene av denne penna har stempelfylling, mens denne har standard internasjonal omformer/patron.

Stålsplitten på denne er veldig stiv, og med forholdsvis mye feedback. Men det er en god type feedback. Motstanden mot papiret er omtrent den samme som når man skriver med en litt hard blyant. Det er ingen strekvariasjon her, men den skriver pålitelig, og jeg har ikke opplevd noen hopping eller dårlige starter. Det er også veldig konsekvent blekkflyt, som er verken for våt eller for tørr, men akkurat passe.

Denne splitten føles som et veldig trygt, traust og litt kjedelig valg på en penn som dette, og jeg hadde forventet at den skulle være mer leken. Man kjøper en italiensk penn og forventer å få en Ferrari (eller i det minste en Alfa Romeo), men splitten på denne er mer som en Fiat Panda. Den er ikke dårlig på noen som helst måte, men den er heller ikke så veldig spennende.

Alt i alt er dette en god penn som passer for folk som liker store penner. Kan jeg anbefale den? Ja, så lenge man ikke forventer en splitt som gir masse strekvariasjon. Splitten er dessuten en standard #6, så man kan ganske enkelt sette inn en annen splitt hvis man ønsker det. Når det er sagt er dette en av de bedre stive stålsplittene jeg har prøvd. Jeg har en tendens til å avskrive splitter som ikke gir så mye variasjon, men jeg liker egentlig denne ganske godt. Den føles kontrollert og fattet når man skriver med den. Det er ikke helt det jeg personlig foretrekker i en italiensk penn, men den er god å skrive med.