Det er påske, og hva passer vel da bedre enn å skrive om (og med) en gul penn. Dette er jubileumsutgaven av Aurora 88, som kom i 2017. Den observante penneentusiast vil kanskje stusse på dette. Aurora ble jo grunnlagt i 1919, og hadde ikke jubileum i 2017. Det er altså ikke fabrikken sitt jubileum vi snakker om her, men mer spesifikt Aurora 88, som først kom på markedet i 1947.

Den originale Aurora 88 ble designet av Marcello Nizzolli, og hadde som mål å konkurrere mot den populære Parker 51. Nizzollis penn lignet da også en god del på rivalen, og ble raskt veldig populær. Den ble produsert fram til utpå 1970-tallet, og solgte i over 5 millioner eksemplarer, hvilket gjør den til den mest solgte italienske fyllepennen gjennom tidene. Aurora gjenopplivet 88-modellen på 90-tallet, men med et annet utseende. Det er dette designet som fortsatt produseres, og som fortsatt er den mest populære pennen deres.

Aurora 88 hadde altså 70-års-jubileum i 2017, og i den forbindelse lanserte de åtte modeller som ble sluppet med ca. en måneds mellomrom gjennom store deler av året. De kom i fargene blå, rød, gul, brun, grønn, oransje, sølv og gull, og hver av disse var begrenset til 188 eksemplarer. Men det som virkelig fikk verdens penneentusiaster til å åpne lommebøkene var splitten. Aurora utstyrte nemlig disse pennene med en fleksibel splitt. Splitten var kun tilgjengelig på disse utgavene. Året etter kom de med en tilsvarende serie av Optima-modellen, som også hadde disse splittene. Jeg tror ikke de har vært tilgjengelige på senere Aurora-penner, men har ikke helt holdt meg oppdatert på akkurat dette, så ta det med en ørliten klype salt.

Pennene var ikke spesielt billige. De kostet rundt 5-6000 norske kroner, men på tross av dette ble de utsolgt relativt raskt. De siste par årene har fleksible splitter fått en liten renessanse, og det er mange penneprodusenter som har splitter med varierende grad av fleks i sortimentet. Men i 2017 var utvalget av denne typen splitter mye dårligere, og hvis man ville ha en flekssplitt var det stort sett Noodler’s-pennene eller Pilot Falcon som var mulig å få tak i. Begge disse kom med sine egne sett med begrensninger, og ingen av dem kan egentlig betegnes som full-fleks.

Samtidig var det et voksende miljø av penneentusiaster globalt sett, og mange av disse hadde fått øynene opp for fleksible splitter. Det var med andre ord et solid hull i markedet, og Aurora var en av de første som klarte å utvikle en splitt som kunne begynne å fylle det. Jeg var selv på jakt etter flekssplitter på den tiden, og klarte heldigvis å sikre meg et eksemplar av Aurora 88 før de ble utsolgt.

Jeg var veldig begeistret for den da jeg fikk den, og skrev i et blogginnlegg på Blekkflekken i januar 2018 at den var en av mine topp tre penner. Av litt forskjellige grunner har den dessverre ikke klart å holde seg der, og nå er det ganske lenge siden jeg brukte den sist.

Det skyldes litt flere ting. Jeg oppdaget for eksempel etter hvert at den er veldig kresen på blekket, og jeg fylte den flere ganger med blekk som rett og slett ikke fløt godt i den. Den railroadet så snart jeg prøvde å flekse litt på den, og ga meg rett og slett litt for mange dårlige skriveopplevelser, selv om den presterte godt med våte blekk som Pilot Iroshizuku og lignende.

Jeg klarte også å miste den fra ca. hodehøyde og ned på skrivebordet mitt. Jeg prøvde å fange den før den traff bordet, men endte opp med å slå den i bordplata slik at det oppsto noen sprekker i hetta og grepseksjonen. Sprekkene i hetta er store nok til at jeg kan kjenne dem med fingrene, men heldigvis ikke så store at de får pennen til å tørke ut. Jeg var også heldig som unngikk sprekker i pennekroppen. De to sprekkene i grepseksjonen er så tynne at det heldigvis ikke lekker blekk ut av dem. Jeg hadde med andre ord litt hell i uhellet, og pennen fungerer fortsatt akkurat som den skal, men den er jo ikke like fin lenger. Jeg vil likevel si at det primært er splitten som er grunnen til at jeg ikke bruker pennen så mye.

Det er egentlig ikke det at jeg ikke liker splitten heller. Den har særpreg, og det er kanskje et resultat av at Aurora er en av relativt få penneprodusenter som faktisk også lager sine egne splitter. Men jeg vil definitivt påstå at i løpet av de tre årene som har gått siden Aurora lanserte denne pennen, har det kommet flere fleksible splitter på markedet som er mye bedre, eller som i hvert fall jeg personlig liker bedre.

Det er jo veldig synd å ha en penn til over 5000 norske kroner som bare ligger der ubrukt fordi jeg ikke klarer å bli helt fortrolig med splitten. Hadde det ikke vært for sprekkene hadde jeg antakelig solgt den, men jeg kan ikke selge den i denne tilstanden, så jeg bestemte meg for å heller prøve å gjøre splitten mer likandes. Kresenheten på blekk får jeg ikke gjort så mye med, men jeg kan i det minste gjøre splitten glattere slik at den blir mer lettskrevet, og jeg får større glede av å skrive med den.

Jeg synes nemlig et av de største problemene er at den har for mye friksjon mot papiret når jeg skriver med den. De fleste blyantene mine glir lettere mot papiret enn denne pennen. Selv om jeg ikke på noen måte vil karakterisere den som en fullverdig flekssplitt, liker jeg de andre egenskapene i den, så hvis jeg får den glattere kan det jo hende jeg faktisk også får lyst til å bruke den mer. Da er det med andre ord bare å finne fram micro-meshen og sette i gang. Jeg tenkte jeg kunne benytte denne anledningen til å vise hvordan jeg justerer splitter også, så i den forbindelse har jeg laget en liten video for å avslutte dette innlegget:

De som ønsker å kjøpe tilsvarende micro-mesh-padder som de jeg bruker i videoen kan bestille disse fra nettbutikken min ved å følge denne lenken. Jeg selger også et justeringssett, som inkluderer lupe, gummigrep, messingark og en pakke micro-mesh.