Forrige søndag publiserte jeg to leserinnlegg som sto på trykk i Rogalands avis på midten av sekstitallet. Innleggene var skrevet av folk som var motstandere av bruken av fyllepenner i skoleverket. Som en motvekt til disse to leserinnleggene har jeg i dag funnet fram en artikkel som sto på trykk i Friheten 12. mai 1961. Artikkelen er et intervju med Kari Wessel, som var lærer, og forkjemper for skriveopplæringen i grunnskolen. I intervjuet diskuteres skriveopplæringen generelt, men Wessel hadde også noen svært gode argumenter for hvorfor fyllepenn var et mye bedre redskap for skriveopplæringen enn for eksempel kulepenn.

Formskrift diskuteres i skolen

Lærerrådets formann, Tove Pihl fraråder å gå tilbake til skråskriften

På den 11. internasjonale konferanse om skrivning i Geneve ble representantene fra 48 forskjellige land enige om følgende:
1. Skrivning er ikke bare en tillært teknikk, men er også en uttrykksform og en kunst som bør gi rom for personlighet og stil.
2. Undervisningen i skrivning bør legge vekt på å utvikle større hastighet med henblikk på dagliglivets krav.
3. Progresjonen i undervisningen må være avpasset etter hva det enkelte barn evner.
4. Målsettingen må være å gi barnet de beste muligheter for å lære å skrive pent, tydelig og med en rimelig hastighet.

Med utgangspunkt i dette har en av lærerinnene på Majorstua, Kari Wessel, i bladet “Oslo-skolen” tatt for seg spørsmålet om skriveopplæringa i folkeskolen som hun dessuten også har skrevet en bok om til veiledning for lærerne. Formannen i lærerkollegiet i Oslo, Tove Pihl, sier i en samtale med Friheten at spørsmålet om formskrift eller ikke er svært omdiskutert for tida blant lærerne.
– Jeg for min del er avgjort tilhenger av formskrift, sier Tove Pihl. Ikke fordi at formskriften er penere, men fordi den er mer leselig enn den gamle skråskriften. For svært mange av oss som arbeider i skolen, står formskrift som et så avgjort framskritt i forhold til de tidligere skråskriftsystemer at vi vanskelig kan forestille oss at det går noen vei tilbake dit.
– Men formskriften blir utsatt for sterk kritikk?
– Det gjør den, men helst av folk som selv aldri har lært seg formskrift.
– Vil Kari Wessel tilbake til skråskriften?
– Jeg har absolutt ikke forstått det slik. Hun vil formskrift i tillempet form, en sak det kan være vel verdt å se på.

KARI WESSELS MENING:

– Hvert enkelt barn som kommer på skolen, har individuelle særtrekk som skiller det fra andre, sier lærer Kari Wessel. Hånden er forskjellig skapt, og måten å holde skriveredskapen på kan derfor ikke være lik for alle. Gjennom forskning er det påvist at håndens form innvirker på skrivningen og skrivebevegelsene.

SKRIVEBEVEGELSEN KOMPLISERT

Aktivitet gjennom forming som f. eks. modellering, klipping og tegning, hører imidlertid ikke bare til det forberedende trinn, men den er også en del av skriveundervisningen på senere stadier. Vi skal huske på at skrivebevegelsene er meget kompliserte og at små barn er klosset og trenger oppøving for å kunne få kontroll over musklene i fingrer, hånd og arm. Vitenskapelige studier har vist at fingrenes trykk på skriveredskapen og skrivetrykket mot papiret stadig skifter. Disse forskjellige trykk henger nøye sammen med bokstavformene. Hvis trykket dertil ikke er riktig avpasset, eller hvis det ikke kommer til rette tidspunkt, blir bevegelsen forvrengt, og bokstaven blir forkjært utformet. Eleven må lære å gjøre en serie med kompliserte trykksvingninger for å kunne få riktig form på bokstavene. Han må få trykksvingningene innarbeidet gjennom øving, og det er bare mulig å trene opp denne ferdigheten ved å prøve seg fram, gjøre feil og prøve igjen. Dette kan også skje i leks form gjennom border.

RYTME I SKRIVINGEN

De fleste tror at skriveredskapen beveger seg med noenlunde jevn hastighet bortover papiret. Det virkelig forhold er imidlertid at det stadig skifter mellom hurtige og langsomme bevegelser. Det skal lang øving til å lære disse fine forandringer i skrivebevegelsene, slik at bokstavene blir nøyaktige og vakre i sin utforming. Det er rytme i skrivingen på samme måte som i musikken. Den som skriver flytende, har en følelse av bevegelse i takt og rytme. Pennen danser bortover papiret, men takten er ikke enkel som vals eller foxtrott. Den er mer komplisert og sammensatt som i moderne musikk.

HASTIGHETEN MÅ IKKE FORSERES

Nybegynneren er så opptatt med å utforme bokstavene at han har vanskelig for å tenke på meningen i det som skrives. Men ettersom ferdighetene øker, krever den mekaniske skrivning mindre oppmerksomhet, og tankene kan konsentreres mer om innholdet. Vi kaller dette en automatisering av skrivebevegelsene, og den er nødvendig for å oppnå flytende skrivning.
Hvis barnet skriver med forsert hastighet før bokstavformingen er skikkelig innlært, fører det lett til feilaktige skrivebevegelser som siden kan være vanskelige å bli kvitt.

