Jeg har tatt et lite dypdykk i arkivet, og funnet et par leserbrev som sto på trykk i Rogalands Avis på andre halvdel av sekstitallet. Diskusjonen om fyllepenner i skolen var høylydt i Rogaland på den tiden, og jeg har tidligere skrevet om en skole i Strand som kom i hardt vær for å ha kjøpt inn fyllepenner til elevene sine i 1969. Det var mange meninger både for og imot bruken av fyllepenner i skolen, og jeg presenterer her to motstandere.

Vi begynner med dette innlegget fra 31. august 1966:

Penn og blekk

Jeg har hatt anledning til å følge med i skolens holdning til skriveredskaper gjennom etterkrigsårene.

For 10-15 år siden var det vanlig å nekte elevene i folkeskolen å bruke fyllepenn. Siden har skolen gitt etter og fyllepennen er nå det vanlige skriveredskap i de lavere klasser. Ja, den har snudd så totalt, at motsetningen er i ferd med å bli nådd. Forleden fortalte en mor at et av hennes barn ble nektet å skrive med penn og blekk. Moren syntes ikke hun hadde råd til å kjøpe fyllepenn, og mente blekk og penn fikk greie seg.

Jeg vet ikke hvordan denne sak videre har utviklet seg. Men spørsmålet er om en lærer eller lærerinne har rett til å påby bruk av fyllepenn. Det er klart at blekk og penn er et foreldet redskap, og at skrivingen taper i hurtighet ved den stadige dypping. Men hurtigheten er vel så meget avhengig av de individuelle egenskaper hos elevene. Kategorisk nektelse uten hensyn til elevens ferdighet må derfor anses som uberettiget. Og det kan diskuteres om lærere overhode har rett til å gi noe påbud om skriveredskap som ikke bekostes av skolen. Lærere driver i alle fall sin kompetanse for vidt når de også vil bestemme hva slags fyllepenn elevene skal bruke. Det hevdes meget ofte at elevene kommer til en forretning for å kjøpe den type læreren har påbudt (Det er her snakk om den tekniske utførelse, ikke splittens art). At de som forhandler fyllepenner med sin faglige innsikt burde få et ord med i laget, faller ikke læreren inn.

Fyllepennen har passert sine velmaktsdager. Den brukes her i landet nesten utelukkende av barn i folkeskolen. Skolen har ikke forstått å trekke konsekvensene av denne kjennsgjerning. Den lever i sin egen lukkede og selvtilfredse verden.

Kulepennen ødelegger håndskriften. Derfor skal elevene lære å skrive med blekk og penn eller fyllepenn. Når de så har lært seg den rette håndskrift (som en lærerinne i sin tid fikk narret myndighetene til å tro var den beryktede formskrift), må de senere uten skolens hjelp overføre skriften til et nytt redskap, kulepennen. Det er galskap uten system. Med system ville den arte seg slik: Først måtte eleven lære å risse kileskrift på våte leirtavler. Så kom turen til vokstavler, videre skifertavle og griffel. Neste skritt på utviklingen var de foregående århundrers fjærpenn. Først etter denne ville tiden være kommet til stålsplitten og fyllepennen. Bare ved å gjennomgå hele den skrifttekniske utvikling ville barna få det rette grunnlag for en håndskrift. Det må man kunne slutte seg til av det faktum at skolen ikke har hatt mot og evne til å la vår tids skriveredskap, kulepennen, få sin rette plass i undervisningen.

Gåsefjæren ga en elegantere skrift enn stålsplitten, og aldri har noen skrift vært vakrere enn den munkene skapte med sine små rørpenner. Men disse redskaper er ikke vår tids. Det kan være beklagelig men det faller ikke fornuftige mennesker inn å la dem komme i alminnelig bruk igjen.

F. L.

Vi hopper tre år fram i tid, til 27. september 1969, da dette leserinnlegget, med mer eller mindre samme budskap, sto på trykk i samme avis:

Hvorfor må barna bruke fyllepenn?

Kan noen gi meg en forklaring på det mysterium at det i skolen i dag bare tillates elevene å bruke noe så avlegs som en fyllepenn? Alle steder i samfunnet i dag brukes kulepenn, selv bankene har godkjent dette nå, og sjekker og andre verdipapirer skrives ut med kulepenn. Skal altså skolebarna ha en sjanse til å få en normal skrift med det skriveredskap de kommer til å bruke etter avsluttet skolegang, så må de smugtrene med kulepenn i fritiden. For på skolen skal de lære å skrive med fyllepenn, og hvis de ikke bruker fyllepenn så må de skrive med splitt, penneskaft og blekkhus.

Det er til å le seg i hjel av – hvis det ikke medførte så mange praktiske ulemper som gjør at man bare blir irritert. Det reklameres med billige fyllepenner til skolebruk, og som alltid viser det seg av billig betyr dårlig. Mine barn får stadig nye fyllepenner, de lekker og lager et sant svineri i ransler og på skrivebord, ungenes hender ser ut som de er befengt med flekktyfus. Blekk er det alle vegne i vårt hus og hvis jeg ikke hadde diskutert problemet med naboene og oppdaget at de også har det, ville jeg trodd at mine gullunger var noen riktige griser. Men det er fyllepennenes skyld.

Et alvorlig spørsmål til skolestyret: Hvor kommer den overmåte tåpelige bestemmelse fra om at skolebarna skal bruke fyllepenn eller penn og blekk? Det vil kunne svares at det er fordi barna bare på denne måten kan lære å skrive pent og karakterfast. Det er noe godt tøv. Ingen skriver i dag med fyllepenn, eller iallfall praktisk talt ingen, og dermed må man innstille seg på at ens «karakterfaste» håndskrift må utøves med det til enhver tid tilstedeværende instrument, nemlig en kulepenn. Selv et skolestyremedlem må kunne forstå det.

Knut.