Leonardo har tatt penneverden med storm, og det er virkelig rart å tenke på at det bare er to år siden merket ble lansert. Familien som driver Leonardo har riktignok vært en del av penneindustrien i nesten femti år, men når man ser tilbake på hva de har fått til med dette merket på bare to år er det rett og slett imponerende. Jeg har forlengst mistet tellingen på hvor mange ulike utgaver av Momento Zero- og Furore-modellene de har kommet med, og i sommer kom de også med en oversize-versjon av Momento Zero.

Grande er absolutt et passende navn på denne pennen, for det er en røslig størrelse på den. Fasongen er den samme som standardutgaven av Momento Zero, men den er større og tykkere. Den har også noen andre forskjeller som jeg skal gå mer inn på her. Den har for eksempel tre hetteringer, i stedet for de to som er vanlige på standardutgaven. Man kan velge om man vil ha den med gull- eller stålsplitt, men med gull er naturligvis pennen en del dyrere. Lederen er laget av ebonitt uansett hvilken splitt du velger, mens på standardversjonene med stålsplitt er den laget av plast. Nederst på grepseksjonen finner vi dessuten en metallring som vi ikke finner på den mindre versjonen. Fyllemekanismen er også litt annerledes. Mens standardutgaven kommer med en omformer, har Grande en slags blanding av omformer og stempelfyller.

Av og til kan man lure litt på hva den egentlig forskjellen mellom en omformer og en stempelfyller er. Prinsippet er jo det samme, men omformere har vanligvis mye dårligere blekkapasitet. Denne pennen er utstyrt med noe som Leonardo kaller “piston mechanism”, men som i realiteten er en stor omformer som er limt fast inni pennen. Spørsmålet melder seg: er dette en omformer-penn, eller en stempelfyller? Selv vil jeg kanskje påstå at denne befinner seg omtrent midt mellom de to. Det neste spørsmålet er naturlig nok “har det noe å si?”, og for min egen del er nok svaret nei, men jeg vet om mange andre penneentusiaster som ikke har mye til overs for omformere.

Løsningen Leonardo har gått for gir pennen bedre blekkapasitet enn en vanlig omformer, men dårligere enn om den var en ren stempelfyller. Jeg skulle likevel mene at det er plass til nok blekk for normal bruk. Som på standardversjonen kan man velge å skru av hele kroppen for å se fyllemekanismen, eller man kan ta av endeskruen slik at man kun kommer til skruen på omformeren. På denne måten vil pennen føles mer som en klassisk stempelfyller.

Jeg kjøpte denne pennen i Dark Hawaii-materialet. Jeg må si at dette materialet ser enda bedre ut i virkeligheten enn det gjør på bilder. Man får assosiasjoner til hav, svaberg, strender, fossiler og koralrev. Hawaii er kanskje ikke det første som faller ned i hodet mitt når jeg ser denne pennen, men det er definitivt kystlige assosiasjoner. Sånn sett synes jeg fargespekteret i denne pennen passer vel så godt til den norske kysten.

Selv om det er praktisk med en standard #6-splitt, kunne jeg kanskje ha ønsket at også splitten på denne pennen var litt større enn i standardutgaven. Med en grepseksjon som ikke gikk inn fullt så mye som denne ned mot splitten, kunne man fått plass til en #8-splitt her, og det kunne virkelig fått denne pennen til å skinne.

Splitten var litt vanskelig å få i gang, og den skrev ikke spesielt godt etter første fylling. Men etter at jeg vasket den ble den noe helt annet, så det spørs om det ikke lå noe grums der og blokkerte blekkflyten. Den hadde fortsatt en og annen hard start, men etter en liten runde med micro-mesh har dette blitt en splitt med noen veldig gode egenskaper. Den er myk og god å skrive med, og man kan få en viss strekvariasjon, selv om jeg ikke vil gå så langt som å kalle den fleks eller semi-fleks. Den legger igjen en relativt våt strek, som seg hør og bør for en medium splitt i en stor penn (jeg liker at store penner også skriver litt stort), og er glatt som en våt såpe. Her kan man skrive helt uanstrengt, og fortsatt få en solid strek.

Ved kanten på hetta er det et lite trinn ned til en ekstra kant som går i flukt med pennekroppen. Jeg er litt usikker på hva jeg synes om dette, rent utseendemessig, og ville nok ha foretrukket dersom det heller var en ren kant opp til hetta. Jeg synes også at grepseksjonen smalner inn for mye ned mot splitten. Som nevnt tidligere i omtalen synes jeg denne pennen kunne gjort seg bedre med en større splitt, og en grepseksjon som ikke ble fullt så smal i enden.

Det er noe med balansen som ikke føles like finslipt som standardstørrelsen. Det kan være størrelsen på pennekroppen i forhold til grepseksjonen og splitten. Fyllemekanismen gjør også at denne er litt mer baktung enn standardmodellene. Mens standardmodellen har perfekt balanse, oppfattes denne versjonen heller som den smålubne topptunge storebroren som har litt problemer med koordinasjonen. Jeg overdriver litt nå, og det er i realiteten snakk om veldig subtile forskjeller. Momento Zero Grande er en god penn, det er ikke noen tvil om det, men for meg føles den ikke like naturlig proposjonert som standardstørrelsen. Jeg var veldig ivrig da Grande-versjonen kom, men har en liten mistanke om at de to andre Momento Zero-pennene mine vil se mer bruk enn denne, dessverre.

La oss avslutningsvis snakke litt om verdi. Denne pennen koster rundt €250 med stålsplitt, og i overkant av €400 med gullsplitt. 400 euro for denne gir god valuta for pengene. Det er en kjempebra oversize-penn, som er håndlaget i Italia, og med gullsplitt og ebonittleder. Sammenlign denne med andre penner som kan beskrives på samme måte, og du vil raskt se at dette er en veldig god pris. Stålsplittversjonen til €250 er et varp! Det er sånn at man nesten tror pennen er feilpriset. Stålsplittene til Leonardo har etter hvert fått et rykte på seg for å være noen av de beste på markedet, og blir av mange ansett som like gode som gullsplittene. Jeg kan ikke komme på noen tilfeller hvor du får bedre valuta for pengene enn om du kjøper en Leonardo med stålsplitt. Rett og slett. Den kunne kostet hundre euro mer, og jeg ville antakelig ikke ha reagert negativt på det.