FARTEN MÅ ØKES SUKSESIVT

På den annen side – hvis en venter for lenge med å automatisere skrivebevegelsen, blir bokstavene stive og tegnede, og barnet lærer aldri å bruke skriften som en naturlig og fri uttrykksform. Like galt som å forsere skrivetempoet kan det være å legge for liten vekt på å øke skrivehastigheten. Rytmiske bevegelser og god håndskrift læres ikke ved langsom skrivning. Når det siden stilles krav til hastighet, blir skriften fortegnet og uregelmessig, fordi den ikke har utviklet seg med hensyn til flyt og rytme. Det er derfor misforstått stadig å la barna skrive langsomt av frykt for at det skal gå ut over skrivekvaliteten. Utvikling av skrivetempoet er i virkeligheten et vilkår for å oppnå en god håndskrift, men det er naturligvis nødvendig at bokstavformene og bevegelsene er godt innarbeidet først.

RIKTIG ARBEIDSSTILLING

Mestringen av enhver ferdighet er sterkt avhengig av gode arbeidsvilkår og riktig arbeidsstilling. Skrivning danner intet unntak, men det betyr ikke at eleven skal være bundet i detaljer av et foreskrevet skjema. Også her må vi ta hensyn til individuelle forskjeller. Likevel kan læreren ikke helt overlate til eleven å velge arbeidsstilling.
Eleven bør først og fremst sitte rett i forhold til bordplaten, slik at begge underarmene hviler på den. Bord og stol må ha riktig høyde, og stolens rygg må gi støtte for korsryggen.

BARN TRENGER HJELP

Det er feil å tro at når barnet først har lært bokstavenes grunnformer og sammenbindingen av bokstavene til ord så kan det dermed skrive og behøver liten eller ingen hjelp til den videre utvikling av håndskriften. Bokstavkunsten er de små variasjoners kunst, og det skal svært lite til for at bokstavene endrer karakter og at skriften blir mer eller mindre uleselig. Barn trenger støtte og kyndig ledelse, da skriften først blir fullt utviklet i voksen alder.

SKRIVEREDSKAPEN VIKTIG

Kari Wessel påpeker viktigheten ved valg av skriveredskaper. Lange blyanter er å foretrekke framfor korte blyantstubber eller fargestifter som øver inn galt grep. Å skrive med en bløt tømmermannsblyant er god øving før barnet skal begynne med penn. Tømmermannsblyanten egner seg godt for barnehånden, har flat form og gir derved mulighet for å innøve strøkretning og skyggelegging av bokstavene med tykk – tynn strek, noe som gir skriften et flatterende preg.
Læreren avgjør når tiden er inne og barnet kan begynne å skrive med penn.
Fyllepennen brukes i stigende utstrekning som barnets første penn. Den sparer oss for en masse kluss med penneskaft, splitter og blekkhus. Eleven slipper å stoppe midt i et ord for å dyppe pennen. Når barnet går i annen klasse, er en fyllepenn til 12-15 kroner en fin fødselsdags- eller julegave.

KULEPENN DÅRLIGE SAKER

Kulepennen er derimot et dårlig skriveredskap. Den er nok ofte lettvint for oss voksne å ta til, men den egner seg likevel ikke for å øve opp en god, rytmisk håndskrift. Skriften får ingen karakter når vekslingen mellom tykk og tynn strek mangler. De fleste mennesker vil legge kulepennen til side og bruke en god fyllepenn når de skal skrive et brev med mer personlig skrift. Kulepennen ødelegger håndskriften, særlig hos de unge som ennå ikke har lagt grunnen til en god skrivestil. Dertil kommer at en ved å skrive med en tørrblekkpenn tvinges til å bruke mer enn normalt skrivetrykk, og det forårsaker spenninger i håndens og armens muskulatur. Dette er en meget vektig grunn for at barn og ungdom ikke bør skrive med kulepenn.
En av hovedbetingelsene for at skriveøktene skal kunne gi resultater, er nemlig at barna kan løse alle spenninger både i skrivemusklene og i hele kroppen med.
Hjemme kan barnet hjelpe mor med å skrive huskeliste, lage sylteetiketter, skrive jule- og gratulasjonskort, og da gjelder det å skrive så pent som mulig. Hovedsaken er at barnet for forståelse av at det har bruk for en pen håndskrift, slik at det blir mening i skriveøvingene.

STENOGRAFTEGN KAN IKKE ERSTATTE SKRIVNING

Skriften er et meddelelsesmiddel på samme måte som talen. I vår rastløse tidsalder har håndskriften måttet vike plass for maskinskrivning og stenografi. Det er viktig at en for hurtigskrift har den slags hjelpemidler, men et stenogram kan nå engang bare tydes av den som har skrevet det. Derfor kan vi heller ikke erstatte bokstaver og ord med stenograftegn heller.
Håndskriften endrer stadig karakter og bærer til enhver tid preg av den stilart vi befinner oss i. Mange av de dekorative trekk som var karakteristisk for tidligere former for skrivestil, er i våre dager eliminert. Dette er også gjort for å komme fram til en bruksskrift som tilfredsstiller det stigende krav om økt hastighet. Det ville være urimelig å kreve at våre barn skal bruke den skrivestil deres foreldre eller besteforeldre lærte. Da ville vi stagnere i utvikling, – sier lærer Kari Wessel, som til slutt oppfordrer hjem og skole til å gå sammen om en “håndskriftens renessanse”!